Gunhild M. Kvåle

Hovedverneombud i Kvinnherad kommune

Det er lov å ha forventninger til en ny kollega eller sjef. Men å ønske dem velkommen med «Nå har du store sko å fylle» kan for mange gjøre hevede skuldre enda høyere.

For når vi søker på en jobb, så mener de fleste at dette er en jobb vi vil satse på og at vi har kompetanse nok til å komme med i betraktningen.

Jeg vil anta at de som søker i utgangspunktet har et genuint ønske om å mestre og videreutvikle stillingen, og at de derfor har gått i en prosess med seg selv under søknadsskriving: Har jeg det som trengs til denne jobben? Hvordan kan jeg tilegne meg mer kunnskap om hva jobben innebærer? Hva kan jeg tilby, både faglig og arbeidsmiljømessig?

Jeg velger å gå i mine egne sko

Jeg har selv fått høre frasen om de store skoene som skal fylles. Svaret mitt på det var:«Ja, min forgjenger var svært dyktig, og jeg har den dypeste respekt for vedkommende sitt arbeid. Men jeg velger å gå i mine egne sko. Hvis jeg skal gå i andres, er sjansen mye større for unødvendig snubling.»

Etterpå hørte jeg ikke noe mer om store sko.

Kvinner er mest utsatt

Er det sånn at det er flere kvinner enn menn som får høre denne frasen om store sko, og hvorfor er det slik?

Jeg har flere ganger lest intervjuer med kvinner som har fått ledende stillinger. Et av spørsmålene under ansettelsen har vært: Hvordan vil du klare å kombinere dette med familielivet? Fortsatt har jeg til gode å høre en mann bli spurt om det samme.

En gang leste jeg en uttalelse om en kvinne som skulle holde et foredrag for dresskledde menn. Det ble sagt om henne at hun «har en ferrarihjerne som putrer som Lada».

Utsagnet ble begrunnet med at kvinner virker mer opptatt av å kvalitetssikre og har derfor ofte et annet stemmeleie og fremtoning enn menn når de holder foredrag. Derfor kan de oppfattes som fomlete og usikre.

Ta rommet

Hvordan vi fremstiller oss selv, er alfa og omega når det skal snakkes i forsamlinger eller møter.

Tale og kroppsspråk er viktige førsteinntrykk. Dessverre kan det sette mottakeren i negativt modus lenge før foredraget starter.

Kommer du listende opp til talerstolen, fomler med papir, ser ned og har en mild stemme, er sjansen stor for at oppmerksomheten hos tilhørerne allerede har dalt.

Men kommer du med trygg gange, hevet blikk, øyekontakt og en klar stemme og en god porsjon respekt for forsamlingen, da er det allerede skapt en forventning om at her kommer noe bra.

Hvorfor må vi kvinner læres opp til dette når det virker som om det faller helt naturlig for menn? Er noen som har sagt til disse kvinnene at de har store sko å fylle, og at de derfor snubler og tasser på sin vei opp til talerstolen?

Han som hoppet etter Wirkola

Misforstå meg rett: Jeg mener at vi skal bli stilt krav til i vår yrkesutøvelse. Det gjelder enten vi er menn eller kvinner. Men kravet må være reelt.

Vi kan også bli presentert for frasen: «Å hoppe etter Wirkola». Underforstått: Nå står du foran en nesten umulig oppgave med å gjøre det like bra eller bedre enn forgjengeren din.

Da vil jeg minne alle om at en stund etter Wirkola hoppet Jan Boklöv. Stilen hans var uortodoks, og den skapte store diskusjoner og uenighet. Men hvilken stil er hopperne bruker i dag? Jo, Boklövs.

Jeg har ikke noe imot å være en Boklöv i mine egne sko så lenge jeg kan stå for min måte å jobbe på, at den er innenfor de retningslinjer som gjelder og at jeg leverer.

Jeg ble tross alt valgt fordi noen hadde troen på meg og mine kunnskaper.

Det samme ble nettopp du i den stillingen du har nå. Så tvil ikke på din dyktighet eller kompetanse. Gjør stillingen om til din ved å gå i dine egne sko.

Våg å være en Boklöv.