Nina H. Normann

Barnevernspedagog

Jeg ønsker meg et barnevern med vennlige stemmer og myke hender. Et barnevern som ser og lytter, og beklager og snur når det gjøres feil. Et barnevern der ansatte i samarbeid med familiene kan finne gode løsninger, og der ressurser og tid er tilstrekkelig, slik at konflikter ikke presser seg fram. Der det er en genuin erkjennelse fra politikere og ledelse om at endring tar tid. Der støtten og hjelpen kan settes inn samtidig med endring, slik at det blir godt nok for et lite barn i hele oppveksten. Et barnevern der foreldre kan utvikle seg med vissheten om at de har en trygg havn når ting blir vanskelig. Et barnevern med et tidsperspektiv som samsvarer med det barnet trenger, og ikke med oppkonstruerte sannheter om tid, kostnadseffektivitet og New Public Management.

Jeg ønsker meg et barnevern som ikke ensidig har fokus på metodikk og programmer ut fra populære begreper som kunnskapsbasert teori (hva er forresten motsatsen?), men som også har fokus på det barna selv sier er viktig – det å bry seg på ordentlig, å være et medmenneske, og å orke å stå sammen med dem i det vanskelige. Og som husker på at barn er forskjellige og kjenner til kompleksiteten og mangfoldet som finnes i de ulike familier og kulturer.

Jeg ønsker meg et barnevern der foreldre etter å ha mistet sine barn umiddelbart har rett på ivaretakelse og krisehjelp. Der de har krav på hjelp, støtte og opplæring i etterkant, slik at de kan jobbe for at familien kan komme sammen igjen. Et barnevern som vet at det er mye som endrer seg over tid, og at nye ting kan skje i enhver familie.

Jeg ønsker meg et barnevern som kan vedta politibeskyttelse for foreldre og barn som trenger det. Der det er utøver som begrenses, og ikke barnet som må gjemmes. Der familier kan leve trygt i vissheten om at politiet har kontroll, slik at de ikke trenger å leve et liv i redsel og på flukt. Et barnevern som er med på å hindre at ikke enda et liv ender i et drap i en uverdig statistikk.

Jeg ønsker meg et barnevern der fosterforeldre får nødvendig hjelp og oppfølging, slik at de kan ivareta barnet. Der de slipper å stå alene når triste og rasende barn slår, sparker, spytter og skriker ut sin fortvilelse. Der de også får hjelp og oppfølging under samvær, slik at barn og foreldre kan være sammen og bygge på det gode de har sammen, når barnet trenger det.

Jeg ønsker meg et barnevern der barn og ansatte som står i vanskelige og til tider farlige situasjoner, sikres godt nok. Der ikke kvalitet handler om kjøp og salg og anbud. Der profitten ikke går til private og internasjonale aksjeselskaper i London, men til barna det gjelder. Et barnevern der vårt lands politikk og vår regjering gjenspeiler dette, og det viktige spørsmålet stilles: hvordan ville du helst hatt hjelp hvis det var deg og din familie det gjaldt?

Jeg ønsker meg et barnevern der ord vi smykker oss med forsvinner, og god praksis begynner. Der vi kan møtes og samarbeide med barn og foreldre, og ikke bruke et hav av tid på å dokumentere, rapportere, risikostyre og lage planer om alt fra brukermedvirkning til internkontroll. Der det skilles mellom primære og sekundære arbeidsoppgaver, og vektingen av dette samsvarer, slik at barna ikke forsvinner i det store systemet som skal opprettholdes.

Jeg ønsker meg et barnevern der de ansatte blir hørt på sin arbeidsplass. Der de tør å ytre seg i det offentlige rom, uten redsel for represalier i etterkant. Der deres faglighet blir verdsatt og aktivt innhentet når beslutninger skal tas. Ikke med tidsfrister som passer ledelsen godt og ansattes arbeidsmengde dårlig. Ikke gjennom tillitsvalgte som har vært i stillingen så lenge at de har overtatt ledelsen syn på det meste, men gjennom konkrete muligheter til å styre egen arbeidshverdag ut fra hva barna har behov for og hva ansattes kompetanse og faglighet tilsier. Der styresettet er basert på gjensidig tillit og lojalitet, framfor lydighet og ordrer. Et barnevern der ikke kun byråkratiske ferdigheter heies fram. Der evne til selvstendig tenkning ikke blir sett på som motstand mot arbeidsplassens føringer, og der ikke målet er å stilne alle nyanser i debatten. Et barnevern som ikke «veileder ut», gir advarsler og sparker de som hever sin røst og er uenige. Der besluttede verdier fra ledelsen ikke bare er noe ansatte skal etterleve, men også noe ledelsen synliggjør i sin utøvelse i hverdagen.

Jeg ønsker meg et barnevern som ansetter medarbeidere basert på faglighet, menneskelighet, empati og evne til å lytte. Som går dypere enn fremføringsevne, presentasjoner og glitrende gruppeintervjuer, og innser at vi også trenger ansatte som ikke er ekstroverte. Et barnevern der evne til å møte medmennesker uansett situasjon ansees som viktig, og der ydmykhet er en kvalitet som blir verdsatt.

Jeg ønsker meg et barnevern der ledersamlinger har fokus på faglighet og dialog. Der personalpolitikken ikke har søkelys på hvordan man kan bli kvitt ansatte som av ulike grunner i perioder ikke klarer å levere 100 prosent, men på å finne løsninger og tilretteleggingstiltak som ivaretar både arbeidsplass og ansatt. Der det finnes holdninger om inkludering framfor ekskludering, og der arbeidsplasser som strever eller har feilet, ikke henges ut av sine egne, men heller får støtte og hjelp til å rydde opp med egeneide mål om endring mot forbedring.

Jeg ønsker meg et barnevern der ansattes behov for veiledning blir lyttet til. Der lederskoler ikke handler om lydighet og konsekvenser, men om gjensidig tillit og lojalitet. Der veiledning er et faglig tiltak, ikke et sparetiltak. Der videreutdanning er mulig for ulike yrkesgrupper, og barnevernspedagoger, sosionomer, psykologer får mulighet til å spesialisere seg uten endeløse søknader og utallige avslag. Der mellomlederes faglige kompetanse verdsettes, og videreutdanningen rettes mot det faglige, og ikke det byråkratiske.

Jeg ønsker meg et barnevern der studenter får lyst til å jobbe, og ansatte har lyst til å fortsette. Der ansatte blir fremstilt som faglig kompetente, og som aktive deltakere i utviklingen av barnevernet. Der utviklingskompetansen hentes fra «gølvet» og ikke toppstyres i et overveldende hierarki.

Jeg ønsker meg et barnevern som ledes gjennom tillit, åpenhet og nærhet, framfor kontroll og ekskludering. Der samarbeid og medmenneskelighet er førende for alle.

Jeg ønsker meg et barnevern som sier unnskyld og retter opp sine feil.