Oscar Aaslund Hovin

Helsefagarbeider og skribent

Jeg trodde jula vi nylig la bak oss skulle bli rolig. Ikke visste jeg at jeg kom til å ende opp med 40 timer overtid og noen brudd på arbeidsmiljøloven som trolig fikk lamper til å blinke rødt på rådhuset. Det brenner litt på dass, kan man si.

Sikre seg mot evig fortapelse

Jeg har verdens fineste jobb, og jeg er evig takknemlig for at jeg valgte å bli helsefagarbeider. Om jeg måtte valgt på nytt, hadde jeg nok valgt det samme igjen. Det handler ikke om at vilkårene og arbeidstidene er så fantastiske. Det handler om gleden ved å få hjelpe andre mennesker med vår kompetanse og at vi faktisk betyr noe.

Siden jeg selv har valgt å jobbe deltid, kommer jeg inn i kategorien frivillig deltid. Det er en sannhet med store modifikasjoner. Hvor frivillig er det egentlig når motivasjonen bak handler om å sikre egen fysisk og psykisk helse mot evig fortapelse?

Jeg er kanskje dobbeltmoralsk

Før du svelger kaffen helt feil nå, kan du la meg forklare litt. Jeg jobber i en hjemmesykepleietjeneste for alvorlig syke barn. En stor del av barna vi yter tjenester til, har en diagnose eller tilstand som gjør at de trolig ikke vil skrives ut av vår tjeneste som levende. Majoriteten av jobben vi gjør, utføres på natta. Av 45 ansatte jobber 35 av oss på natt.

Gjennomsnittlig stillingsprosent er 89 prosent, og alle har muligheten til å jobbe hel stilling om man ønsker det. Min tidligere leder ville egentlig ikke utlyse deltidsstillinger, for hun ville jo ha hele kompetansen til folk, ikke bare 19,62 prosent av den.

Det er kanskje litt dobbeltmoralsk av meg å messe om heltid når jeg selv tilhører gjengen som har valgt å jobbe deltid, til tross for de store mulighetene jeg har hatt til å jobbe full stilling. Det handler ikke om at jeg er lat. Jeg har heller ingen plager som hindrer meg i å jobbe fulltid.

– All ære til dem

For all del – i perioder hvor det brenner ekstra mye, jobber jeg mer enn heltid, men det er nok ikke særlig helsefremmende. Jeg velger helsa framfor heltid – det er synd, men jeg er langt fra den eneste.

Jeg tar altså på egen maske før jeg hjelper andre. Det er vel ikke så mange av oss som gjør det fordi vi er late – det handler om belastninger. I en deltidsundersøkelse fra Fagforbundet i 2023 svarte en stor andel at de valgte deltid på grunn av arbeidsbelastning og egen helse.

De fleste av mine kollegaer er kvinner i 30-årene. De har blitt presset inn i et kjønnsrollemønster som gjør at de tar seg av mesteparten av planlegging og koordinering, samt praktiske oppgaver i hjemmet. Grådig urettferdig, men en virkelighet for veldig mange av mine kvinnelige kollegaer på 34,6 år som har 1,8 barn. Jeg fatter ikke at de klarer å fungere, så all ære til dem.

Fagfolk med strekkmerker i hjertet

Over hele landet opplever nå mange at arbeidsgiveren deres har satt kniven på strupen og roper innsparing – eller merforbruk som vi må få i balanse, ifølge ymse politikere og byråkrater.

Sykefraværet er høyt nå – spesielt hos oss innenfor de såkalte trøste- og bæreyrkene. Det skjønner jeg egentlig godt når jeg tenker på de fem siste årene. Først en pandemi hvor vi var redde for å ta livet av pasientene våre, så drøssevis av sparetiltak i en bransje hvor etterspørselen ofte er større enn ressursene man har til rådighet. En real knockout, vil vel mange si.

Det er ikke vårt ansvar – det er politikernes ansvar å sørge for at ressursene står i forhold til behovet der ute. Minimumsbemanning er oftere regelen enn unntaket. Da beskriver mange at de ender opp i en skvis mellom å gjøre den jobben de mener er riktig og den jobben de faktisk får utført. Så enkelt, men så vanskelig. Det er mange flinke fagfolk i dette landet som lever med strekkmerker i hjertet.

– Kan jeg, kan du

Finnes det en løsning? Belastningen må ned. Slipp til alle gode krefter, som Høyre-politikere over hele landet snakker om. Jeg snakker ikke om eiere som skal tjene seg rike – jeg snakker om å få inn flere. Få inn portørene, helsesekretærene, ernæringskokkene, aktivitørene og driftslederne, for å nevne noen. Sørg for at det er nok gode og kompetente ledere som klarer å følge opp alle ansatte på en god måte. Sørg for gode arbeidsplaner som utformes med reell sjanse for å være helsefremmende. Bruk tillitsvalgte og verneombud aktivt. Det er vel langt enklere å unngå en brann enn å slukke den?

Så enkelt, men likevel så vanskelig. Dyrt? Ja, men det blir nok billigere på lengre sikt.

Vi kan også gjøre noe. Vi kan engasjere oss. Få en politiker i tale, møt opp på møter i fagforeninga, delta i samfunnsdebatten og bli med i et politisk parti – det handler om politikk. Vi har alle mulighet til å påvirke, men det forutsetter at vi tar sjansen. Kan jeg, kan du. Det er vår aller beste sjanse for å få til endring. Hvis ikke, er jeg redd for at flere vil ende opp som meg: Å velge deltid.

Jeg sier som Gro: – Til kamp, kamerater!