Christina Beck Jørgensen

Hjelpepleier

Flyktningene – en utgift eller ressurs?

Det er mye man kan si om det som skjer i Ukraina, men nå vil jeg fokusere på de flyktningene som kommer til Norge. Det er allerede mange som har kommet til Norge, og en stor andel av dem har søkt asyl. Vi vet ikke hvor mange flere som kommer hvis krigshandlingene vedvarer.

Dette er ikke første gang Norge tar imot flyktninger. På 90-tallet kom 14.000 mennesker fra Bosnia-Hercegovina under Balkan-krigen. De fleste kom som hele familier. Norge hadde en helt annen plan enn andre land den gangen. Mange land tenkte at de skulle være der i kort tid, så integreringen var ikke noe det ble lagt stor vekt på. Her i Norge gjorde vi motsatt. Flyktningene ble spredt over hele landet, og integrering var et arbeid man startet tidlig og tok på alvor. Mange reiste ikke hjem etter at freden kom.

Blant bosniere i Norge har 35 prosent høyere utdanning mot 32 prosent i den norske befolkningen generelt. Svært mange bosniere er også i jobb. Dette viser at Norge gjorde noe riktig på 90-tallet, og nå må vi gjøre det samme igjen.

I min egen kommune Elverum er det stort fokus på hva ukrainerne kan bidra med og hvor deres innsats trengs. Det er fortsatt stort behov for arbeidskraft i kommunen, og enkelte steder har fortsatt utfordringer med fravær på grunn pandemien. Skoler og barnehager trenger flere ansatte og det gjør også kommunehelsetjenesten.

Det at man velger å ta integrering og norskopplæring på alvor er fornuftig. Med flyktningene kommer også mye kompetanse, og det trengs i landet vårt. For min egen kommune er det positivt med nye innbyggere, og slik vil jeg tro det også er mange andre steder. Jeg håper alle kommuner lykkes med integreringsarbeidet, og at vi i fellesskap utvikler Norge til å bli et bedre land med enda flere hender som kan bidra.