Tina Paulsen Stenkløv

ungdomstillitsvalgt i Fagforbundet Trøndelag

Er det samfunnsnyttig å godkjenne lærebedrifter som utnytter lærlinger som ren og billig arbeidskraft? I juni var mange av fremtidens fagarbeidere ferdig med videregående og sommerferien skulle vise seg og kanskje bli litt annerledes enn årene før.

De kan kanskje ikke huske å ha vært så gira på å starte opp med hverdagen før, som etter nettopp denne sommerferien. Årevis med skolegang er over og arbeidslivet står nå for tur.

Et yrke de selv har valgt etter eget ønske og egne interesser. Åtte timers arbeidsdag, lønn under opplæring og ingen lekser etter jobb. Det høres nok ganske så fantastisk ut! De har selv søkt seg lærlingplasser, og de som har vært så heldig og fått læreplass er nok både lettet og stolt.

De møter opp første arbeidsdag etter sommerferien med større pågangsmot, sterkere lærevilje og mer positive forventninger enn noen gang tidligere. Forventninger om at læretiden er i trygge hender og at valg av yrke har vært riktig. Forventninger til to fine år med gode veiledere som tar sine oppgaver på alvor og en bestått fag- eller svenneprøve etter endt læretid.

Forventninger som dette skulle vel bare mangle, men er det egentlig slik at alle bedrifter lever opp til disse forventningene? Følges lover og regler, og har de satt seg inn i opplæringsloven?

Kravene for å bestille lærlingmerke må bli strengere. LO-sekretær Trude Tinnlund og tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen var i 2015 til stede på lanseringen av den nå kjente merkeordningen ‘’Vi har lærling, godkjent lærebedrift.’’ De var begge positive til merkeordningen og sa at merket skal kunne fungere som en pekepinn på kvalitet og seriøsitet i virksomheter. Merket kan klistres på bedriftens inngangsparti og vinduer for å synliggjøre overfor forbrukere at her er det lærlinger.

På utdanningsdirektoratets hjemmeside står det at bedrifter med dette merket tar samfunnsansvar, tenker langsiktig og er seriøse. Ordningen er både for frittstående bedrifter og bedrifter som er medlem av et opplæringskontor. Kravet for at bedriften skal kunne smykke seg med dette merket er at bedriften har minst én løpende lærekontrakt. Kravet forteller forbrukeren at her drives det med opplæring, men den forteller ikke nødvendigvis noe om kvaliteten på opplæringa.

På Fagforbundets lærlingpatruljer møter vi lærlinger som brukes som ren og billig arbeidskraft. Vi møter lærlinger som ikke får opplæringen de har krav på. Lærlinger som må gjøre hjemmelekser etter åtte timer på jobb, fordi arbeidsgiver nekter dem å sitte med oppgavene i arbeidstiden, slik de har krav på ifølge opplæringsloven.

Vi møter lærlinger som er satt opp alene på jobb som en planlagt ordning, som forteller oss at de ikke orker tanken på å fullføre læretiden, fordi de føler seg alene og ikke får god nok opplæring.

Er det greit for deg som forbruker at lærlingen ikke får den opplæringen hun eller han har krav på, og at bedriften ikke følger loven? Er det samfunnsnyttig og godkjenne lærebedrifter som utnytter lærlinger som ren og billig arbeidskraft?

I år er det yrkesfagenes år. Unge fagarbeidere i hele Norge blir oppfordret til å skrive solskinnshistorier i sosiale medier om hvorfor ungdommen skal velge yrkesfag. Arbeidsgiverside, arbeidstakerside og politiske partier på høyre- og venstresiden snakker varmt om å ta nettopp denne veien inn i yrkeslivet.

Annenhver NHO-bedrift har problemer med å rekruttere nok fagarbeidere. Ifølge Statistisk sentralbyrå vil vi mangle nesten 90.000 fagarbeidere i 2035 dersom dagens utvikling fortsetter. Det er derfor viktig for både samfunnet og arbeidslivet at flere velger nettopp yrkesfag. Målet med yrkesfagenes år er økt status for fagarbeid, samt flere læreplasser.

Men hvor enkelt er det å fortelle solskinnshistorier om eget yrkesvalg når man sitter igjen med en uggen følelse fra sin egen læretid? Når man vet at man selv vurderte å avslutte læretiden før endt fag- eller svenneprøve, fordi dårlig opplæring og dårlige arbeidsforhold nesten ikke var til å holde ut?

Tariffavtaler er selve definisjonen på samfunnsansvar og seriøsitet. Hvorfor har vi ikke en slik merkeordning av bedrifter med tariffavtale? Med en synliggjøring av tariffavtaler og strengere krav for godkjente lærebedrifter ville det blitt enklere for forbrukere, yrkesaktive og fremtidens fagarbeidere å benytte seg av, søke jobber på, og søke lærlingplasser i bedrifter som faktisk tar det seriøse arbeidslivet på alvor.

En tariffavtale har vært grunnleggende i et seriøst norsk arbeidsliv siden 1907. Tariffavtalene og et konstruktivt samarbeid mellom arbeidsgivere og lønnstakere er selve limet i den norske arbeidslivsmodellen!

Ja til synliggjøring av et seriøst arbeidsliv og nei til useriøse bedrifter som får kunder og lærlinger på feil grunnlag.