Mange år med profesjonskamp på fødestua har gjort barnepleieren nesten usynlig. Sånn kan vi ikke ha det lenger

Nedlagte fødetilbud, sommerstengte avdelinger og ansatte som ikke får gitt den omsorgen som trengs.

Kvinnehelse blir altfor ofte det området hvor man tar innsparingene, og svangerskaps-, føde- og barselomsorgen er intet unntak. Det er åpenbart at jordmødrene har for mye å gjøre, og barnepleierne er en del av løsningen. De er spesialister som jobber på føde- og barselavdelinger, nyfødtintensiver og helsestasjoner. For mor, barn og far eller medmor sin skyld trenger vi flere av disse. Men, også for jordmora sin skyld.

Barnepleieren er jordmoras høyre hånd. De assisterer under fødselen, passer på at mor får den hjelpen hun trenger. En kald klut på panna. En ekstra hånd å holde i. Noe å drikke.

Skulle fødselen ikke gå som planlagt og man må ta et hastekeisersnitt, står barnepleieren igjen sammen med far, medmor eller fødepartner. Ofte er de redde for både kvinnen og barnet. Da beroliger barnepleieren og informerer om hva som skjer.

Når barnet er født er det ofte barnepleieren som vasker det og pakker det godt inntil mor. De er der for første mating. Første bleie. Når man midt på natta er utslitt og barnet nekter å sove, tar de det med ut. De er der i barnets første dager, og gir gode råd og veiledning om hvordan det er å ta seg av et helt nytt menneske.

Likevel er barnepleieren nesten usynlig. Mangeårig profesjonskamp og nedprioritering av føde- og barselomsorgen har bidratt til det, men sånn kan det ikke være lenger.

Arbeidspresset er enormt for alle som jobber på føde- og barselavdelingene, og det trengs flere fagpersoner. Det er utvilsomt mer enn nok å gjøre, også for barnepleieren.

Det er gjennom godt samspill mellom yrkesgrupper vi får gode tjenester. Når gynekologen, jordmora, barnepleieren og alle de andre yrkene samarbeider om det som til syvende og sist har samme mål – en god omsorg for barn og foreldre.

Profesjonskamp er gammeldags. Alle som har vært innom en middels stor norsk fødeavdeling har sett med egne øyne at det ikke er mangel på ting å gjøre som er den store utfordringen. Nå er det samarbeid, samhandling og oppgavedeling som gjelder. På den måten får vi den kvaliteten på tjenestene som vi alle ønsker.

Vi må gi jordmødrene og barnepleierne de ressursene de trenger for å yte god helsehjelp. Da må de bli flere. I 2022 kan vi ikke akseptere nedprioritering av kvinnehelse.