Meninger
Petit
Mange sykdommer synes ikke
Finske Sanna Sarromaa liker å spissformulere om Norge og nordmenn.
Eirik Dahl Viggen
Journalist i Fagbladet
For en tid tilbake skrev VGs «husfinne» Sanna Sarromaa en kommentar om at det var typisk norsk å være syk. Hun mente vi nordmenn var eksperter i å utnytte både trygdesystemet og sykelønnsordningen vår.
Mange mente hun traff spikeren på hodet, og at de som protesterte, var folk som følte seg truffet. Det vil si sånne som meg.
For noen år siden ble jeg nemlig syk. Faktisk så syk at turen fra soverommet til badet lå helt på grensen av hva det var mulig for meg å klare. (Avstanden er ca. fire meter.)
Heldigvis ble sykdommen raskt diagnostisert, men den lar seg ikke behandle. Symptomene må holdes i sjakk med kortison inntil den brenner ut av seg selv. Etter tre og et halvt år er jeg snart medisinfri.
Kortison spiser muskel- og skjelettmasse til frokost og har en rekke bivirkninger som søvnmangel, depresjoner og nedsatt immunforsvar.
Når du blir medisinert, forsvinner sykdomssymptomene, og du føler deg – om ikke helt frisk – så i alle fall velfungerende.
Så i stedet for å sette meg ned og gruble over livet, døden og Navs sykmeldingsrobot, gikk jeg turer. Og jeg hoppet på stepkasser og trente.
Skamme meg! Jeg skulle jo sitte inne og være syk.
Men ved å bruke kroppen om dagen, fikk jeg etter hvert sove på nettene. Jeg unngikk en mulig depresjon, og jeg var tilbake på jobb etter bare to-tre måneder. Først 30 prosent, så 50, 70, og til slutt 80 prosent.
Mange sykdommer synes ikke. Vi vet aldri hva folk strever med hvis de ikke forteller det selv. Noen må ta det helt med ro. For andre kan det å holde hodet på plass ved å gå på kafé og møte venner, eller å bruke kroppen, være nettopp den «selvmedisineringen» som får dem raskere tilbake i jobb.
Jeg er overbevist om at jeg ville ha vært sykmeldt lenger hvis jeg ikke hadde vært aktiv.
Det vi ikke vet, skal vi være veldig forsiktig med å mene noe om. Og vi skal hvert fall ikke dømme folk på sviktende grunnlag.
Helsefagarbeidere og hjelpepleiere, renholdere og sykepleiere har i dag særaldersgrense. Arbeidsgiverorganisasjonene Spekter og Virke mener denne ordningene ikke bør videreføres fullt ut.
Frøydis Falch Urbye
Har du rett til særaldersgrense? Nå vil arbeidsgiverne fjerne hele ordningen
OMSKOLERT: Rune Lundquist gikk fra bruker til medarbeider på Sagatun. – Jeg ble bedre av å hjelpe andre, sier han.
Werner Juvik
Rune skrev avskjedsbrev til barna: – Jobba bort både familie og venner
KOM TILBAKE: – Ja, jeg var syk, men jeg trengte å være blant folk, sier Katherine Carroza-Roos.
Tre ting hjalp Katherine tilbake på jobb: – Jeg må innrømme at jeg var skeptisk
MISNØYE: Sammen med sine kolleger står Inger Marie Hagen ved OsloMet bak Medbestemmelsesbarometeret. Den viser at mer enn hver femte arbeidstaker gir uttrykk for misnøye med ledelsen.
Kasper Holgersen
Hva er det største problemet på jobben? Jo, det er sjefen
SKÅL: 43 prosent av norske arbeidstakere må selv betale for julebordet selv.
Colourbox
Får du julebordet dekket? Det er ikke en selvfølge
PÅ BØLGJELENGDE: Dei to kollegaene Anne Gro Olesrud Rugaas (36) og Nina Helen Haugan Hansen (38) og er samde om det meste. Og viktigast for begge er at brukarane har gode dagar og opplever meistring når dei er på dagavdelinga.
Marianne Otterdahl-Jense
Full jobb og høgare vidareutdanning: Slik får helsefagarbeidarane Anne Gro og Nina kabalen til å gå opp
Finske Sanna Sarromaa liker å spissformulere om Norge og nordmenn.
Eirik Dahl Viggen
Journalist i Fagbladet
For en tid tilbake skrev VGs «husfinne» Sanna Sarromaa en kommentar om at det var typisk norsk å være syk. Hun mente vi nordmenn var eksperter i å utnytte både trygdesystemet og sykelønnsordningen vår.
Mange mente hun traff spikeren på hodet, og at de som protesterte, var folk som følte seg truffet. Det vil si sånne som meg.
For noen år siden ble jeg nemlig syk. Faktisk så syk at turen fra soverommet til badet lå helt på grensen av hva det var mulig for meg å klare. (Avstanden er ca. fire meter.)
Heldigvis ble sykdommen raskt diagnostisert, men den lar seg ikke behandle. Symptomene må holdes i sjakk med kortison inntil den brenner ut av seg selv. Etter tre og et halvt år er jeg snart medisinfri.
Kortison spiser muskel- og skjelettmasse til frokost og har en rekke bivirkninger som søvnmangel, depresjoner og nedsatt immunforsvar.
Når du blir medisinert, forsvinner sykdomssymptomene, og du føler deg – om ikke helt frisk – så i alle fall velfungerende.
Så i stedet for å sette meg ned og gruble over livet, døden og Navs sykmeldingsrobot, gikk jeg turer. Og jeg hoppet på stepkasser og trente.
Skamme meg! Jeg skulle jo sitte inne og være syk.
Men ved å bruke kroppen om dagen, fikk jeg etter hvert sove på nettene. Jeg unngikk en mulig depresjon, og jeg var tilbake på jobb etter bare to-tre måneder. Først 30 prosent, så 50, 70, og til slutt 80 prosent.
Mange sykdommer synes ikke. Vi vet aldri hva folk strever med hvis de ikke forteller det selv. Noen må ta det helt med ro. For andre kan det å holde hodet på plass ved å gå på kafé og møte venner, eller å bruke kroppen, være nettopp den «selvmedisineringen» som får dem raskere tilbake i jobb.
Jeg er overbevist om at jeg ville ha vært sykmeldt lenger hvis jeg ikke hadde vært aktiv.
Det vi ikke vet, skal vi være veldig forsiktig med å mene noe om. Og vi skal hvert fall ikke dømme folk på sviktende grunnlag.