Bent Frantzen Simonsen

Åpen homofil, barnehagelærer og nestleder i Fagforbundet Horten

Mangfold er ikke bare et begrep jeg jobber med. Det er en virkelighet jeg lever i.

Jeg er en åpen homofil mann som til daglig jobber som pedagogisk leder i en barnehage og er aktivt medlem i Fagforbundet Horten. Jeg skrev i 2024 min bacheloroppgave om «regnbuefamilier i barnehagen», jeg har holdt foredrag om mangfold i arbeidslivet, og publisert leserinnlegg om kjærlighet, utenforskap og fellesskap. Alt dette springer ut av samme erkjennelse: At måten vi møter og tenker om mangfold på, har alt å si – for barna, for kollegaene våre og for hvordan vi bygger samfunnet vårt.

Men mangfoldsarbeidet kan ikke overlates til kun de som selv tilhører en minoritet. Det kan ikke bæres av enkeltpersoner alene. Det må løftes i fellesskap.

Barnehagen som fellesskapsbygger

I barnehagen har vi en unik mulighet til å arbeide med mangfold. Vi møter mennesker tidlig og vi møter dem før normene har satt seg helt. Vi har makt til å normalisere forskjeller, åpne blikk og bygge fellesskap.

Da jeg skrev bacheloroppgaven om hvordan regnbuefamilier blir møtt i barnehagen, så jeg at det fantes vilje, men ofte mangel på trygghet. Barnehagelærere ville gjerne inkludere, men visste ikke hvordan. Noen hadde aldri reflektert over at de allerede hadde barn fra regnbuefamilier i barnegruppen, og andre var redde for å tråkke feil – og valgte stillhet.

Men stillhet er ikke nøytral. Den gjør noen usynlige. Den lar normene bestemme hva som er «vanlig» og hva som ikke er det. Når vi ikke snakker om at noen barn har to mødre eller to fedre, lærer vi barna hva som passer inn – og hva som ikke gjør det.

Vi sier gjerne at barnehagen skal gjenspeile samfunnet. Men samfunnet er mangfoldig – i kjønn, seksualitet, kultur, språk, funksjonsvariasjon og livssyn. Da må også praksisen vår være det.

Utenforskap følger med inn i arbeidslivet

Det starter i barnehagen, men det stopper ikke der. De strukturene og holdningene vi ikke utfordrer tidlig, blir med videre. Inn i ungdomstiden. Inn i voksenlivet. Inn i arbeidslivet.

I foredraget jeg holdt for yrkesseksjonen i Fagforbundet Vestfold tidligere i år, snakket jeg om hvordan diskriminering ofte skjer indirekte. Ikke som høylytte avslag, men som fravær: av støtte, av anerkjennelse, av rom. Det er tausheten når du nevner kjæresten din. Det er fraværet av skeive kollegaer. Det er følelsen av ikke helt å passe inn, uten at noen sier det rett ut.

Tall fra Bufdir viser at LHBT+-personer fortsatt utsettes for langt mer diskriminering og hatytringer enn majoritetsbefolkningen. Det handler ikke om enkelttilfeller – det er et mønster. Det er virkeligheten for mange av oss som ikke passer helt inn i normene. Samtidig viser tall fra Statistisk sentralbyrå at nær 100.000 unge under 30 år står utenfor både arbeid, utdanning og tiltak. Bak hvert tall finnes en ungdom som føler seg utenfor, som kanskje har trukket seg stille unna, som aldri ble sett – eller aldri orket mer. Mange av disse opplever barrierer vi ikke alltid legger merke til. Men de er der. Og de begynner ikke i voksen alder. De begynner i barndommen – når ingen sa at du hørte til.

Fagperson og fagorganisert – to sider av samme ansvar

Som barnehagelærer og tillitsvalgt ser jeg hvor viktig det er at vi tar et samlet ansvar. For mangfoldsarbeid er ikke en ekstraoppgave. Det er ikke et spesialfelt for «de skeive», «de flerkulturelle» eller «de funksjonsvarierte». Det er et grunnleggende felles ansvar.

Og nettopp her kommer fagbevegelsen inn. Vi har rom for refleksjon, for fellesskap, for støtte og endring. Vi kjemper ikke bare for lønn og pensjon, men også for arbeidsmiljø, representasjon og verdighet. Da må vi tørre å spørre: Hvem faller utenfor? Hvem blir ikke hørt? Hvem må gjøre jobben med å forklare hvorfor de fortjener plass?

Vi som står sammen i fagbevegelsen, må være tydelige på at det ikke er minoritetene som alene skal drive dette arbeidet. Mangfold er ikke et prosjekt for noen få – det er et ansvar for oss alle.

Ingen skam, ingen skyld – men et felles løft

Dette handler ikke om å peke ut noen som gjør noe galt og jeg ønsker ikke å ta noen. Jeg ønsker kun å løfte en tematikk og anerkjenne at dette er vanskelig, at vi alle er i læring – men at vi må stå i det sammen.

Vi trenger ledere som tar ansvar. Vi trenger kollegaer som stiller spørsmål. Vi trenger et språk som rommer. Vi trenger en oppvekstsektor og et arbeidsliv som ikke setter likhetstegn mellom «mangfold» og «annerledes».

Vi trenger et «vi» som faktisk inkluderer alle.

Mangfold er ikke pynt. Det er praksis. Det er pedagogikk. Det er politikk.

Og det starter ikke med Pride i juni. Det starter med det blikket vi møter hverandre med, den boka vi velger å lese høyt, den gangen vi spør: «Hvilke fortellinger er det vi ikke forteller her?»

Det starter i barnehagen. Det fortsetter i fagbevegelsen. Og det angår oss alle.