Martin Guttormsen Slørdal
Hjelpepleier
Stenger vi folk ute fra fellesskapet når alle må bruke munnbind?
Så mange som én million nordmenn har en eller annen form for hørselshemming. 18,2 prosent av den voksne befolkningen har ifølge Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) et hørselstap. Det finnes selvfølgelig flere grader av hørselshemming, men jeg tar utgangspunkt i de som er døve og som trenger tegnspråk. For med munnbindet er det umulig å se om man skal til hagen eller stua, eller om man mener eple eller frukt, rev eller ulv. Mange tegn er like på tegnspråk, men forskjellen kan du se på munnbruken. Tegnspråk brukes ved å bruke mimikk, munnbruk, kroppsspråk, blikk, uttrykk og bruk av hender.
Fagforbundet har medlemmer på mange av de viktigste arbeidsplassene i Norge. Mange steder møter sårbare brukere våre medlemmer når de for eksempel trenger helsehjelp. Da er kommunikasjon viktig.
Og uten å lese på munnen eller se ansiktsmimikk blir det svært utfordrende og vanskelig for hørselshemmede å få med seg hva som blir sagt.
Der er sammenhengen mellom munnbind og hørselshemming.
Et viktig spørsmål blir da hva vi kan gjøre for at døve og folk med dårlig hørsel ikke skal gå glipp av viktig informasjon og også bli stengt ute fra fellesskapet fordi kommunikasjonen ikke kan fungere som den skal.
Finnes det situasjoner der også helsepersonell kan droppe munnbindet for å ivareta andre behov? Og finnes det måter å gjøre det på som likevel opprettholder et forsvarlig smittevern?
Bruk av visir kan for eksempel bidra til at munnbindet kan dras ned uten at det går ut over smittevernet og tryggheten for både brukere og ansatte, men blir dette brukt i de tilfellene hvor man møter mennesker med nedsatt hørsel?
Burde det være pålegg om tilgjengelig visir der helsepersonell kommuniserer med hørselshemmede? Jeg syntes det. Det bør også være tilrettelegging og bedre informasjon om møter med hørselshemmede. Kanskje flere da kan ta av munnbindet, slik at alle får med seg viktig informasjon.
Det synes heller ikke utenpå at du er døv eller hører dårlig. Derfor kan det være lurt for andre å sette seg inn i en situasjon før de sender misbilligende blikk eller kommenterer at noen tar av seg munnbindet. Det kan være gode grunner til at de gjør det.
Vi har en datter som er født med nedsatt hørsel. Hennes hørsel var så lav at hun fikk operert inn cochleaimplantat da hun var 8 måneder. Vi lærer tegnspråk, og det er ikke lett i pandemi-tiden vi er i. Store deler av tiden har det vært påbud eller anbefaling om munnbind. Grunnet dette har vi hatt mye kommunikasjonsproblemer i det offentlige rom.
På nettsiden til FHI står det følgende: «Munnbind ved hørselshemming: Munnbind vanskeliggjør samhandling ved hørselshemming. Dersom det er et påbud om å bruke munnbind og det er nødvendig å ta av munnbindet for at personer med hørselshemming lettere skal kunne forstå hva som sies, er ikke anbefalinger eller påbud om bruk av munnbind til hinder for dette. Man bør opprettholde avstand hvis munnbindet tas av for å forbedre kommunikasjonen, dersom mulig.»
Dette er noe mange ikke har fått med seg. Når jeg tar av munnbindet for å få kommunisere med min datter på 2 år, ser folk på meg som om jeg skulle være en kriminell. Vi har også opplevd å få kommentarer. Det kom et forslag om å la henne være hjemme da vi skulle handle, men skal alle i hennes situasjon sitte hjemme og vente på at de kan kommunisere uten munnbind igjen?
Hva med alle som er eldre enn henne og må på jobb, til lege, hente barn i barnehagen eller på skolen. Alt jeg ber om er at vi alle viser forståelse og ikke dømmer uten å kjenne sammenhengen og årsaken til at noen tar av seg munnbindet. Vi må inkludere alle og gjøre vårt for at også døve får viktig informasjon og blir møtt på en god måte.
Også vi som i noen situasjoner tar av oss munnbindet er opptatt av smittevern og andre velbefinnende. Det er som regel en grunn til at vi ikke har på munnbind, og jeg tror virkelig at alle gjør sitt beste i den situasjonen vi har.
Det er som regel en grunn til at vi ikke har på munnbind, og jeg tror virkelig at alle gjør sitt beste i den situasjonen vi har.
Helsefagarbeidere og hjelpepleiere, renholdere og sykepleiere har i dag særaldersgrense. Arbeidsgiverorganisasjonene Spekter og Virke mener denne ordningene ikke bør videreføres fullt ut.
Frøydis Falch Urbye
OMSKOLERT: Rune Lundquist gikk fra bruker til medarbeider på Sagatun. – Jeg ble bedre av å hjelpe andre, sier han.
Werner Juvik
KOM TILBAKE: – Ja, jeg var syk, men jeg trengte å være blant folk, sier Katherine Carroza-Roos.
MISNØYE: Sammen med sine kolleger står Inger Marie Hagen ved OsloMet bak Medbestemmelsesbarometeret. Den viser at mer enn hver femte arbeidstaker gir uttrykk for misnøye med ledelsen.
Kasper Holgersen
SKÅL: 43 prosent av norske arbeidstakere må selv betale for julebordet selv.
Colourbox
PÅ BØLGJELENGDE: Dei to kollegaene Anne Gro Olesrud Rugaas (36) og Nina Helen Haugan Hansen (38) og er samde om det meste. Og viktigast for begge er at brukarane har gode dagar og opplever meistring når dei er på dagavdelinga.
Marianne Otterdahl-Jense
Christina Beck Jørgensen
Werner Juvik
Martin Guttormsen Slørdal
Christina Beck Jørgensen
Werner Juvik