Fra grasrota

Når skal vi begynne å reagere mot de små skrittene som gir oss et stadig økende klasseskille?

2020101414122520201014141219
Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto

Colourbox.com

Skal vi bare trekke på skuldrene av en fem-åring som ikke får være med på aktiviteter hans jevnaldrende har, bare fordi noen har valgt å kutte i det han trenger for å få en fullverdig hverdag?

Hovedverneombud i Kvinnherad kommune

«Velferdsnasjonen Norge» liker vi å si mens vi slår oss på brystet. Og ja, når vi sammenlikner oss med mange andre land, så har vi det bra.

• Vi trenger ikke være redd for å gå bankerott om en av våre plutselig får en sykehusinnleggelse og må opereres.

• Vi trenger ikke å bekymre oss for om den fødende kvinnen skal få både smertestillende og tilsyn, eller hjelp under fødsel.

• Vi vet at våre små barn skal få den oppfølging de trenger frem til myndighetsalder.

Eller stopp litt opp ved den siste setningen. For stemmer dette?

Stønadskutt

NRK kunne 10. oktober fortelle om en familie som fikk beskjed om stønadskutt til stomiutstyr til sitt fem år gamle barn.

Det viser seg at Helfo fra 1. januar i år har innført begrensninger på antall utstyr hver enkelt kan få med begrunnelse i at «..stomipasienter bruker for mye utstyr…»

Jeg måtte lese dette innlegget både én og fem ganger. For dette kan da ikke stemme?

Familien forteller at endringen medfører mindre ta-på-sparket-ting, og at den ikke kan være så aktive som den har pleid å være. Videre sier foreldrene at barnet (fremdeles bare fem år) nå bare får en tredel av det han trenger og som han tidligere fikk på blå resept. Dette førte til at kvoten var brukt opp allerede i mai.

Mai…da gjenstår sju måneder av året. Og estimerte utgifter til nødvendig medisinsk utstyr resten av året har familien satt til å være ca. 38.000 kr.

I den samme artikkelen intervjues også en annen bruker av stomiutstyr, og hun lurer på om hun må gå til det steget å ta opp forbrukslån for å klare å få det medisinske utstyret hun har behov for.

Kan dette være rett? I et av verdens rikeste land, hvor vi slår oss på brystet og utbasunerer at vi er best?

Helfo svarer at de har mottatt fagmiljømeldinger om overforbruk, og satt antallsgrensene for utstyr med utgangspunkt i statistikk og enkelte tilbakemeldinger fra fagmiljøet.

Hva er det som skjer?

Økende klasseskille

Hva er det vi ser konturene av her? Et økende klasseskille i horisonten?

Noen vil nok, og kanskje med rette, si at det klasseskillet har vi hatt lenge. De med nok penger kan kjøpe seg ut av ventelistekøer ved å gå på private klinikker, noe som koster. «Ja, men når de går ut av den offentlige køen, så rykker jo du en plass frem.», kan det hevdes.

Igjen, jo da men… Nå har det seg da engang slik at mange leger velger å heller jobbe i godt betalt privat helsetjeneste fremfor den offentlige.

Allerede i 2011 kom det en artikkel i Aftenposten om hvorfor leger flykter til det private næringslivet.

Noen vil nok også si at klasseskillet har alltid vært tilstede opp gjennom hele menneskehetens historie.

Likegyldighet

Og igjen så kan man vel ikke bestride sannhetsgehalten i dette heller. Men er det ensbetydende med at man i den velferdsstaten som vi bor i skal stå på sidelinjen, med hendene i lommen, og bare se på at noen av våre medmennesker ikke får det de burde ha krav på.

Skal vi bare trekke på skuldrene av en fem-åring som ikke får være med på aktiviteter hans jevnaldrende har, bare fordi noen har valgt å kutte i det han trenger for å få en fullverdig hverdag?

Barnekonvensjonen artikkel 24 sier: «Partene anerkjenner barnets rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandard og til behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering. Partene skal bestrebe seg på å sikre at ingen barn fratas sin rett til adgang til slike helsetjenester.»

Vil dette si at Helfo bryter med barnekonvensjonen?

For hvis det er sånn at man skal etterleve artikkel 24, har man da lov til å sette begrensninger på hva et fem år gammelt barn kan få av medisinske hjelpemidler til å kunne leve et fullverdig, normalt liv?

Og jeg sier det bare: Å bli møtt med skuldertrekk og likegyldighet (les ansvarsfraskrivelse) når man som foreldre kjemper for sitt barns ve og vel – det er en situasjon jeg ikke unner noen.

Vi skal se disse barna i øynene

Skal vi andre bare stå på sidelinjen og se på snikraseringen av velferdstilbudet vårt, og la oss da endelig starte med dem som er vår fremtid?

Skal vi trekke på skuldrene og si «dette vedkommer jo egentlig ikke meg…dette er noe de andre bestemmer»?

Ja, gjør for all del det.

Men husk samtidig på at vi som gjør dette en gang skal se disse barna i øynene når de som voksne kommer og spør oss om hvorfor vi tillot å nekte dem forsvarlig helsehjelp som igjen medførte en mulig dårlig livskvalitet, sosialt samspill med jevnaldrende, begynnende utestengelse og stigmatisering.

For vi vet mer enn nok om hvilke alvorlige psykiske problemer og atferdsproblemer dette kan føre med seg til at vi burde gjøre alt vi kan for å forhindre det.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy