Fanny Voldnes

Reg.rev/cand.philol, spesialrådgiver i Fagforbundet

Hele Norge har begeistret hyllet alle som har stilt opp og jobbet vettet av seg i sykehus, barnehager, skoler, på busser og sykehjem og i butikker. Det har ikke manglet på godt samarbeid og kreative løsninger fra alle dem som «vet hvor skoen trykker» for å stoppe koronaviruset.

Brått skjønte mange i vårt etter hvert så individualiserte samfunn at vi er avhengige av hverandre gjennom fellesskapsløsninger. Regjeringen har rundhåndet brukt av oljepengene og delt ut støttepakker til næringslivet, og litt til vanlige arbeidstakere, hvor svært mange er i en kritisk økonomisk situasjon som permitterte eller oppsagte.

Mange av oss mener også at regjeringen har håndtert den helsemessige delen av koronasituasjonen på en måte som de fortjener ros for. Liv og helse har gått foran penger. Hele situasjonen har styrket tilliten til offentlig sektor.

Regjeringen bør imidlertid merke seg at den velfortjente rosen står i skarp kontrast til deres egen omtale av offentlig sektor. Mantraet til Solberg-regjeringen om at bare konkurranse kan gjøre offentlig sektor effektiv er gjort til skamme i denne krisen.

År etter år har stikkordene fra regjeringen om offentlig sektor vært: ineffektiv, lite innovativ og altfor dyr. Slike karakteristikker er også omkvedet i statsbudsjettet, og er blitt etterfulgt av store årlige kutt i bevilgningene og større reformer med kommersialisering som varemerke.

Dette har rammet alle typer offentlige tjenester – som barnevern, skole, utdanning, barnehager, politi og helse, ofte også på bakgrunn av useriøse beregninger om «økt effektivitet». Offentlig sektor er blitt «snakket ned» av flere, som nå sist tidligere Ap-statssekretær Stein Lier-Hansen som vil slanke offentlig sektor (VG 11.6.2020). Eller Statsråd Røe-Isaksen som retorisk prøver å redusere kritikken av kommersialiseringen av det offentlige til at «kunder i en virksomhet blir langt bedre behandlet enn klienter på et offentlig kontor» (DN 30.6.2020).

En person som blir utskrevet fra sykehus til det lokale helsehuset etter et hjerteinfarkt, er vel likegyldig til å bli kalt kunde, klient eller pasient, bare hen får nødvendig behandling for å bli frisk? En nylig permittert alenemor som trenger hjelp til å betale husleie og mat til seg og ungene, trenger vel hjelp og penger, uavhengig av om etaten bruker betegnelsen «klient» eller «bruker»?

Begreper er selvsagt ikke helt uten betydning. Men på linje med avgrensede diskusjoner om hvordan resultatmåling, bestiller-utførermodell, stykkprisfinansiering, eller tillitsreform skal innrettes, er dette grunnleggende sett avsporinger. Kommersialiseringen av offentlig sektor handler egentlig om noe annet; nemlig fordeling av godene – og profitt.

All kommersiell virksomhet må gi eierne profitt for å kunne drive videre. Det er det som er poenget med denne virksomheten i vårt system. Årsaken til at mange reagerer på kommersialiseringen i det offentlige, er at det er mulig å bli rik på å drive også offentlig virksomhet, som altså er finansiert av vår felles innbetalte skatt og oljefondet.

Både lokal- og fylkesbussen er til for de som bor i området og som trenger den for å komme til og fra jobb og aktiviteter, og bør ikke være eid og drevet av et børsnotert internasjonalt konsern med eiere i skatteparadis, og «nei til bestemor på anbud» er eksempler på slike reaksjoner.

Reaksjonene er reelle. Fordeling av skapte verdier handler nemlig ikke bare om lønn, men også om skattesystem, pensjon, trygd og andre ytelser – og offentlige tjenester. Ifølge SSB bidrar nemlig offentlige tjenester betydelig til de små forskjellene vi har i Norge. Privatisering gjør at noen spiser mer av felleskaka og at det blir det mindre igjen å bruke på disse tjenestene til alle.

Til tross for folkelig motstand, fortsetter Solberg-regjeringen i privatiseringssporet og har nylig foreslått privatisering av fangetransport, og til og med arbeidet med en ny lov skal settes ut på anbud!

Uthulingen av offentlig sektor foregår også på mer skjulte måter. Sykehusene våre er «markedstilpasset» som helseforetak, og må spare i drifta for å få overskudd til investeringer som helseforetaksledelsen mener å ha økonomisk nytte av framover. Universitetene er delvis etterspørselsstyrte, i stedet for politisk styrt ut fra hva samfunnet trenger av kompetanse framover.

Kommuner blir feilaktig beskyldt for å drive forretningsvirksomhet i konkurranse med private, og utdanningen på bachelornivå i økonomisk/administrative fag har utelatt forvaltningssystemene i stat og kommune, inklusive offentlig regnskap, som obligatorisk fag. En nyutdannet kan altså få jobb i en kommune eller statlig virksomhet og bare ha kunnskap om forretningslivet – uten å kjenne til avgjørende særtrekk ved offentlig sektor.

Koronakrisen har vist at regjeringen Solbergs mantra om at konkurranse er en nødvendig drivkraft i offentlig sektor, ikke er et holdbart argument. Samarbeid er nemlig stikkordet i offentlig tjenesteproduksjon i de fellesskapsløsningene som vi har sett utfolde seg i det siste.

Offentlig sektor er ikke som privat sektor, har aldri vært det og bør ikke bli det.

Samarbeidsidealet bør gjenreises i flere deler av offentlig sektor hvor reformer har feilet. Det innebærer at sentrale deler av offentlig sektor må styres politisk som forvaltning og drives uten profitt, med egne ansatte med medbestemmelse og ut fra det overordnede formålet om å dekke sosiale behov og drive nasjonal planlegging.

Hvor stor offentlig sektor skal være og hvordan den skal drives, er et politisk valg og har lite å gjøre med effektivitetsmålinger og hva Norge har råd til. Det handler om å ha et samfunn med små forskjeller.

Når samfunnet nå er i ferd med å åpnes igjen etter koronakrisen, bør flere områder gjennomgås med tanke på å underlegges fellesskapsløsninger uten profitt. Å skape en ny vår for offentlig sektor er opp til oss!