Kirsti Knudsen

kirsti.knudsen@fagforbundet.no

Hvert år tror jeg at jeg skal klare å motstå kjøpepress og julegalskap. At alle skal få en minehund i gave (utenom de aller minste) og at jeg ikke har kjøpt inn mer mat og drikke enn at det er passe tomt i skapene andre nyttårsdag.

Jeg tenker fornuftige tanker om at forbruket i vår del av verden er altfor høyt, og at hvis vi har tenkt at våre etterkommere skal ha et sted å bo, må vi ta rev i seilene. Dette tenker jeg mye på helt til desember nærmer seg. Da er det som om en annen tar bolig i meg.

Det starter som regel pent og rolig med en presang eller to til en overkommelig pris. Men det ene fører det andre med seg, og

plutselig kommer jeg en sen ettermiddag hjem med fulle handlenett.

Jeg prøver å tenke hardt på verdens fattige og spesielt på alle barna som lever under fattigdomsgrensa i vårt eget land. Men snart står jeg i kø hos slakteren og peker entusiastisk på ribbe og sylte og hjemmelaget leverpostei, og kommer ut med mer enn jeg trenger.

Når det nye året er vel på plass, er fryseren full av tiloversbleven julemat som jeg vet jeg aldri kommer til å spise. Men ikke kaste før til sommeren, nei.

Det er da det er godt å ha en nabo med BMW og direktørlønn. Som har gitt dattera si sertifikat i julepresang og sønnen en motorsykkel – riktignok pent brukt. Plutselig er jeg litt fornøyd med meg selv tross alt – jeg har dog fremdeles tjukkas-tv, og bilen er en litt sliten Citroën som jeg deler med to andre.

Det er viktig at vi strammer livremma i dette landet – de fl este av oss i alle fall. Og det er viktig at noen får en minehund i julegave. Men vi vet alle at det vi gjør mellom nyttår og jul får mye større effekt enn det vi bedriver mellom jul og nyttår.

Derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal feire jul i år med

god samvittighet. Men neste år, da…

God jul!