Anders Nordanger

Fungerende leder i Fagforbundet Bergen

Man kan på en forenklet måte si at vi vi har tre ulike velferdsstatssystemer; den sosialdemokratiske, den konservative og den liberale velferdsstatsmodellen. I Norge har vi enn så lenge den sosialdemokratiske (nordiske) modellen. En modell som har tjent oss godt.

I et stabilt samfunn, som det norske, skjer endringer rolig og forsiktig. Litt, etter litt, etter litt. Etter åtte år med en variert borgerlig regjering er endringene kommet et godt stykke på vei. Dersom dagens regjering beholder nøkkelkortene til regjeringskontorene i nye fire år, rulles det ut en lang rekke nye endringer. En velbrukt analogi på at det dreier seg om et retningsvalg, er at det kan sammenlignes med to skip som forlater den samme havnen til samme tid. Med litt ulik kurs, vil de etter en stund være på veldig forskjellige steder. Slik er det også med samfunnsmodellen vår. Vi ser det ikke nødvendigvis før skipene har kommet et godt stykke av gårde.

Den borgerlige regjeringen manøvrerer oss inn mot den liberale velferdsstaten, en modell hvor ytelsene er lavest mulig og hvor den styrende ideen er at det vil gi de som har det vanskelig, et sterkere incentiv til å finne arbeid. Det skal lønne seg å jobbe – eller det mer korrekte: Det skal straffe seg å stå utenfor arbeidslivet.

Så vidt jeg kjenner til, opplever ikke et flertall av mennesker utenfor arbeidslivet at de har det bedre økonomisk nå enn da de var lønnsmottakere. Det betyr at det faktisk lønner seg å arbeide. Å redusere ytelser endrer ikke på det. Det du derimot får er flere mennesker med betydelig dårligere inntekt enn andre i samfunnet.

Det er ikke universelle velferdstjenester og kollektive sikringsordninger som er det sentrale i denne modellen. Individuelle og private forsikringsordninger er i sentrum, og hva du får ut handler i stor grad om hva du putter inn. Velferdstilbudet har fokus på å dempe konsekvensene av fattigdom, og ikke omfordeling, altså en sementering av den eksisterende ulikheten.

{s1}

Tiltak som Regjeringen tilbyr, som fritidskort og lignende, kan være bra, men det er ikke å bekjempe fattigdom og dårlige levekår. Det er å plastre et sår man selv lager. Det er å sørge for et minimum av standard og ytelser, men ikke mer enn det som er høyst nødvendig. Selv om Høyre i sitt partiprogram skriver at mennesker har et ønske om å bidra, ser de seg likevel nødt til å bruke den økonomiske pisken for å motivere.

Den nordiske, eller den sosialdemokratiske, velferdsstatsmodellen som har tjent oss godt i Norge, har fokus på universelle ordninger som gjelder alle, for eksempel et helsetilbud som er tilnærmet gratis og som holder en så høy kvalitet at også de ekstra bemidlede velger å bruke det. Barnehagene er subsidiert, og skolen er gratis og felles for alle. Det gjør at både direktørdatteren og sønnen av helsefagarbeideren går i samme klasse.

Én ting er at barn lærer det samme og får muligheten til det samme faglige utgangspunktet for voksenlivet, men kanskje enda viktigere er at de lærer å omgå hverandre og utvikle felles verdier på tvers av sosioøkonomisk status. Det bygger tillit, og tillit er limet i samfunnet vårt.

Ord som individ, stykkprisfinansiering, private alternativer, konkurranse i velferden, valgfrihet, vekstfremmende skattekutt og lignende, baner veien for en ombygging av velferdsstaten. Fra kollektive løsninger som gagner alle, og bygger tillit og felleskap, til individuelle løsninger og reell frihet for de få. Vil vi ha en slik ombygging?