Vidar Strømme

Fagdirektør i Norges institusjon for menneskerettigheter

Lyngdal kommune har vedtatt at de ansattes kontorer ikke bør «innredes som private sfærer eller utsmykkes på et vis som kan skade Lyngdal kommunes omdømme».

Dette har så medført en debatt om ytringsfrihet for de ansatte, og det har kommet reaksjoner mot at en ansatt angivelig måtte fjerne et regnbueflagg fra sitt kontor. Ordføreren uttaler at de vedtatte reglene ikke innebærer noe annet enn det som følger av etiske regler, og at de ikke handler om slike flagg spesielt.

Det kan så være. Vi skal ikke kommentere enkeltsaker. Men debatten er generelt illustrerende for hvorfor det er viktig å ha et bevisst forhold til ringvirkninger av regler som gis, og hvordan de påvirker ytringsfriheten.

For det første er regler om at man gjennom utsmykning ikke bør skade kommunens «omdømme» strenge. Utsmykning med for eksempel emblemer eller symboler vil som regel være beskyttet av ytringsfriheten, som altså er en menneskerettighet. «Omdømme» er et svært vagt uttrykk, og mange oppfatter omdømme som en skjør størrelse som kan skades av det meste. Det er nærmest et fyndord i kommunikasjonsbransjen. Det er riktig at ansatte har en lojalitetsplikt som setter grenser. Men det skal mer til enn en smakløs innredning for å overtre denne grensen. Sivilombudet har behandlet mange saker om lojalitetsplikt, og har skrevet at den ansattes ytringer må medføre åpenbar risiko for skade på kommunens legitime og saklige interesser. Det skal ganske mye til.

For det andre kan uhensiktsmessige regelverk med vanskelige grensedragninger demotivere folk fra å komme med ønskelig ytringer. Eller i dette tilfelle demotivere dem fra å utsmykke kontoret. Selv om en jurist som leser reglene med lupe ikke kan finne direkte feil i dem, kan adressatene for reglene bli usikre og frykte for konsekvensene, og dermed bli overforsiktige. Slike effekter kalles gjerne nedkjølingseffekter. Sivilombudet har uttalt seg om dette også. I 2015 undersøkte Sivilombudet praksis om ansattes ytringsfrihet i stat og kommune, og skrev at det kan være en fare for at skriftlige retningslinjer, rundskriv og veiledere er for rigid utformet, og dermed fremstå som en urettmessig begrensning i ytringsfriheten. Dette gjør at man ved utarbeidelse av retningslinjer for ansattes ytringsfrihet må være særlig bevisst denne risikoen, og formulere seg deretter.

Debatten om reglene indikerer at det kan være vanskelig for de ansatte å se hvilken grense man har ment å trekke. Det gjør det ikke bedre at vedtaket viser til at ledere har et «særskilt ansvar» for å følge opp brudd, og at brudd på reglene kan medføre disiplinære reaksjoner. I den faglige vurderingen redegjøres det for ytringsfriheten, og i neste avsnitt understrekes «ytringsansvaret». Man kan, med rette eller urette, få inntrykk av at det er innført et ganske strengt regime.

I vedtakets begrunnelse står det at kommunen har spurt både KS og andre kommuner om det finnes eksempler på regler om utsmykning på kontorene. Ingen kjente til dette, står det. Det er kanskje ikke tilfeldig? Sunn fornuft tilsier at man ikke bør operere med propaganda på steder hvor publikum skal henvende seg. Det kan tenkes myriader av tilfeller hvor man må bruke skjønn om slikt, og som ikke er så lett å forhåndsregulere. Men man kan diskutere sin utsmykning hvis man er i tvil. Hvis plikten til å innrede kontoret på en publikumsvennlig måte allerede er innbakt i alminnelige etiske regler, slik ordføreren hevder, kunne det kanskje være nok.