Kirsti Knudsen

kirsti.knudsen@fagforbundet.no

Flere ganger denne vinteren har de gjort felles sak og inntatt gatene for å protestere mot beslutningen.

Barnehageansatte frykter at lønns- og arbeidsforholdene deres blir dårligere. Mange av dem som har lang fartstid søker seg til andre kommunale jobber for ikke å få kuttet i pensjonen sin. Ikke minst dette bekymrer foreldrene, som ser at gode og erfarne medarbeidere – som gjør barnehagehverdagen trygg for barna deres – forsvinner en etter en.

Det fins mange gode private barnehager i Oslo, som skårer høyt på kvalitetstestene. Det brukes for hva det er verdt av den politiske høyresida som et argument for konkurranseutsetting og privatisering.

Her er det viktig ikke å blande kortene. Det er ikke ønsket om høyere kvalitet som er drivkraften bak vedtaket om å selge eller sette barnehagene i Oslo ut på anbud. Det er fordi det skal spares penger. Da er det mest effektivt å skjære ned på den største kostnaden – de ansattes lønn og pensjon. Og antall ansatte. Bemanningsnormen skal etter sigende ikke gjelde for de konkurranseutsatte barnehagene.

Det paradoksale er at de pengene som blir til overs etter at sparekniven er tatt i bruk, ikke skal gå til andre gode formål i kommunen. Det skal nemlig lønne seg for noen andre å drive barnehagene. Og at det er lønnsomt å overta driftsoppgaver i offentlig sektor, har de store, kommersielle selskapene skjønt for lenge siden.

Så spørs det om konkurranseutsettingen i lengden blir like lønnsomt for kommunen som flertallet av de folkevalgte tror. Selv om driften av barnehagene settes bort, er vedlikeholdet av bygninger og tomter fremdeles et kommunalt ansvar. Anbudsrundene som skal gjennomføres hvert sjette år, er heller ikke kostnadsfrie. Noen, som det heter, må lønnes for å gjøre jobben, og pengene tas fra den potten som er satt av til barnehagene. Kanskje disse kostnadene – og for ikke å snakke om utbyttet til kommersielle driftere – heller kunne vært brukt til å drive barnehagene i god, kommunal regi?