Leserinlegg: Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Jeg har av og til stusset over møter med fagmiljøer der representanter fra flere partier er til stede, og vi etter møtet oppsummerer kunnskapen vi har fått med nesten helt ulikt fortegn. Hvordan er det mulig at vi kan få så forskjellige ting ut av den samme presentasjonen?

Ofte hører vi bare det vi selv vil ut fra vår egen forståelse av en sak. Informasjon blir bare brukt til å bekrefte det vi allerede tror vi vet, ikke til å forsøke å forstå nye sammenhenger eller kanskje til og med bytte mening.

Kan være det er derfor LO-forbund kun hører «kutt i sykelønn» når jeg snakker om å reise en debatt om innretningen av den. Høyre avklarte før valget at vi ikke ville endre sykelønnsordningen i denne stortingsperioden, og jeg understreket også i DN at det ikke er aktuelt nå. Så når LO mener det er en krigserklæring i det hele tatt å løfte debatten, så kjemper de mot spøkelser på høylys dag.

Men ja, jeg mener at vi bør lære av våre naboland, for å se på hvorfor de har nesten halvparten så lavt sykefravær når vi har veldig lignende, godt regulerte arbeidsmarked. Utenforskapet er en stor belastning for de det rammer og en reform i retning Sverige vil bedre livskvaliteten for svært mange, var det jeg sa til DN.

Men det er vel så interessant å se på andre ting enn bare reduserte ytelser, som å beholde dagens ordning, men redusere tiden, innføre karensdager eller fordelingen mellom stat og arbeidsgiver. Forskere ved Frischsenteret har tatt til orde for at staten skal komme tidligere inn, og arbeidsgiver heller ta en del av økonomiske ansvaret for langtidsfraværet, for å ha et økonomisk incentiv for at arbeidsgivere tilrettelegger arbeidsplassen for at den som er syk kan komme tilbake i arbeid når tiden er moden for det. Hvorfor ikke?

Både sykefraværet og andel uføre er langt høyere i Norge enn i Sverige. Siden den konservative regjeringen i Sverige for ti år siden kuttet i sykelønn og andre ytelser, satte strengere krav til folk på trygd og innførte skattefradrag for folk som er i jobb, er langt flere inkludert i arbeidslivet. Sosialdemokratene reverserte kun en av innstramningene, antakeligvis med rette, da de overtok makten for fire år siden. Men de beholdt innføringen av en karensdag og den reduserte sykelønnen til 80 prosent lønn fra dag to.

Det er ikke gitt at Norge skal kopiere løsningene fra Sverige. Det er jo nettopp det en fordomsfri debatt kunne konkludert med. Innretningen på sykelønn er bare en av flere ting som påvirker arbeidsdeltakelse og sykefravær. Det viktigste er å bekjempe forskjeller og utenforskap. Det må være en systemfeil når vi i et av verdens best regulerte arbeidsmarked har verdens høyeste sykefravær, og jeg mener det ikke er en mykere eller mer menneskelig politikk å holde på ordninger som skyver folk ut av arbeidslivet.

Arbeiderpartiet kalte utspillet en «gavepakke før valget» og mente jeg slapp katta ut av sekken og viste Høyres virkelige ansikt. Høyres virkelige ansikt er altså å holde løftet om å ikke endre sykelønnsordningen i denne stortingsperioden, men likevel tørre å ta debatter selv når vi vet Arbeiderpartiet og LO stigmatiserer for å hindre en fordomsfri debatt om alternative løsninger. Det kan de tjene noe politisk på, men det løser ikke problemet.

Det var ikke meningen å komme med en krigserklæring. Målet for alle bør være bærekraftige velferdsytelser som stimulerer flest mulig til å jobbe. Det er ikke en mykere politikk å holde folk utenfor enn innenfor arbeidslivet. Det kan godt hende at mine alternativer er feil, men et system som fører til at Norge ligger dobbelt så høyt i sykefravær som i vårt sosialdemokratiske naboland Sverige kan umulig være riktig.