Jan Erik Aukan

Klubbleder/ Hovedtillitsvalgt

Dyrtiden har preget mange av oss – stadig høyere renter og matpriser som løper løpsk gjør at mange har det svært tøft økonomisk nå.

Den rammer folk svært ulikt og forsterker den stadig voksende økonomiske ulikheten i Norge.

Denne ulikheten har vokst over mange år, både i formue og inntekt.

De som er i den lavere enden av inntektsskalaen, har hatt dårlig lønnsutvikling over mange år, mens de på den øvre delen har dratt ifra.

Selv om begge kan «fylle rammen» i lønnsoppgjørene, øker dette fortsatt inntektsforskjellene.

Når rammen er i prosent, sier det seg selv at de som tjener en million, vil få dobbelt så mye i lønningsposen enn de med halvparten i inntekt.

Dette er en forskjellsmaskin og ikke en bærekraftig utvikling. Kun fagbevegelsen kan gjøre noe med dette.

En bekymringsfull utvikling

Det blir stadig tøffere å klare seg på de lavere inntektene, og mange har allerede kuttet der det er mulig og må sitte og fryse eller sulte hvis det skal spares inn enda mer.

Mange av mine kolleger i bussbransjen, der jeg selv jobber og er tillitsvalgt, forteller om en svært presset økonomi.

En utvikling vi ser, er at stadig flere av oss har flere jobber for å få økonomien til å gå opp. Etter at bussen er parkert, går man over til neste jobb, som ofte er taxi eller Wolt/Foodora.

Dette er tilstander man har sett i andre land, der arbeiderklassen må ha flere jobber for å klare seg, såkalte «working poor».

Er det slik vi skal ha det i Norge?

Hva kan gjøres?

Frontfagsmodellen må bidra til å redusere og stoppe de økende lønnsforskjellene, ikke øke dem. Dagens modell med prosentvis økning gjør at man taper mer jo lavere lønnet man er. Skal fagbevegelsen godta dette?

Vi trenger en treffsikker lavlønnsmodell som sørger for at de som ligger under gjennomsnittslønn, får en større del av kaka.

Dagens lavlønnsmodell er ikke treffsikker, og mange lavlønte får ikke tillegget fordi snittet i bransjen ligger over, som for eksempel hos frisører.

Politisk har man også mulighet til å gjøre tiltak.

Her ser man en utvikling der stadig større del av inntektene til stat og kommune flyttes fra skatt, der man bidrar etter evne – til flate avgifter, der alle betaler likt uavhengig av inntekt.

Dette gjelder for eksempel bompenger som har økt dramatisk de senere årene, og som har blitt en uforholdsmessig stor utgiftspost for spesielt lavlønte arbeidsfolk som bor langt unna arbeidsstedet og som ofte jobber ugunstig arbeidstid.

Det er en formidabel jobb arbeiderbevegelsen har foran seg for å snu denne samfunnsutviklingen, og det er viktigere enn noen gang å være organisert.