Hege Bae Nyholt (R)

Barnehagelærer i permisjon og leder av Stortingets utdanningskomite

En typisk dag i barnehagen:

06:58: Med et klikk åpner døren seg, jeg nikker til en kollega, bytter til innesko og haster innom kjøkkenet. Jeg sender en vennlig tanke til meg selv fordi jeg husket å gjøre kaffetrakteren klar før jeg gikk fra jobb i går, her er det bare å trykke på den røde knappen. På vei inn på avdeling stikker jeg innom vaskerommet hvor fryseskapet står. Plukker med meg to ferdig oppskårne brød, men må tilbake på kjøkkenet etter en tallerken til de to skivene med glutenfritt brød som må ligge og tine på tilvist plass. Inne på avdelingen er det stille. Alle stolene står pent oppstilt oppe på bordene, det er reint på gulvet.

07:04: Telefonen ringer. Det er seinvakta som har våknet med sykt barn og må bli hjemme. Jeg banner lavt inni meg, men ønsker god bedring og slår nummeret til mellomvakt. Vi blir enig at yttervakt må sikres, og at jeg dropper plantid i dag.

En kjapp sjekk med de tre andre avdelingene bekrefta det jeg trodde, ingen har folk å låne ut. Det blir vikarbyrå. Vi blir enig om å åpne døra mellom avdelingene ca. halv åtte, sånn at det er mulig å rope til hverandre om det er behov for hjelp.

07:15: Med avdelingstelefonen under haka låser jeg opp ytterdøra og smiler unnskyldende til de to stressa fedrene som nok allerede har venta noen minutter på trappa. Jeg prøver å overbevise personen i andre enden om at vi både trenger en vikar som kan komme fort og som har vært her før, i det minste en vikar som har jobba i barnehage før. Jeg oppnår ingen av delene. Ukjent person kan tidligst komme 10.30.

07:30: Sju barn har klemt og vinka, sju barn har fått på seg innesko og vaske hendene. Vi har funnet frem lego og bretta ut et teppe midt på gulvet i garderoben. Grinda inn til hovedrommet er nede, det er den eneste måten jeg både kan ta imot de ungene som kommer og følge opp leken. To stykker kjeder seg og har begynt å klatre i garderobehyllene. En kjapp vurdering tilsier at det blir mer bråk å ta de ned enn å la de holde på, og nå hører jeg et brøl fra yttergangen. Alle stopper opp et øyeblikk, den minste av treåringene søker blikket mitt. Med treåringen på hofta går jeg ut i yttergarderoben og der står en illsint fireåring som på ingen måte er innstilt på nok en dag i barnehagen. Ei oppgitt mor mumler lavt at det har vært krig siden de sto opp og at hun faktisk må dra. Med den ledige armen løfter jeg opp den sinte jenta, som heller ikke synes det er en god ide. I dag skal det ikke vinkes og ikke klemmes, en avgjørelse som hun angrer på i det øyeblikket det smeller i ytterdøra. Raseri går over i sorg og skuldra mi blir våt av tårer. Heldigvis snur mammaen seg på vei til bilen, heldigvis fikk vi vinka. Med to barn på armen går jeg inn til resten i garderoben, hvor det har bygget seg opp til konflikt om hvem som kan bygge det høyeste tårnet. Diskusjonen løses av et kjapt spark, både tårn og ære ligger knust utover gulvet. Den tidligere så stolte byggherren langer ut etter vandalen, her er det bare å rydde opp.

07:50: Legoen er ryddet sammen og vi har flyttet oss inn på hovedrommet. De største ungene hjelper til med å sette stolene ned på gulvet. Det er stadig en strøm av barn og foreldre inn på avdelingen. Jeg smiler, hilser og foreslår alternative vinkevinduer fordi porten inn til garderoben er nede, noe som godtas av de fleste. Men enkelte liker rutiner, og da får det heller være at alle må bli med ut i garderoben for å vinke til pappa, det viktigste er at det blir riktig vindu.

08:15: Alle sitter på stolene sine. To av de største barna leverer ut matboksene mens jeg i et rasende tempo heller melk og vann i koppene med motiver fra Kardemomme by. En litt ivrig pjokk har allerede begynt på nista, en får strengt tilsnakk av naboen: Ingen mat før sang! Det er regelen. Med tårene som renner nedover kinnet blir boksen lukket igjen, og han kryper opp i fanget mitt. Mens vi synger om pulverheksa av full hals stikker en kollega hodet inn døra og ser spørrende på meg. Jeg gir tommel opp, nå er det bare sju minutter til seinvakta kommer. Vi klarte det i dag også.

Slik er hverdagen i norske barnehager. Nå starter forhandlingene på Stortinget om ny barnehagelov. Et av målene må være å snu denne trenden og sikre nok bemanning i hele åpningstida. Det fortjener både ungene og de ansatte.