Regjeringen prioriterer skattekutt framfor velferd

2019121014250820191210142508

Hans Kristian Thorbjørnsen/Flickr cc

Erna Solbergs regjering sier nei til helt nødvendige reformer i velferdsstaten. Det er ikke politikk, det er ansvarsfraskrivelse, og er i ferd med å underminere avgjørende deler av velferden vår.

ansvarlig redaktør i Agenda Magasin.

Du finner knapt et menneske i Norge som ikke er en varm tilhenger av velferdsstaten, og dermed offentlig sektor. Det er ikke så rart. Livet uten ville vært hardt for de aller fleste av oss, på så mange vis. Tenk hvis barnehageplassen kostet ti tusen i måneden (som den egentlig gjør) i stedet for to og et halvt – eller rett og slett ikke fantes? Eller hvis regningen for nødvendige helsetjenester faktisk måtte betales der og da. Livet ville sett helt annerledes ut. Vi måtte planlagt, spart og levd på helt andre måter enn i dag, og veldig mange hadde fått det mye dårligere. Dette vet nordmenn.

Så hvis du vil vinne valg og få politisk makt i Norge, er kutt i – og angrep på – velferden vår, ikke noen innertier. Derfor lar også de partiene som i bunn og grunn synes offentlig sektor er alt for stor og egentlig vil overlate mye mer til marked og privat initiativ, klokelig være å snakke noe særlig om det.

Sånn utad, i hvert fall, vil alle ha god velferd. Men det er etter hvert ganske store politiske uenigheter om hvordan den velferden skal organiseres og styres. Og dagens system har fungert dårlig lenge. Resultatene merkes tydelig mange steder i offentlig sektor. Tjenestene blir dårligere, samtidig som jobbene blir mer slitsomme.

Mye av årsaken til dagens problemer ligger i måten vi styrer offentlig sektor på. Metodene er – litt enkelt sagt – gammeldagse og lite tilpasset oppgavene. Og står direkte mot mye av det vi i dag vet virker. Gitt at målet er å få mest mulig ut av både mennesker og kroner, da.

Vi har en litt spesiell måte å gjøre ting på her i Norge. Det skyldes ikke at vi er så fantastisk gode mennesker, men at arbeidslivet vårt er organisert på en uvanlig måte. Svært mange er fagorganiserte som har sterke rettigheter på jobben. Både til goder, men også til å påvirke innholdet i og hvordan de skal gjøre jobben sin. Vi har små lønnsforskjeller, og et relativt høyt lønnsnivå. Arbeidskraft koster hos oss. I tillegg er folk veldig kompetente. De fleste har god utdanning, uavhengig av om det er et fagbrev eller en doktorgrad, og på de aller fleste jobber er videre læring selvsagt og forventet.

Dette er noen av de viktigste elementene i det vi kaller den norske modellen. Interessant nok er dette en svært lønnsom måte å organisere arbeid på. Vi får kort avstand mellom ansatte og ledelse, og godt samarbeid. Folk både har og tør å ta ansvar på jobben. På norske arbeidsplasser er det helt typisk å sjonglere og prioritere oppgaver selv, basert på hva som trengs der og da.

Folk finner løsninger uten å vente på instrukser fra sjefen. Er oppgaven du skulle løse ferdig, går du videre til neste. Det sparer vi både dødtid og ledelsestid på. Det er en ekstremt smart – eller produktiv, som det også kalles – måte å jobbe på. Vi får mye ut av hver time, og redskapene vi har til rådighet blir godt brukt. Et annet ord for denne måten å jobbe på, er tillit. Det er lite kontroll og overvåking, systemet er basert på at folk kan det som trengs, vet hva som skal gjøres og skaffer hjelp når det er nødvendig. Privat sektor i Norge er gjennomsyret av dette, og det er et av våre største konkurransefortrinn internasjonalt.

Problemet er at vi har gått bort fra mye av dette i offentlig sektor. Vi har laget systemer som jobber mot i stedet for med fordelene vi har. Det er alvorlig i seg selv. Men det blir enda verre når vi vet at vi er på vei inn i en tid der vi må gjøre mer for mindre. Det blir flere eldre for hver av oss som jobber. Oljeinntektene kommer ikke til å gå opp. Da har vi ikke råd til å kaste bort ressurser, verken mennesker eller penger.

Skal vi få en best mulig offentlig sektor i framtida, er det to ting vi må gjøre. Vi må satse på noe vi vet virker, nemlig tillit. Det er på mange måter det motsatt av prinsippene vi styrer offentlig sektor etter i dag, det som kalles mål- og resultatstyring.

I tillegg må vi slutte å behandle offentlig sektor som et privat marked, for det er ikke et marked. Da virker ikke markedsmekanismene, de ødelegger. Og dersom de offentlige tjenestene blir mangelfulle, gidder folk verken å bruke dem eller å betale for dem. Som de tidligere profilerte høyrepolitikerne, Victor Norman og Kristine Meyer skriver i sin nye bok:

«Offentlige virksomheter er ikke der for å kapre kunder, spare kostnader eller drive effektivt. (…) Offentlige virksomheter er der for å ta seg av oppgaver som innbyggerne (i hvert fall et flertall av dem) mener det er bedre å håndtere i fellesskap enn å overlate til individer og markeder.»

Tilbake til styringssystemene. Tanken bak mål- og resultatstyring var på mange måter god. Offentlig sektor på 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet fungerte ikke som ønsket, og pengebruken var til dels ute av kontroll. Man ville sette overordnede mål politisk, delegere myndighet til å løse oppgavene til ledere i offentlig sektor, og avkreve resultater tilbake.

Men i virkeligheten blir det ikke akkurat sånn. Vi har endt opp med en ekstrem detaljstyring gjennom altfor mange, veldig detaljerte delmål. I tillegg bruker vi enorme ressurser på å måle, og så rapportere oppover i systemet. Man kan nesten alltid finne et godt argument for at man bør måle spesielle ting. Det er veldig mye som er viktig. Men summen blir for stor. Folk får rett og slett ikke tid til å gjøre den jobben de faktisk skal gjøre.

Dessuten skaper denne metoden et annet stort problem. Folk har en tendens til å gjøre det som blir målt, i stedet for det de faktisk burde gjøre. Det kalles for pervertering, og er nesten like ille som det høres ut. I offentlig sektor er målene ofte veldig komplekse. En god oppvekst og utdanning. En verdig alderdom. Trygghet for liv og helse. Når du detaljerer og deler det opp for mye fra toppen, er det lett å miste noe på veien. En av de viktigste konklusjonene til 22. juli-kommisjonen, var at vi mislyktes nettopp her: Ting var blitt for oppdelt, og folk klarte ikke å løfte blikket og løse det som faktisk var viktigst. Silotenking og smale mål sto i veien for gode og faglige beslutninger.

Det er et paradoks at mens både ledelsesfaget og internasjonal forskning på offentlig forvaltning ser til nye løsninger, er norsk forvaltning preget av mer markedslogikk enn markedet selv, og svært lite tillit og faglig autonomi. Vi har godt belegg for å si at systemet er modent for oppussing.

Et problem både for ledere i offentlig sektor og for politiske partier, har nok vært at de ikke har klart å se for seg noen andre måter å gjøre dette på. Dette handler om store systemer, enorme summer og mange mennesker. Selvsagt er det viktig å styre dette skikkelig. Problemet i dagens system er at det brukes store ressurser på styring, mens de overordnede målene drukner.

Og de gode unnskyldningene for å fortsette en hardt kritisert praksis, er borte. I dag har vi faktisk bedre modeller å se til. Det kalles for tillitsreform, og handler i bunn og grunn om at de som faktisk skal løse oppgavene må få styre mer av hvordan det skal gjøres, mens de overordnede målene settes politisk. Måling og rapportering skal begrenses kraftig i forhold til i dag. Både Danmark og Sverige har etter hvert gode erfaringer, og det er også gjort en rekke forsøk lokalt i Norge.

Nå går både Ap, SV og Senterpartiet inn for å innføre en liknende modell nasjonalt Norge. Tiden er overmoden. Kritikken mot dagens system har haglet i årevis, ikke bare fra ansatte, men fra ledere og forskere. Da kan vi ikke bare fortsette som i dag, slik den sittende regjeringen legger opp til.

En annen endring som haster, er en avvikling av den såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE). Den er (u)populært kalt ostehøvelkutt, fordi den skjærer jevnt over hele linja. Det spiller ingen rolle om det er en domstol, et direktorat eller barnevern. Hvert år får alle statlige etater og virksomheter et kutt, i dag ligger det på 0,8 prosent av budsjettet.

Da det ble vedtatt i 2015, var løftet at det skulle være forutsigbart og stabilt på 0,5 prosent i året. Problemet er bare at regjeringen Solberg ikke har fått budsjettene til å gå opp. Da henter de penger ved å øke ABE-kuttet, og det har de gjort jevnt og trutt. Så i dag er kuttet på 0,8 prosent. Ikke så forutsigbart likevel, altså.

Men det er mye penger. Totalt utgjør det rundt 1,7 milliarder i året. Ideen er at dette kuttet ikke skal føre til færre eller dårligere tjenester, men tvinge frem effektivisering. For regjeringen er det et kinderegg: De får penger å bruke på nye ting, og slipper å ta ansvar for upopulære avgjørelser. Det må de statlige etatene og virksomhetene gjøre. Det er nesten ingen som er direkte begeistret for byråkrati, så når man sier at man vil kutte i det, blir folk fornøyde.

Problemet er at det mange steder ikke er noen overflod av byråkrater å kutte.

Da betyr ABE-reformen at man tvinges til å kutte i jobben som skal gjøres. I en helt ny FAFO-rapport, som ble lagt fram på LO stats kartellkonferanse forrige uke, har de spurt tillitsvalgte og ledere i statlige virksomheter om effekter av ostehøvelkuttene. 75 prosent av de spurte sier at aktivitets- og tjenestetilbudet er blitt redusert. 60 prosent sier reformen har ført til dårligere kvalitet på tjenestene. Tillitsvalgte og ledere svarte likt på disse spørsmålene.

Dette er ikke effektivisering. Det er en alvorlig svekking av helt sentrale offentlige tjenester.

For domstolene betyr det for eksempel at køene øker, og folk må vente så lenge på rettssakene sine at de får store strafferabatter. I norske fengsler betyr det at man ikke får fulgt opp de innsatte. Resultatet er at mange av menneskene som etter hvert kommer ut og skal være våre naboer, ikke har fått den oppfølging og rehabiliteringen de kunne og burde ha fått. Det fører høyst sannsynlig til mer kriminalitet, og nye fengselsstraffer. Noe som åpenbart ikke er særlig effektivt.

Mari Trommald, leder for Bufetat som har ansvar for det statlige barnevernet i Norge, deltok i en debatt da rapporten ble lagt fram. Hun beskrev problemene veldig tydelig. De første årene kunne man kutte ting som kanskje ikke var helt nødvendig, og dermed bidro til effektivisering. Men etter hvert ble det vanskeligere. Resultatet er at de nå må kutte i tjenestene, og det betyr et dårligere tilbud til de aller mest sårbare blant oss.

Både Ap, SV, Sp og Rødt ønsker nå å avvikle ABE-reformen. Alle er enige om at man må effektivisere i offentlig sektor, men det må være politikernes ansvar hva og hvor man skal kutte. Finansminister Siv Jensens og Høyres svar er at de ikke har råd. Det er ikke politikk, det er ansvarsfraskrivelse. Og sier kanskje noe om at velferden ikke er så viktig. Når alt kommer til alt, må skattekuttene gå foran.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy