Rett til et sted å bo
Da jeg flyttet til Oslo øst i 1990, kostet en leilighet på over hundre kvadratmeter like under en halv million.
kirsti.knudsen@fagforbundet.no
Fire år senere var taksten 300.000 kroner. Nedgangen skyldtes, ifølge banken, at så mange innvandrere hadde flyttet inn i bydelen. Dermed ble området mindre attraktivt for mer pengesterke nordmenn.
De tider er over. Nå kan prisene ganges med ti eller mer. Dessverre er det også slutt på den tida da det var mulig å leie en toroms til et par–tre tusenlapper. Det forsvant i 1999 med opphevelsen av husleiereguleringsloven. Nå må leieboerne i det minste opp i et femsifret beløp.
Jeg er ikke blant dem som syns det er krise dersom nyslåtte studenter eller ungdom rett fra videregående ikke har råd til å kjøpe seg en leilighet i Oslo sentrum. De kan godt få lov til både å jobbe og spare litt først, etter min mening.
Krise blir det imidlertid dersom det ikke fins boliger nok, verken i bysentrene eller i forstedene. Da presses prisene automatisk opp – både på kjøp og leie. Og det går verst ut over som er i etableringsfasen.
På LO-kongressen i begynnelsen av mai var det mange som var opptatt av det problematiske boligmarkedet. Kongressen samlet seg rundt en uttalelse om en moderne og sosial boligpolitikk, og krever at det skal bygges 40.000 nye boliger pr. år. 5000 av dem skal være utleieboliger og studentboliger som dekker midlertidige behov for studenter, pendlere og arbeidsinnvandrere.
LO krever også at Husbanken igjen får en mer aktiv rolle i boligpolitikken, særlig overfor kommunene, slik at de tar et større ansvar for utsatte grupper og sikrer dem rimelige og stabile leieforhold.
De fleste i Norge bor godt. Det er ikke en selvfølge i framtida. Derfor er det gledelig at kongressen også tok til orde for tiltak mot boligspekulasjon, og for å utvikle et bredt boligpolitisk program. Dette – og mye mer – må den nyvalgte LO-lederen fra Fagforbundet, Gerd Kristiansen, ta tak i. Vi ser fram til det, og ønsker henne lykke til med arbeidet.