Av leder Frode Pleym og politisk rådgiver Tale Hammerø Ellingvåg i Greenpeace Norge

I Klassekampen onsdag 10. november ba LO-leder Peggy Følsvik regjeringen opprette et utvalg for rettferdig klimaomstilling etter modell fra Skottland. Greenpeace støtter helhjertet et slikt initiativ, men Følsvik og Nord bommer når de insisterer at miljøbevegelsen ikke har en plass i samarbeidet. 

• LO-lederen vil holde miljøbevegelsen utenfor rådet for klimaomstilling. Nå får hun Fagforbundets støtte

Leder i Fagforbundet, Mette Nord støtter Følsviks utelatelse av miljøbevegelsen. Vi kan forstå hvorfor de tenker på denne måten. Den norske arbeidslivsmodellen baserer seg primært på relasjonen mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og staten. Mandatet et slikt utvalg må være bredere, og forutsetter at miljøbevegelsen får ta del i et likestilt samarbeid.

Begrepet «rettferdig omstilling» stammer fra Den internasjonale fagforeningskonføderasjonen (ITUC). Det handler om den vanskelige jobben det er å endre økonomien gjennomgående slik at den består av gode og trygge, grønne jobber der kompetanse videreføres, innenfor tålegrensene til klimaet og naturen. Både ITUC og Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) legger vekt på at arbeidet med en rettferdig omstilling må innebære at sivilsamfunnet formelt involveres i institusjonene.

Fagbevegelsen må naturligvis ha en helt sentral plass i et utvalg for rettferdig omstilling. Men vi i miljøbevegelsen må også være der. Det handler om sammen å legge en plan for å ta vare på vårt felles livsgrunnlag. Da blir det feil, som Følsvik hevder, at «dette handler ikke om klima og miljø, det handler om rettighetene til arbeidsfolk». Det er en falsk motsetning. Omstillingsarbeidet handler både om klima og miljø og rettighetene til arbeidsfolk. 

Omstillingen må være rettferdig for arbeidsfolk både innenfor og utenfor norske grenser, for dagens unge og kommende generasjoner, og for fattige i land med liten skyld i klimakrisa. Da har spørsmålet et annet omfang enn tradisjonelle arbeidslivsspørsmål. Fagbevegelsen, med sin grunnmur av internasjonal solidaritet, representerer en del av disse gruppene. Man kan også hevde at en organisasjon som Natur og Ungdom representerer en av disse gruppene, litt på samme måte som fagbevegelsen. En type representasjon som handler om en annen form for materialitet, nemlig livsvilkår.

LO har fortjeneste av at alle interessene representeres. Selv om fagbevegelsens primære mandat er å representere sine medlemmers interesser i relasjon til arbeidsgiver i norsk økonomi, er også fagforeninger og medlemmene avhengige av en levelig klode og gode livsvilkår. Fagbevegelsen bryr seg om klima og om gode liv.

Om vi ikke får til en rettferdig omstilling, men utvinner olje til det ikke er lønnsomt lenger, kan en oljeinvestor flagge ut og reinvestere sin kapital i økonomier med voksende grønne næringer, når oljenæringen til slutt ubønnhørlig «kræsjer». Slik fungerer ikke den virkelige verden for hverken arbeidsfolk eller naturen, ingen av disse kan flyttes slik oljekapital kan. Vi har felles interesse i å utvikle grønne næringer som er livskraftige over tid, fordi dette gir stabil natur og stabile arbeidsplasser.

I en vanlig arbeidsrelasjon vil spennet være mellom kapital og arbeid, innenfor statens rammer. I en rettferdig omstilling vil spennet i arbeidsrelasjonen være mellom kapital og arbeid, innenfor statens og naturens rammer. Miljøbevegelsens kompetanse og mulighet til å representere naturinteressene ville bidratt til at vi alle fikk et mest mulig konstruktivt utfall av et slikt samarbeid. Sammen ville vi sikret at resultatet av arbeidet i et slikt utvalg ville fungert både for arbeidsfolk, klima og miljø, og planen ville bli grundig og bredt forankret fra starten av. 

Som en fagarbeider sa på Twitter: «Det er ingenting i veien for å ta andre enn partene i trepartssamarbeidet inn når det er fornuftig og/eller naturlig. Her er det ikke bare både fornuftig og naturlig, det er en forutsetning”. Leder i Handel og Kontor forteller til Klassekampen at fagbevegelsen i sin tid tok kvinnebevegelsen inn for å sette likestilling på dagsordenen. Nå må man gjøre det samme med miljøbevegelsen. Vi har ingen intensjon om å bli en del av trepartssamarbeidet, men vi behøver å være en likestilt part i arbeidet for en rettferdig omstilling. 

I det skotske utvalget for rettferdig omstilling, som Følsvik viser til, er miljøbevegelsen en selvsagt og likestilt part i arbeidet. Skottland må sørge for rettferdig omstilling av 130.000 oljearbeidere. Den skotske LO-lederen fortalte Klassekampen: «Vi kunne ikke gjort vårt arbeid uten partnerskap og samarbeid med miljøorganisasjonene». Vi kan knapt se for oss noe mer motiverende enn å stå skulder ved skulder med fagbevegelsen for å jobbe med en plan for rettferdig omstilling, etter skotsk modell. 

Vi ønsker å invitere LO til et møte om hvordan vi best kan jobbe sammen for en rettferdig omstilling av landet videre, og ser fram til videre god dialog. Et slikt likestilt samarbeid kan bringe hensynet til arbeidsfolk og naturen i front i norsk industri- og næringspolitikk. Det er nøyaktig det vi alle trenger.