Skolebussen

Så senser jeg det såre, det vonde som noen her og alle andre steder tar del i. Den glade gutten eller jenta som ikke lenger bor sammen med begge de voksne.

2016081710231320160817102313

pixabay.com

tips@fagbladet.no

Dagen er over. Utenfor skolen vrimler det av elever. Noen på hjemvei, mens andre er på vei til trening eller skolefritidsordning.

Den daglige skolebussjåføren, Jarl, har fri i dag. Han har transportert elevene her i årevis, og kjenner alle. Denne uka blir annerledes, da skal Jarl på kurs og jeg skal være hans stedfortreder.

Jeg møter glade ansikter med stemmebruk i toneregisterets komplette meny. Grove, hese, lyse, de fleste med utestemme, men også noen forsiktige, de som klarer seg med innestemme.

Glede, latter, skrål og skrik om hverandre, uttrykt av sitt innerste ønske om å være akseptert, bli sett og være populær. En blanding av kortvokste, lange, tynne, mørke og lyse individer.

Motorlyden fra skolebussen høres godt. Mercedesen. Den blå. Mange skal med. Dørene åpnes og inn stormer fellesskapet, ofte etter styrke og rang. De eldste først, helt bak til baksetet, så den ene etter den andre. Med ranselen på skrå over skuldra og skotøy som rekker godt oppover leggene. Strikkelua langt ned i panna og mange med reflekstrekk over ranselen, i gult.

Smilene er der. Noen hilser høflig og beskjedent, en del mangler tenner, men smiler likevel, og forteller meg om tannfeen. Andre ser meg ikke der jeg sitter i førerstolen og forsøker en hilsen. Det er de heldige som i trygghet kan entre den blå bussen.

Andre på sykkel er ikke like trygge, eller de langs med veiskuldra som balanserer på veikanten for å unngå trafikken. Privatbiler som henter er også med på å skape virvar på kryss og tvers. Det er et sjansespill å være skoleelev og ferdig med skoledagen.

De unge elevene har plassert seg i bussen som venter på at klokka skal bli ti over. Da kjører den. Det vet alle.

– Du må vente, jeg har glemt ranselen. Ikke kjør fra meg!

Et lite medmenneske løper ut av bussen, over skoleplassen i hundre for å hente sitt gjenglemte.

– Sjåfør! roper en annen. – Gunnar har ikke sikkerhetsselen på!

Oi! I kampens hete har jeg glemt å minne dem om den viktige sikkerhetsselen, og jeg griper mikrofonen.

– Har alle sikkerhetsselen på? spør jeg.

– Jaaaa! ropes i kor tilbake.

– Kjøøøør! Også den beskjeden i kor fra mange.

Jeg betrakter dem i speilet, og ser ikke rumpetrollene som svirrer usynlig omkring, de som er årsaken til at det er vanskelig å sitte stille særlig lenge. Heller ikke de eldre guttene, som med sin kule sjarm konkurrerer om å sitte nærmest Lotte med headset på hodet, hun i åttende klasse som triller klassekameratene rundt fingeren med smilet og ti lakkerte fingernegler i rødt.

Så hører jeg samtaler om volvoer som sladder på riksveien, som spoler veibanen og med det smeltet gummi. Dannelser av kunstneriske avtrykk i asfalten. Den blå røyken har bevist usynlige hestekrefter.

John Deeren er populær. En gutt forteller sidemannen om traktoren med kjettinger i lenkeform på tvers og på langs. Også om motorsaga til pappaen og kløyvemaskinen til naboen. Om ved som kjøres til hus av traktoren med frontlesser og varme i setet. Samtalene om praktisk arbeid minner om at skolebussen er i rute på landsbygda. Det er praktiske oppgaver som beskrives og diskuteres blant unge skoleelever på hjemvei.

Samtaler om Addexio og elektroniske spill; Minecraft, Simcity, Sims og mange andre, som også eksisterer i elevenes begeistrede og engasjerte hverdagsliv, blir for en bestefar-skolebuss-sjåfør ikke like lett å fatte noe om.

Så senser jeg det såre, det vonde som noen her og alle andre steder tar del i. Den glade gutten eller jenta som ikke lenger bor sammen med begge de voksne. Det er smertefullt å høre på, så lettvint å kritisere, men det er et lite menneske som sliter og lider med usikkerhet og vanskelige vonde tanker. Skolebussjåførens hjerte smertes sammen med de små elevene og tenker: – Så meningsløst.

– Skal de skilles? hører jeg. – Hva er det de krangler om? – Jeg vet ikke?

Samtidig høres fra iPaden til Cecilie, Slalom, den populære melodien til Marcus og Martinus.

En ny skoledag går mot slutten og sistemann forlater bussen.

– Ha det, sjåfør!