Den franske avisa Le Monde diplomatique publiserte i fjor artikkelen Urettens industri, om hvordan investerings- og frihandelsavtaler mellom to eller flere land beskytter utenlandske selskaper mot alle typer offentlige beslutninger og tillater dem å gå til sak mot stater dersom framtidig profitt er truet.

Da egyptiske arbeidere under den arabiske våren 2011 klarte å få hevet minstelønna fra 328 til 576 kroner i måneden, trakk det franske selskapet Veolia Egypt inn for Verdensbankens voldgiftsdomstol. Det mente dette var i strid med vilkårene for det offentlig-private samarbeidet om avfallshåndtering i Alexandria.

Etter at Mexico innførte en ny brusavgift i 2004, måtte de betale en erstatning på 90,7 millioner dollar til det amerikanske konsernet Cargill. I 2010 ble Tampa Electric Company tilkjent 25 millioner dollar fra Guatemala etter at landet hadde vedtatt en lov om maksimalpris på strøm.

Hvordan er dette mulig? Jo, fordi landene har inngått avtaler som innebærer at private selskaper skal kunne investere risikofritt og være sikret best mulig utbytte. Det fins 3000 slike avtaler i verden. Snart kan noen av dem komme til et sted nær deg.

Mange har fått øynene opp for TISA-avtalen, men frihandelsavtalen TTIP som nå forhandles mellom USA og EU, er kanskje mer ukjent. Den kan imidlertid også komme til å inneholde en bestemmelse lik den som lar tobakkselskapet Phillip Morris saksøke Uruguay fordi landet har vedtatt strengere regler om røyking.

Slike saker behandles i såkalte handelsdomstoler – merk deg forkortelsen ISDS. For ekspertene, dommerne og advokatene innbringer hver tvistesak i snitt nærmere seks millioner euro. Filippinene har betalt 58 millioner dollar for å forsvare seg mot den tyske flyplassoperatøren Fraport; for den summen kunne de ha lønnet 12.500 lærere.

Nærings- og fiskeridepartementet har i et notat foreslått å ta i bruk ISDS på norske bilaterale investeringsavtaler (BITs). Nå er det viktig at mange flere kaster seg inn i debatten, alle kronglete forkortelser til tross.