Meninger

Kronikk

«Skittkasting mot enkeltpolitikere virker, men skaper en avstumpet offentlighet»

2018103110320020181101125203
Knut Arild Hareide.

Knut Arild Hareide.

Sissel M. Rasmussen

Er «Erna» et argument i politisk debatt eller bør det handle mer om de politiske sakene? Les innlegget fra Wegard Harsvik.

forfatter og leder for samfunnskontakt og strategi i LO.

Det er spennende tider for alle som er opptatt av politikk. For alle som har en særlig interesse også for retorikk, er det ekstra interessant. Hvordan de ulike politiske grupperingene argumenterer, hvilke tema man snakker om og hva man lar ligge, er aldri tilfeldig.

Det er åpenbart at de som gjerne ser at KrF samarbeider med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, ikke løfter fram de sakene som skiller de tre partiene, for eksempel. Men man blir imidlertid særlig fascinert av hvordan høyresidens tradisjon for å personifisere politikken har blitt så tungt adoptert av deres støttespillere i KrF.

Hovedargumentasjonen er stort sett «Erna», mens partiets egen leder Knut Arild Hareide blir klistret til negative begreper. Svært godt koordinerte, ressurskrevende og sofistikerte kampanjer i både tradisjonelle medier og sosiale medier støtter opp om denne fortellingen. Det kan virke som om deler av KrF er satt under administrasjon av Høyres kommunikasjonsavdeling.

En egen Facebookgruppe er opprettet av den blå siden for å markedsføre et KrF-samarbeid med høyresiden. Den har fått egen logo, med KrFs symbol og navnet på gruppen som lyder «Erna er best med KrF». Kampen om KrFs sjel handler visst ikke om politikk. Den handler til det parodiske om «Erna» mot «Jonas» – eller mot Knut Arild Hareide. Det triste er at de har lykkes så godt. Media har slukt denne fortellingen med agn, krok, søkk og snøre.

Det er et kjent fenomen at høyresiden i mange land legger opp til en debatt om personer snarere enn politiske saker. Det handler til dels om at oppslutningen om tradisjonelle høyresaker, som skattekutt og privatisering er fallende, slik det er vist gjennom mange målinger. Da er det lettere å bygge valgkamp og politikk rundt personer i stedet for å stå for sakene og flytte folkemeningen. Lokalt har Høyre skaffet seg personligheter som Herman Friele og Fabian Stang, der deres personlighet var viktigere enn den politikken de stod for.

I rikspolitikken har Høyre de siste årene bygd kommunikasjonen rundt Erna Solberg i et omfang vi ellers ikke kjenner fra norsk politikk. Det er et hvert partis ønskedrøm å gjøre sin statsminister til en populær, samlende figur. Som ikke skaffer seg motstandere ved å ta konfrontasjoner og upopulære saker, eller klistres til tabber og mislykket politikk – men heller plukker plast i fjæra, åpner festivaler og går i demonstrasjonstog for noe alle er enige om.

Det handler imidlertid ikke bare om å løfte egne politikere, men også om å rive ned politiske motstandere. Aftenposten har vist hvordan høyrepartiene bevisst jobber med negativ kampanje for å stemple Arbeiderpartiets politikk og ledelse. Avisa – som selv oppfordret folk til å stemme borgerlig ved siste valg – har gjennom flere måneder snakket med det de kaller «strateger i regjeringspartiene». Høyre og Fremskrittspartiet kan være uenige i mye, men «Høyt opp i begge partier er man enige om at det er en suksessoppskrift å stemple Ap og Støre».

Det er nesten bemerkelsesverdig å se hvordan den samme strategien nå følges av strategene som leder høyresidens arbeid inn i og mot KrF. Det er personen Hareide som angripes, hans karakter, sannferdighet og dermed moral. Alle som har drevet med politisk retorikk vet at det er nesten umulig å forsvare seg mot negative stempler og karakteristikker – uten at noe av det fester seg.

Det handler ikke bare om de grove karakteristikkene om «Judas» og «sølvpenger» som spres. Når Hareide kalles løftebryter og han må rykke ut for å dokumentere at det er han slett ikke, blir de negative konnotasjonene likevel værende. Det er derfor denne typen negative kampanjer er så mye brukt – fordi de er så effektive. Faren er at de polariserer debatten og forflater den til en strøm av invektiver.

Offentligheten blir også avstumpet – se på Høyres søsterparti, republikanerne, og deres president Donald Trump. Grove påstander, beskyldninger og rene usannheter slynges ut i et slikt tempo at det er umulig å følge opp. Grensene for hva som er mulig å si i det offentlige rom, flyttes stadig. Ingen leer lengre på et øyelokk over språkbruk som tidligere hadde skapt stor oppsikt. Dette er nettopp den utviklingen Hareide har advart mot – det er nesten paradoksalt at han blir utsatt for dette.

(Denne teksten ble først publisert i Klassekampens papirutgave, 30. oktober, 2018)

DEBATT: Wegard Harsvik, forfatter og leder for samfunnskontakt og strategi i LO.