Gunhild M. Kvåle

Hovedverneombud i Kvinnherad kommune

Nå går vi mot sol, sommer ..., og ferieavvikling. Det har gitt meg noen tanker som jeg gjerne vil dele med dere.

Sutalaus

Først en liten ordforklaring: Sutalaus eller sytalauste er et vestlandsk ord for det å være bekymringsløs. Altså når du ikke har noe å klage over eller at alt er perfekt.

Nå vet ikke jeg hva andre verneombud eller hovedverneombud tenker om sommeravviklingen på institusjonene eller i hjemmetjenestene, men jeg kjenner på en liten gnagende uro, og kan ikke si at jeg ser sutalaust på sommeren vi går i møte.

Ringvirkninger av budsjettkutt

De aller fleste innen vernetjenesten vet eller har erfart hva konsekvensene av budsjettkutt, effektiviseringer og innsparinger har å si for et arbeidsmiljø. Antall ansatte blir færre, men oppgavene minker ikke. De ansatte som er igjen springer fortere, men kjenner samtidig på at de ikke rekker over alt, og går ofte hjem fra jobb med en gnagende følelse av å ikke strekke til.

Når sommeren nå står for døren, står vi på en måte foran en eksamen. Har vi fått inn nok vikarer, og er disse kompetente nok? Klarer vi å gi dem en god nok innføring i hva som forventes av dem denne sommeren, og hvordan vil deres tilstedeværelse prege arbeidsmiljøet?

Det er ikke til å stikke under en stol at jakten på vikarer er beinhard, og enkelte steder har man fått 16/17-åringer på vikarlisten. All ære til disse unge som prøve seg i arbeidslivet, og vi hadde nok ikke fått det til å rundt uten dem.

Men nå er det også en gang sånn at med så unge ferievikarer blir det mye ekstraarbeid på både andre ansatte og ledere. En 16-åring skal nemlig ifølge arbeidsmiljøloven ha andre arbeidstidsavtaler enn myndige vikarer over 18 grunnet sin alder. Slik er loven.

De har heller ikke sertifikat, og kriteriene for medisinutdeling er strenge. Dette medfører sannsynligvis ekstraarbeid på dem som er igjen på avdelingene, og da kan det lett oppstå misnøye når vaktskiftet er midt oppe i en hektisk økt.

Førsteinntrykk og fristende karrierevalg

Hvis du som ung og umyndig vikar er skikkelig uheldig med egen opplevelse av sommerjobben din, tror jeg toget for en videre utdanningen innenfor helse- og omsorgsfag slett ikke står høyest på listen når det gjelder karrierevalg. Da blir det et spørsmål om hvor mange potensielle helsefagarbeidere, sykepleiere og vernepleiere vi mister allerede her? En dårlig opplevelse kombinert med en heller lav lønn er vel ikke det første ungdommen søker etter når de skal velge utdanningsvei?

Press på tjenestene

Helse -og omsorgstjenestene er under et sterkt press. Vi har rett og slett ikke nok folk til å utføre de fremtidige pålagte helseoppgavene.

I en artikkel fra tidsskriftet Sykepleien vises det til en rapport fra NAV om stor mangel på sykepleiere, og konsekvensen av dette.

Mange steder bruker man for eksempel TØRN-prosjekter til å omfordele oppgavene, og det er bra. Men uansett hvordan vi vrir og vender på det så er det for lite helsepersonell. Jobben er, som sagt, tung. Og lønna kunne vært mye bedre.

Presset på helse- og omsorgstjenestene avtar ikke, og vikarene blir både yngre og kanskje ikke helt stødige i språket. Dette er en hemsko for mange ledere og mellomledere når de skal legge sommerkabalen. Det er nok av bemanningsforetak som tilbyr sine tjenester, men dette er dyrt. Mange av disse vikarene har kanskje ikke kontrakter som tilfredsstiller norske krav med sitt byrå, og lønnen de får fra sitt bemanningsforetak er ikke det kommunen betaler foretaket. I tillegg kan språkforståelsen være varierende.

I 2023 kom det innstrammende regler for innleie fra bemanningsforetak, og i 2024 må alle bemanningsforetak søke om godkjenning fra Arbeidstilsynet. Men spørsmålet er om disse følges til punkt og prikke, for senest i fjor kunne jeg lese om innleide utenlandske sykepleiere som vitterlig skulle ha passert språktest, men som ikke skjønte noe av hva som stod skrevet i journaler eller beskjeder som gitt. Dette kan medføre en fare for pasientsikkerheten, samt et arbeidsmiljø som kan bli preget av frustrasjon, dobbeltarbeid og gnagende uro når vaktlisten leses.

Tanker for sommeren

Så hva gjør vi da? Jeg tror, og det er slett ikke min intensjon å være pessimistisk, at vi må krysse fingre for at vi klarer å komme oss gjennom sommeren. Vi må ta oss tid til verdsette de unge vikarene som kommer, og sette pris på de innleide vikarene vi har fått tak i. Men aller mest må vi sette pris på alle de fantastisk flinke og lojale ansatte vi allerede har. De som flytter på feriene sine for å sikre en god og kvalitetssikret tjenesteyting. Uten dem hadde ikke sommerhjulene gått rundt.

Samtidig må vi fortsette kampen for større stillingsprosenter, bedre lønn, og en aksept av det viktige som gjøres i det daglige av alle ansatte i våre tjenester.

Utfordringene vil ikke bli mindre i årene som kommer, og det er ikke alt som kan løses med velferdsteknologi. Det blir flere og flere eldre i landet vårt, og færre og færre til å utføre oppgavene som står i kø. Vi kan ikke bare skjære ned på budsjetter og effektivisere oss halvt fordervet, for det menneskelige aspektet i yrkesutøvelsen kan verken erstattes av roboter eller kameraovervåking.

Til alle dere som daglig gjør deres beste for tjenestemottakerne der ute: Tusen takk for at dere er til, og tusen takk for deres varme hjerter.

Vi trenger hver og en av dere!