Kirsti Knudsen

kirsti.knudsen@fagforbundet.no

Tekst og melodi var laget av den jødiske læreren og fagforeningsaktivisten Abel Meeropol fra Bronx i New York, og ble første gang framført på et fagforeningsmøte. De tre korte versene uttrykte Meeropols sinne over lynsjingene i Sørstatene, der flere tusen mennesker – de aller fleste svarte – ble hengt, brent eller slått i hjel av lovløse mobber. Mens USAs senat gjentatte ganger stemte ned føderale lover mot lynsjing.

Med Billie Holiday ble sangen for alvor kjent, og det varte ikke lenge før den ble et varemerke for antilynsjebevegelsen og grobunn for den første spiren til borgerrettsbevegelsen på 1950- og 60-tallet.

Den norske arbeiderbevegelsens historie er også spekket med sanger. Selv om innhold og form har endret seg gjennom årene, er budskapet ganske likt: Det gjelder å holde sammen, holde motet oppe, aldri gi seg, og velge riktig side i klassekampen.

Min ungdom var full av protestviser mot krig og undertrykkelse. Vi lærte sangene til afrikanske frigjøringsbevegelser. Vi sang om Vietnam og Chile og om Karlsøy i Troms. Senere ble Free Nelson Mandela sunget av en hel verden.

Det er ikke enkelt å måle den innvirkningen sangen og musikken har på politikken og samfunnsutviklingen. Kanskje Obama ville ha blitt president uten Bruce Springsteens hjelp. Og kanskje Nelson Mandela uansett ville blitt satt fri etter 27 år i fengsel. Men ingen som sammen med 200.000 andre sang Til ungdommen på Rådhusplassen i 2011 var i tvil om at det ga kraft og mot.

Og det er vel kanskje derfor sangene lever fremdeles. Når det butter litt i hverdagen, lytter jeg til Mikael Wiehes En sång till modet: «Här är en sång till alla som vägrar att ge opp. Till dom som kämpar vidare fast livet är så hårt. Till alla som vågar längta till nåt dom aldrig sett. Som inte låter kuva sej, men håller på sin rätt.»

Da tviler jeg ikke på at vi trengs, vi som mener at det viktigste er å skape et godt samfunn for de mange, ikke for de få.