Jonas Bals

Rådgiver i LO og forfatter av boka «Streik»

De siste tiårene har offentlig ansatte innen helse, omsorg og utdanning stått i spissen for noen av de største og mest dramatiske streikekampene verden har sett. Ifølge World Labor Group Database, som samler inn opplysninger om arbeidskamper fra hele verden, har det vært en markant endring i konfliktmønsteret. Kort fortalt er det ikke lenger industriarbeidere, men velferds- og undervisningsarbeidere, som streiker oftest og mest. Hvorfor?

Noe av forklaringen ligger i endrede styrkeforhold. I flere land finnes det nå knapt fagforeninger igjen i privat sektor, etter tiår med fagforeningsknusing og høyrepolitikk. En annen forklaring ligger i endrede lønns- og arbeidsvilkår. Man skal ikke ha snakket med mange helsefagarbeidere, sykepleiere eller lærere før man får høre beskrivelser av en jobbhverdag der det knapt er plass til det som gir arbeidet deres mening og glede: Å kunne forholde seg til menneskene man arbeider med, og ikke bare «produsere velferd».

Slike hverdagsproblemer henger sammen med de mange nyliberale markedsreformene som er gjennomført i offentlig sektor, og som har satt etterkrigstidas utvikling i revers. Det som hadde vært varer på et marked og privilegier for noen få, ble etter krigen forandret til sosiale rettigheter for alle. Mange av streikene til de offentlig ansattes fagforeninger de siste årene, også her til lands, har vært forsvars-kamper for disse historiske seirene.

I boka mi «Streik!», som kommer ut denne høsten, har jeg blant annet intervjuet Tone Faugli, leder for Fagforbundets forhandlingsenhet. Hun forteller at mange av forbundets arbeidskonflikter i nyere tid vel så mye har vært en kvinne- og likestillings-kamp, som de har vært en økonomisk interessekamp. «Tidligere ble de lavere lønningene i offentlig sektor begrunnet med at folk hadde gode pensjonsordninger og trygge jobber. For mange er ikke det lenger en realitet», fortalte hun da jeg intervjuet henne i våres. Da sto Fagforbundets medlemmer ved Røde Kors Haugland Rehabiliteringssenter samtidig midt i en streik for pensjonsrettighetene sine. «Anbudssystemet gjør at selv ideelle aktører som Røde Kors hele tida skal komme ned i pris. For å få til dette velger mange å bytte arbeidsgiverorganisasjon, slik at de kan komme seg over på en billigere tariffavtale med dårligere pensjon», fortalte Faugli.

Helt siden den månedslange streiken for de ansattes pensjon ved Akasia-barnehagene i 2017, har forbundet kjempet for å tette de hullene som har oppstått gjennom denne tariffhoppingen. Gjennom streik og mekling har Fagforbundet vunnet flere viktige seiere, og klart å forsvare bransjestandardene og en anstendig pensjon for mange medlemmer. Det samme klarte de ved Røde Kors, der de streikende fikk drahjelp av at Fellesforbundet og Norsk Arbeidsmandsforbund erklærte at de ville støtte de streikende med sympatiaksjoner. Fagforbundets nestleder Odd Haldgeir Larsen kalte meklingsresultatet en full seier, selv om han også understreket at dette bare var «tredje boksekamp på tolv runder».

Også Fagforbundets medlemmer ved blant annet Risenga bo- og omsorgssenter, Ecura hjemmetjenester, Norlandia hjemmetjenester, Kantarellen bo- og rehabiliteringssenter og Doro Care har streiket i år. Kampen deres handlet om lik lønn for likt arbeid, og rettet seg mot utviklingen av et A- og B-lag i helsesektoren. De streikende pekte på at helsearbeidere som jobber på et kommersielt sykehjem kan tjene opptil 100.000 kroner mindre enn de som jobber i et kommunalt sykehjem. NHO mislyktes med å få streiken stanset med påstander om at den var ulovlig, og klarte heller ikke å få den stanset ved hjelp av tvungen lønnsnemnd.

«Alle vet at dette er en solidaritetsstreik», sa tillitsvalgt Elisabeth Offerdahl. «Dette er en streik også for framtida og de som kommer etter oss.» Etter 30 dager gikk partene til tvungen mekling, der Fagforbundet fikk gjennomslag. «Det er jo en kjempebelastning å være i konflikt i så lang tid, men folk har stilt opp uten å kny, i soli-daritet med de det gjelder», sa Tone Faugli. For helsefagarbeideren Rowena Queja og kollegene hennes betydde det en lønnsøkning på opptil 60.000 kroner i året. Streiken ble et mektig eksempel på hvor viktig fagbevegelsen er som solidaritetsfellesskap, og hvor avgjørende viktig det er for arbeidsfolk å ha et streikevåpen som fungerer.

Lederen for NHO-foreningen Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, hevdet i fjor at «det er alltid skadelig med streik, det er ingen som tjener på det». Kanskje burde han tatt seg en prat med Fagforbundets medlemmer? Det spørs om det hadde hjulpet: Den amerikanske forfatteren Upton Sinclair var inne på noe vesentlig da han skrev at «det er vanskelig å få en mann til å forstå, dersom hans inntekter avhenger av at han ikke forstår.»

Heldigvis er ikke fagorganiserte i Norge avhengige av at menn som Lier-Hansen forstår noe som helst mellom tariffoppgjørene. Når han setter seg ned ved forhandlingsbordet, vet han nemlig utmerket godt hva som står på spill. «United we bargain, divided we beg», står det skrevet på plakatene til de siste fagorganiserte amerikanerne. Bedre kan det ikke sies. Sammen forhandler vi, hver for oss tigger vi.