Debatt: Jørgen Aanerud, helsefagarbeider og ungdomstillitsvalgt

Jeg har vanskelig for å forstå hvordan arbeiderklassen tar livet så rolig fra klokken 15.00 - 08.00. Tilsynelatende bekymringsfrie møter de opp på jobb. Glade og fornøyde på utsiden, mens de på innsiden koker av frustrasjon og forakt over situasjonen de er i.

Hver bidige dag står arbeidstakere opp. De spiser frokost, ordner kaffe, vekker barna, pusser tenner, sykler barna til barnehagen, før de så drar til arbeidet som venter. Arbeidet som har holdt dem oppe hele natten.

Det er nemlig ikke lett å jobbe i dagens Norge. Alt vi har tatt forgitt, dette sikkerhetsnettet rundt oss om det skulle gå galt blir forsøkt røsket vekk fra Ola og Kari Nordmann. Sykelønnsordningen blir forsøkt redusert fra 100% til 70% de første dagene. Pensjonspoengene forsøkes unndratt. Pensjonsalderen blir høyere og høyere. Arbeidstimene er ønsket forlenget. Frykten for å miste jobben er gått fra å være unntaket ved spesielle situasjoner til noe politikerne får lov til å gamble på.

Og enda snakker vi ikke ut. Media plukker opp et og annet intervju med en av syv hundre som har mistet jobben på en arbeidsplass fordi det er relevant den dagen, men dagen etter er det tilsynelatende glemt og sanksjonene som burde blitt gitt til forbryterne blir makulert og lagt på hylla som om ingenting har skjedd.

Velferd er en menneskerett i den forstand at alle burde få rett til å få sjekket tennene sine en gang i året. Alle burde kunne gå på skole og studere der de ønsker. Alle burde kunne ha muligheten for en sikker hverdag og en kjøpekraft som dekker mer enn en middag i uken for at alle andre utgifter skal la seg dekke.

Dette er ikke tilfellet. Bufdir viser til en statistikk de har innhentet i 2016, hvor tallet viser at antallet barn i vedvarende lavinntektshusholdninger økte med 2143 barn. (Kilde: Bufdirs kommunestatistikk over barnefattigdom)

Det har aldri vært så vanskelig å komme seg inn i arbeidslivet som det er nå. Hele, faste stillinger er en visjon vi kan se langt etter med de innsparingstiltakene og gamblingen som foregår på Stortinget i dag. Målet for politikeren er ikke lenger å tjene folket. Målet er å tjene de som allerede har mest, i den naive tro at de skaper arbeidsplasser, men nei. De gjør ikke det. Ingenting under 70 prosent fast er verdt noen ting i dag. Det er umulig å få boliglån, man sliter med å få endene til å møtes uten å ha tre 25 prosents kontrakter på forskjellige steder, og da er man fortsatt 15 prosent ifra en 100 prosent stilling.

Vi må stå opp for oss selv nå! Dette har gått for langt. Vi kan ikke sitte på ræva som “Sofa”-deltakere og finne oss i den urett som blir begått mot oss hver dag. Vi bygger og drifter landet, på egen regning, og overskuddet som vi vet at vi har, blir brukt til byråkrati og vikarbyråer.

Våre inntekter som skal gå til å skape et likt samfunn hvor alle har like muligheter, blir brukt for å skape en ubalanse og større skjevhet mellom fattig og rik.