Fanny Voldnes

Statsautorisert revisor, cand.philol Spesialrådgiver i Kommunekonsult og Fagforbundet

Hva vil vi med offentlig sektor? Stjerneøkonomen Mazzucato vil styrke offentlig sektors rolle og vil at det tas et oppgjør med holdningen om at offentlig sektor ikke er i stand til å tenke nytt. I årevis har vi fått høre at offentlig sektor er både ineffektiv, lite innovativ og altfor dyr. Denne påstanden er feil! Tvert imot har forskning vist at offentlig sektor er effektiv, og at det ikke er noen økonomisk gevinst for samfunnet å drive offentlige tjenester på den kommersialiserte og privatiserte måten som vi har drevet med i Norge de siste 20–30 årene.

Derfor er det løfterikt at den nye regjeringen vil sette i gang både en tillitsreform og ta et oppgjør med kommersialiseringen i offentlig sektor, som det står i Hurdalsplattformen og som også er adressert i avtalen om statsbudsjettet for 2022. Men det er ikke nok. Det kreves i tillegg et prinsipielt oppgjør med kommersialiseringen og de prinsippene offentlige tjenester nå styres etter.

Årsaken er at kommersialiseringen som har ført offentlig sektor dit den er i dag, har skjedd på bred front. Gjennom utskilling fra forvaltningen, fristilling av virksomheter, anbud og konkurranseutsetting, målstyring, stykkpris og nye ledelsesprinsipper er den demokratiske kontrollen med samfunnsoppdragene borte. I stedet har høytlønnede direktører fått stor makt, og ansattes representanter har mistet innflytelse.

Her er noen konkrete eksempler om konsekvensene av en slik politikk. For eksempel er sykehusene våre «markedstilpasset» og må kutte i drifta for å få overskudd til investeringer. Vurderingene til fagpersoner ved sykehusene er ofte satt helt til side. I forbindelse med de to nylige, tragiske hendelsene i Kongsberg og på Bislett uttalte psykiateren Randi Rosenqvist seg til NRK. Hun sa at målingen av antallet innleggelser i psykiatrien og lengden på innleggelsene bidrar til at for få pasienter blir innlagt og at de skrives ut for fort.

Et annet eksempel er forskernes situasjon ved universitetene og høgskolene. Den enkelte forsker må bruke masse tid og ressurser på å konkurrere med andre forskere om å få midler til forskningen sin, for å skaffe seg nok publikasjonspoeng som igjen gir institusjonen bedre finansiering. Universitetene og høgskolene er blitt delvis etterspørselsstyrte i stedet for politisk styrt ut fra hva samfunnet trenger av kompetanse framover. Vi må spørre oss: Blir det forsket på de rette tingene når det er så viktig å telle publikasjonspoeng, og er det rett at publikasjonspoeng skal påvirke finansieringen av universiteter og høgskoler?

Et tredje eksempel gjelder lederlønninger. Nå styres også disse av det som kalles markedsverdi. Ny kommunedirektør ble ansatt i Nordre Follo kommune tidligere i år med en lønn på 1,6 millioner, rett under lønna til statsministeren. Det betenkelige i denne sammenhengen er at ordføreren mente at denne lønna var nødvendig siden dette er markedsverdien for kommunedirektører. Vi må spørre oss om det ikke finnes kompetente personer som er villige til å bli kommunedirektører uten at lønna er på 1,6 millioner kroner? Kanskje er slike personer også mer opptatt av samfunnsoppdraget og betydningen av offentlige tjenester?

Eksempler på konsekvensene av denne politikken er mange, og her er mye å gripe fatt i. En god tillitsreform er mulig bare hvis det også gjøres noe med de overordnede rammebetingelsene. Alle offentlige tjenester og oppgaver, som brann- og redningstjenesten, sykehusene, Nav, skatteetaten, kollektivtransporten, barnehager, universiteter og skoler er underlagt egne rammebetingelser. I større eller mindre grad har det betydning om oppgaven drives fra en utskilt eller fristilt virksomhet, hvilke måleparametere tjenesten styrer ut fra, om den omfattes av EU-regler, nye ledelsesprinsipper og hvordan finansieringen er. Svarene her har betydning for hvilken innflytelse representanter for de ansatte har, og må få betydning for en tillitsreform.

Offentlig sektor er til for oss som innbyggere og den er finansiert av oss. Det overordnede formålet med offentlig sektor er å dekke sosiale behov og drive nasjonal planlegging ut fra et samfunnsoppdrag. Offentlig sektor må derfor styres ut fra disse formålene. Heldigvis finnes det mulighet for det gjennom forvaltningsprinsipper, som er uten profitt og med egne ansatte med reell medbestemmelse. Konkurranse er da erstattet med faktisk samarbeid, som alltid har vært et av særtrekkene ved offentlig sektor i Norge og som er del av den norske modellen.

Måleparameterne er et særegent problem. I et forvaltningsregime er ikke finansiering koblet sammen med oppnådde måleparametere, men med behov. I et slikt regime vil kvantitative mål, sammen med annen nyttig informasjon om aktiviteten, få en annen betydning enn nå. Dessuten må man avvikle styringen ut fra økonomisk lønnsomhet, som er et meningsløst mål for offentlige tjenester. I stedet bør virksomhetene vise hvordan bevilgninger og budsjett er fulgt opp med faktisk bruk av penger, fordelt på drift og investering.

En tillitsreform må ikke ende bare med at tillitsvalgte får lov til å være med på noen flere møter. Det bør for eksempel være en selvfølge at representanter for de ansatte på et sykehjem eller på et universitet – med sin kompetanse og erfaring fra virkeligheten – i langt større grad enn nå får være med på å bestemme hvor stor bemanning som trengs. Her er det stort behov for kartlegging, analyser og forslag til tiltak.