Gunhild M. Kvåle

Hovedverneombud i Kvinnherad kommune

En ny IA avtale er på plass, og alle hjerter gleder seg.

For det er viktig at alle parter i arbeidslivet har fokus på inkludering, deltakelse og tilrettelegging for å kunne være en del av et tannhjul i arbeidslivet.

Min påstand er at det å ha en jobb å gå til er noe av det mest essensielle i en hverdag. Følelsen av å gjøre noe nyttig, ha andre rundt seg og tjene til livets opphold.

Nå er jeg i den aldersgruppen som kanskje snart ser målstreken for arbeidslivets innsats, og da kommer refleksjonene inn.

Vi er alle barn av vår tid

For hvordan har mitt eget arbeidsliv vært?

Det har vært mangslungent, og jeg har ikke gjort det samme som mange i generasjonen før meg hadde som mål, nemlig å være ett og samme sted hele sin arbeidsperiode, og dermed komme i posisjon til å motta en gullklokke. Jeg har byttet arbeidsplass etter hvert som interessene, ønsket om andre utfordringer, eller livssituasjonen min har endret seg. Det er valg jeg har tatt, og det er ikke helsemessige utfordringer som har ligget bak mine valg. Jeg var et barn av min tid, akkurat på samme måte som nye generasjoner – de som nå er på vei inn i arbeidslivet – er barn av sin tid.

Å være en del av vernetjenesten gir en oversikt over alle nivå i en stor organisasjon. Kunnskapen du opparbeider seg er stort, det være seg både formell og reell kompetanse. Men du kan ikke tenke at «nå er jeg utlært» – for det blir vi aldri. Det å kunne reflektere og ta ting til etterretning, og kanskje også endre syn og mening, er en del av hverdagen vår.

Endringer i tiden

Akkurat nå tenker jeg mye på hvordan arbeidslivet har forandret seg.

Vi opplever en generasjon som kanskje har andre verdier enn de vi selv hadde da vi var på vei inn i arbeidslivet. De har andre krav og forventninger, og vi må ta vare på dem og legge forholdene til rette, samtidig som vi også må ha i tankene at arbeidslivet inneholder enkelte ting som ikke er så lett å tilrettelegge.

Det skaper utfordringer for en avdelingsleder i hjemmetjenesten om fem ansatte på et skift må ha tilrettelegging, for dette kan bety en større påkjenning på de øvrige på skiftet. En hverdag i hjemmetjenesten består ofte av tunge løft, uforutsigbare hendelser, tidspress og frustrasjon, men også glede over gode kolleger og fine folk man møter i tjenesteytingen. Alle er avhengige av hverandre sin ytelse, både kunnskapsmessig og fysisk.

Dette er ikke en arbeidsplass hvor fleksitid er særlig gjennomførbart, og det å utsette eller velge vekk å utføre arbeid hos mottakere av tjenestene er ikke aktuelt. Derfor går det ut over andre ansatte når noen får tilrettelegging, for det hører med til sjeldenhetene at kommuneøkonomien tillater at det settes inn ekstra personell i en tilretteleggingsperiode.

Jeg har tidvis en opplevelse av at et slikt «rigid» arbeidsforhold ikke er det mange unge higer mest etter. Jeg er redd en del av dem kan komme til å mistrives så mye at det går på psyken løs og de blir sykemeldt. Er det fordi de ikke er godt nok forberedt på arbeidslivets krav, eller er det vi som krever for mye og viser for liten vilje og forståelse for deres behov?

Mye kan løses med tilrettelegging for den enkelte for å beholde folk i arbeidslivet. Men glemmer vi da dem som alltid er til stede på jobb? Blir de en slags salderingspost for å kunne tilrettelegge for andre?

«Langtidsfriske»

Under en forelesning for en tid tilbake hørte jeg uttrykket «langtidsfriske», og da tenkte jeg: Har vi for lite fokus på denne gruppen? Tar vi dem for gitt, uten å tenke mer over det? Er det disse som aldri skriker opp når ekstra arbeidsoppgaver blir pålagt dem for at andre skal få en enklere og mer tilpasset arbeidshverdag? De aller fleste arbeidsplasser har representanter av arten «langtidsfriske», og jeg tillater meg å spørre: Tar en leder seg tid til å anerkjenne denne gruppen, lytte til den og spørre hva det er som gjør at nettopp disse ansatte holder ut?

En spenstig tanke er om man kanskje burde rådført seg med denne gruppen i større grad, og brukt dem mer i veiledning og som erfaringskonsulenter for organisasjonen. De som tilhører gruppen "langtidsfriske" har garantert mye klokt å komme med, men da må vi la dem slippe til. Vi må vise at vi ser dem og anerkjenner den gode jobben de gjør rent, og i tillegg vise at vi setter pris på deres dedikasjon til jobben.

Det er, som jeg skrev i starten, særdeles viktig å opptatt av muligheter for tilrettelegging slik at alle skal få sin sjanse i arbeidslivet. Men samtidig må vi huske på de langtidsfriske.

Vi må ikke glemme å sette pris på dem vi klarer å beholde, og som kanskje er de usynlige, men kanskje viktigste tannhjulene i arbeidshverdagen.