Sissel M. Rasmussen
Sjukepleiar og avdelingstillitsvald for Fagforbundet ved kreftavdelinga på Haukeland universitetssjukehus
Årets 1. mai skal eg feire på jobb på Haukeland universitetssjukehus. Det vert rart. Eg er vand med å gå saman med arbeidskameratar i tog, men året i år vert som i fjor – ein slags unntakstilstand. Det vart òg min tur å halde velferdsstaten i gang i år. Noko av det me har kjempa for.
Alt det rare til trass – 1. mai er stadig viktig. Me som jobbar i sjukehusa, er slitne. Ikkje av stadige covid-19 tiltak – dei er blitt kvardagslege, men av fokus på økonomi og effektivitet over kvalitet. Me får regjeringas «avbyråkratisering og effektiviseringsreform» (ABE) trødd ned over hovudet. ABE er berre kode for ostehøvelkutt. Samstundes må me òg spare pengar for å kunne ha råd til å investere i nytt utstyr og oppgradering av bygg.
Heile opplegget baserer seg på ei total misforståing av korleis helsetenesta fungerer. Me som jobbar i pleia, jobbar ikkje ved eit rulleband. Det handlar ikkje berre om å få folk gjennom så fort som mogleg. Det handlar om sjuke menneske. Menneske i krise. Menneske som ikkje berre treng ei nål i armen og ein slange med cellegift, men òg ei hand å halde i og nokon å prate med. Omsorg tek tid. Omsorg kan ikkje effektiviserast. Omsorg er viktig.
Me er mange som er på jobb for å få sjukehusa til å gå rundt. Pleiepersonell, reinhaldarar, portørar, sekretærar, legar, bioingeniørar … Lista er så lang at det ikkje er mogleg å nemne alle. Men me er alle på jobb for ein ting: å sikre gode tenester til pasientane. Å sikre helsa. Å gi omsorg.
Det er alltid nokon av oss på jobb. Velferdsstaten søv aldri. Han stiller opp. Og velferdsstaten – det er oss alle. Men me er slitne. Me gjer absolutt alt for at pasienten ikkje skal vere den som lir under det evinnelege effektivitets- og innsparingsfokuset. Men det er ei tung byrde å bæra.
No treng me endring, og eg har store håp om at det vil me få til hausten. Litt meir tid til omsorg. Litt mindre tid til budsjettkutt og «effektivisering». Litt meir fokus på faglege avgjersle over økonomiske. Me treng politikarar som forstår og høyrer på oss.
Eg skulle gått i tog i år. For pasientane, fagfolka og oss alle si skuld. Men det kan eg ikkje. Då gjer eg det nestbeste: Eg går på jobb og held velferdsstaten i gang.
Uføre som er født mellom 1954 og 1962 vil få mer inn på konto hver måned.
Hanna Skotheim
TROFAST: Morten Andresen og Kari Tennebekk har 24 års historie sammen
Kathrine Geard
Fellesforbundets Jørn Eggum overleverer kravene fra arbeidstakerne til arbeidsgiverne i Norsk Industri.
Erlend Tro Klette
Kathrine Geard
Pensjonsforliket har to grunnpilarer. Det ene er at folk må stå noe lenger i jobb, den andre er at både myndigheter og partene selv må bidra til at det faktisk blir mulig å ha helse til å jobbe lenger, sier Tuva Moflag.
Sissel M. Rasmussen
Forhandlingsleder Knut Sunde (t.v.) i Norsk Industri vil ha muligheten til å gi individuell lønn til enkelte arbeidere.
Håvard Sæbø