MENINGER

Vi har et bransjeproblem: Vi tar oss ikke nok betalt og lønningene er latterlig lave

2021022511091120210225111036
Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto

Ola Tømmerås

Vi dyrepleiere elsker jobben vår og vil det beste for alle dyrene, men vi holder ikke så lenge i denne bransjen.

Vet du hva en dyrepleier er eller gjør? Snart trenger du ikke vite det heller, for jeg er redd min yrkestittel er på vei til å dø ut. Men la meg fortelle litt om oss: I Norge er dyrepleier et bachelorfag, tidligere var det et høyskolefag over to år. Vi er veterinærbransjens sykepleiere.

En dyrepleier er en av dem som tar vare på dyret ditt når det er på dyreklinikk, dyrehospital eller dyresykehus.

Vi tar dere imot når dere kommer, uansett om dyret går selv eller du kommer med det i armene fordi det nesten ikke puster lenger. Vi holder dyret ditt mens veterinæren gjør de undersøkelsene som trengs. Vi løper fra det ene til det andre stedet med prøver for å få behandlet dyrene så fort som mulig. Vi henter alt vi trenger for å få dyret ditt stabilt, så det kanskje klarer å puste igjen og går hjem med deg. Vi står også sammen med deg når dyret ditt trekker pusten for siste gang, vi gir deg en klem om du har behov for det.

Vi vasker og vi vasker, rydder og rydder, bestiller varer, pakker instrumenter, rydder og vasker litt til. Løper for å hjelpe et annet dyr, vi rekker kanskje å gå på do, før vi igjen må forte oss for nå skal et dyr hjem etter operasjon og vi må få oppdatert all informasjon som vi skal gi til deg. Så rekker vi kanskje å spise litt, men så kom det er dyr til som har behov for en akutt operasjon. Så jobber vi overtid for å hjelpe de som står igjen med arbeid til fem ansatte fordelt på to.

Misforstå meg rett, vi elsker ofte jobben vår og vi ønsker alle dyrene det beste, men vi holder ikke så lenge i denne bransjen.

Visste du at en dyrepleier med ti års ansiennitet, videreutdanning i to spesialfelt, erfaring og kunnskap nok til å legge i narkose et dyr som har tre kroniske sykdommer, kreft i lungene, lavt blodtrykk og farlig lav blodprosent – for så å få det våkent igjen etter behandling, tjener i gjennomsnitt 400.000 kroner?

Vi tjener så lite for vi jobber i en bransje som elsker dyr, men vi er redde for å ta ordentlig betalt. For da kommer du ikke tilbake neste gang. Du skriver på Facebook at alt gikk kjempefint, du var fornøyd, men det var veldig dyrt. Men hva som er dyrt for deg er ikke nødvendigvis dyrt for naboen din. Det kostet kanskje 30.000 kroner. Det er mye penger, men ikke dyrt for den jobben som gjøres, utstyret brukt og medisiner gitt. Det er også Facebooksider som diskuterer hvor man kan få billigst mulig behandling av dyret sitt, men jeg har til gode å se en side som diskuterer best kvalitet på arbeidet, lavest komplikasjonsrate eller om hvor de følte seg mest trygge.

Om du knekker hofta og må ordne det, er betalingen smerte, en sykemelding og rehabilitering (kanskje også en liten egenandel). Om en hund gjør det samme må du betale i gjennomsnitt 50.000 kroner. I tillegg skal du betale for rehabilitering, medisiner og du må kanskje ta deg fri fra jobben. Det blir mye penger, men det er ikke en dyr pris å betale for at de med erfaring, videreutdanning og ansiennitet skal passe på at det går mer eller mindre knirkefritt. At dyret ditt kommer hjem smertefri, og i det hele tatt levende.

Guro Gulstuen Nordhagen

Vi har et bransjeproblem. Problemet består i at vi i flere år har vært redde for å ta riktig betalt for den jobben vi gjør. Betaling for jobben som gjøres med stolthet og erfaring godt pakket i vår «ryggsekk». I ryggsekken ligger også medmenneskelighet, ydmykhet og en hel masse kunnskap. Om vi tar oss betalt for hva det faktisk koster å ha en person på jobb, en som svarer når du trenger hjelp. Lysene på, varme på, datamaskin å skrive på, utstyr til det vi skal gjøre, porto for å sende inn prøver for å se om dyret ditt har kreft eller ikke. Så hadde mange fått seg en aldri så liten bakoversveis hver gang de skulle ha betalt. Og så må noen betale for at vi øker kunnskap i takt med utvikling og forventninger fra eiere, så da må man betale litt mer. Så kom korona og vi må desinfisere og vaske alt hele tiden, for å kunne ha åpent for å hjelpe deg og dine. Dette må også noen betale for. Og en ting er sikkert, den regningen tar ikke AS Norge.

En annen ting er kanskje prioriteringene som blir gjort når det gjelder lønn og hvem som skal ha hva. Lønna til dyrepleiere har økt sakte, men sikkert, men likevel får vi lavlønnstillegg hvert år under lønnsoppgjør fordi vi er en av yrkesgruppene som ligger aller lengst nede, nesten helt på bunnen av lønnsstigene i Norge. Bransjen sliter med å få tak i dyktige dyrepleiere. For denne personen har ikke lyst til å bruke livet sitt på å løpe rundt, tjene lite for den store jobben de gjør, ikke sende ungene på fotballtrening for det har de ikke råd til. Ekstra penger til den ferien personen sårt trenger, finnes heller ikke. Dyrepleiere jobber gjennomsnittlig i seks år, så slutter de aller fleste, ofte i en alder av 25–30 år. Ofte når de får barn, ofte når de ønsker å kjøpe seg bolig, for de ser at lønna og tiden ikke strekker til.

De fleste av oss har 37,5 timers arbeidsuke som mange andre, men overtid er det så å si hver eneste dag. Man er utslitt når man kommer hjem, så skal du helst ha gått på en trening, treffe noen venner, men du kommer tre timer senere enn alle andre fordi du hjalp et dyr, så eierne skulle få det med hjem igjen.

Om vi skal fortsette å være dyrepleiere som hjelper dyret ditt når du trenger det som mest eller bare når du trenger å få klippet klør eller kjøpe dyremat, så må bransjen finne på noe. De må ta et oppgjør med seg selv på om de faktisk vil ha oss i klinikkene. Og de må ønske å beholde de med all denne gode erfaringen og etterutdanningen. De må kollektivt ta ansvar for å ta seg betalt. Å betale under 600 kroner for å sette en vaksine er under det det koster å ha en ansatt på jobb, prisen vi betaler for vaksinen, nål, sprøyte, desinfeksjon, lyset på, strøm i veggen, papir for å vaske ned etter at dere har vært på besøk.

For ikke å snakke om alt utstyret som brukes ved for eksempel en ortopedisk operasjon og utallige andre ting som brukes for å minimere sjansen for smerte, infeksjon, postoperative komplikasjoner og informasjon som du får med hjem så du skjønner hva som er blitt gjort og hva du må passe på.

Det koster en del å gå til veterinæren, det er jeg også enig i, men det er ikke dyrt. Vi må ta oss betalt for at vi selv skal få betalt. Vi har stor forståelse for at det kan være vanskelig å plutselig ha mellom 20.000 og 50.000 kroner for å ordne med noe uforutsett. Men derfor har vi forsikring, for når kjøleskapet ryker, oppvaskmaskinen brenner, du må på sykehuset når du er på ferie eller når dyret ditt bestemmer seg for at den sokken på gulvet er middag.

Om vi ikke tar betalt fra deg får ikke jeg lønn, barna mine får ikke dratt på fotballtrening og jeg går i hvert fall ikke opp i lønn. Og min arbeidsgiver må gi meg riktig lønn til mitt arbeid, min tid, min kunnskap, min etterutdanning og min erfaring.

Vi sees kanskje når du skal til dyreklinikken, om jeg ikke har blitt en del av dem som forlater bransjen for å få riktig lønn for jobben som gjøres.

Skribenten ønsker å være anonym. Fagbladet kjenner identiteten.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy