Debatt

«Vi må tåle å snakke om døden»

2018070520180813092551

Colourbox.com

Hege Hansen jobber med døden. Hun skriver at det er både fint og trist. Men ekstra trist er det å se at mange velger å ikke sitte med sine kjæreste når livet ebber ut.

Helsefagarbeider ved Fredrikstad korttidssenter

Noen ganger kommer døden hardt og brutalt og så mye tidligere enn forventet. Vi slipper ikke unna døden, om vi aldri så mye prøver å flykte fra den. Vi må tåle å snakke om det.

Døden er en del av livet. En del av oss. Vi må bli flinkere til å snakke sammen. Med hverandre og med legen vår. Legene kan bli flinkere til å stille de vanskelige spørsmålene.

Vi må høre våre alternativer når den tid kommer, vi må våge og spørre. Finne mot til å tenke på åssen vi vil ha det.

Vi må våge å sitte ved våre næres side når de dør.

Jeg jobber med døden. Det er fint og det er trist. Og det er trist å se at mange velger å ikke sitte med sine kjæreste når livet ebber ut. Jeg har forståelse for at ikke alle kan, og at noen faktisk ønsker å dø alene. Og at det faktisk er mange som har mye bagasje og faktisk ikke ønsker å være sammen. Det er i orden det og. Og jeg forstår redselen. Redselen for det ukjente, sorgen over å miste. Det er vondt. Det kalles sorg. En sorg så stor at all smerte vi før har kjent, blir som småting å regne. Det er en sorg som spiser en opp. Som trenger inn i alle celler, og hvor man tror man aldri skal komme seg opp igjen. En sorg hvor man står på siden og ser resten av verden fortsetter som før, mens verden har stoppet opp for en selv.

Men man kommer seg opp igjen.

Jeg har møtt så mange som i utgangspunktet ikke ville sitte ved sin kjæres side, men som har valgt det likevel. Og som har takket oss i ettertid fordi de ble. Jeg har sittet fastvakt hjemme hos folk, og jeg jobber nå på lindrende enhet med mange mennesker i en svært sårbar situasjon. Vi møter mennesker i livskriser, og mennesker som trenger at vi beroliger, trøster og er trygge i samtalen. De fortjener at vi er der. Og personen de har elsket et helt liv, fortjener dem ved deres side til det siste. Til siste åndedrag er tatt og livet, som vi kjenner det, er forbi.

Altfor ofte vet ikke pårørende stort om hva som skal skje. Både før, under og etter at døden inntreffer. Det er viktig å vite at det meste er normalt, hvilke reaksjoner som kan oppstå. Hvilke lyder som kan komme, hvilke reaksjoner den døende kan ha og alle rundt.

Ingen vet nøyaktig hva som skjer eller hvordan en persons forløp vil være. Men å dele tanker, dele usikkerhet og å prate kan være til god hjelp. Vi tør ikke engang si «å dø». Vi sier heller «å sovne inn», «sovne stille» eller «ruslet ..». Til og med helsepersonell bruker disse uttrykkene i stedet for å kalle døden for døden. Det heter å bli født, og det heter å dø.

Vi må ikke la ordet bli så skremmende og tabubelagt at vi ikke engang tør si det. At vi ikke tør å snakke om det. Vi må ikke la det bli så skremmende at vi ikke tør å være delaktig i det.

Vi kan ikke alltid flykte fra smerten. Livet består av glede og sorg, ofte hånd i hånd.

Døden kan også være fin. Et gammelt menneske, mett av dage, som endelig får slippe fri fra smerter og ensomhet. Og som pårørende er det fint å ha fulgt en man er glad i, helt til det siste. Til vedkommende dør.

Og da er det så godt å vite hva den døende ønsker. Så snakk om døden mens den enda føles langt unna.