Yngvil Mortensen

yngvil@lomedia.no

Se for deg at du er så psykisk syk at du ikke kan jobbe. Du forsørger fire barn. Så tar Nav fra deg inntekten din. Det skjedde med Rita Rudiløkken.

28. oktober 2019. Nav-skandalen var et faktum. Den uføretrygdede fembarnsmoren Rita Rudiløkken satt hjemme i stua da eldstedatteren ringte henne. «Mamma, du må se på TV! Dette handler vel om deg!», sa datteren. Hun skrudde på TV-en. Der satt arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie og Nav-direktør Sigrun Vågeng og fortalte at Nav urettmessig hadde krevd tilbake penger fra syke mennesker fordi de hadde tatt med seg stønader til i EU-land.

• Les alt om Nav-skandalen her

Nav krevde 152.000 kroner fra den tidligere pleieassistenten Rita Rudiløkken fordi hun tok med seg arbeidsavklaringspenger til Spania. Av samme grunn stoppet Nav også utbetalingene av arbeidsavklaringspengene hennes i halvannet år. Det betød at hun ikke fikk de 260.000 kronene hun og barna skulle levd av i denne perioden.

Nesten to uker etter pressekonferansen om Nav-skandalen fikk Rudiløkken brev fra Nav om saken. «Du kan være blant dem som er berørt av denne feilen, da du mottok arbeidsavklaringspenger som ble krevd tilbake.» Det sto ingenting om hvor lang tid de skulle bruke på å vurdere saken igjen. Du trenger ikke gjøre noe, skrev Nav i brevet som ingen hadde undertegnet.

Over to måneder gikk. Fortsatt visste ikke Rudiløkken noe om hva som skjedde med saken hennes. Nav-direktøren har forsikret at Nav prioriterte å rette opp feilene. Når Rita Rudiløkken ringte Nav eller stilte spørsmål på Navs nettside, opplevde hun det ikke slik.

– De som sitter på kontaktsenteret til Nav kan ikke engang si hvor lang tid de har til å behandle saken min på nytt. De har ikke mulighet til å finne mer informasjon der og da sånn som systemet er i dag. Det er så frustrerende, sier Rita.

Turbomamma

Rita Rudiløkken har i over ti år slitt med posttraumatisk stress-syndrom som tynger henne med angst. Før det var hun turbomamma. Hun hadde i perioder tre jobber samtidig for å forsørge barna sine. Hun jobbet som pleieassistent på sykehjem, bartender på diskotek, resepsjonist i solarium og i videobutikk. Hun betalte sin skatt. Hun sto med uteskoene på inne og lagde middag til barna og kompisene deres. På fritida var hun gruppeleder i Natteravnene. Hun ledet arbeidet med å få flere foreldre med i idretten for ungene i den lokale sportsklubben. Var med i foreldrenes arbeidsutvalg i barnehagen. Hun var lagleder for både fotballaget til den ene sønnen og innebandylaget til datteren. Sånn likte hun å ha det. Masse folk og liv.

Så endret alt seg

En natt i 2007 brøt en gjeng maskerte menn med balltre seg inn i leiligheten til Rita og ungene. Rita fikk posttraumatisk stress av hendelsen. Hun fikk tre akutt-timer hos psykiater etter overfallet. Hun var sykmeldt en periode, men trodde selv hun skulle greie å fortsette som før. Hun måtte jo det for å ta vare på alle. Hun jobbet som pleieassistent på sykehjem og tok utdanning for å bli helsefagarbeider ved siden av. Hjemme lagde hun mat, vasket opp, handlet, ryddet, vasket og støvsugde, hengte opp klær, brettet klær, fulgte i barnehage, hentet i barnehage, hjalp med lekser og stelte når de var syke. Hun gjorde alt, og det gikk rundt på et vis.

I 2008 kom rettssaken mot voldsmennene opp. Hun vitnet i retten. Minnene fra overfallet hun hadde prøvd å skyve vekk fra tankene kom tilbake på netthinnen. Var redd for at noe skulle skje igjen. Hun satte opp lyskastere i hagen som slo seg på bare en katt gikk forbi. Hun monterte sikkerhetslås på soveromsdøra. Angsten vokste, men hun skjønte ikke selv at det var angst. Overfallsmennene ble dømt. Hun ble sykmeldt. Prøvde å jobbe igjen. Prøvde å studere og greide teoriprøven i helsefag. Var tilbake på jobben og ble sykmeldt om hverandre.

Dommen ble anket og saken kom opp igjen i 2009.

Hun og barna levde på lån og stipend fra Lånekassen. På jobben på sykehjemmet oppførte hun seg rart. Hun ga medisiner til feil beboer. Hun glemte ord. Men hun ville ikke gi opp, ville ikke svikte. Visste at hvis hun ble hjemme, ville de kanskje ikke skaffe vikar, og det ble mer jobb på de andre. Hun skammet seg sånn. Var oppgitt og skuffet over seg selv. Og sov ikke. Hun gjorde pliktoppgavene, men greide ikke noe mer. Lukket døra til soverommet, slo av lyset og murte seg inne. Naboene kom med matposer. De to eldste barna stilte opp med sine hjerter og hender, og med stipendene fra Lånekassen.

Hjelpen kom sent

To år etter overfallet fikk hun time ved distriktspsykiatrisk senter. Hun var redd for å gå dit også. Psykiateren ville uføretrygde henne 50 prosent.

– Jeg klikka helt. Kunne ikke bli ufør. Jeg trengte mer hjelp, men jeg greide ikke kreve mer.

Så kom 22. juli 2011. Hun var i Storgata i Oslo sammen med de to minste barna da terrorbomben gikk av i Regjeringskvartalet. Yngstesønnen hadde ikke fylt ett år ennå og lå i barnevogna. Da ble det enda verre. Rita ble så syk at hun ikke klarte jobbe. Hun hadde aldri vært rik, men hun hadde forsørget seg og barna, om enn ofte under fattigdomsgrensa. Rita mistet grepet. Hun fikset ikke alt lenger i det hele tatt.

Da hun ikke fikk mer sykepenger, søkte hun og fikk arbeidsavklaringspenger i januar 2013. Den regnes ut fra hvor mye hun hadde tjent før. Staten gir syke mennesker denne stønaden for at de skal få tid til behandling og andre aktiviteter for å bli friske nok til å jobbe igjen, eller gå over på uføretrygd. Hun fikk drøye 14.000 kroner i måneden i arbeidsavklaringspenger, før skatt. Det skulle forsørge henne og tre mindreårige barn.

Å takle hverdagen når du er syk

Årene gikk.

– Når du er psykisk syk, har du nok med å takle hverdagen din, sier Rita.

– Ingen tok skikkelig tak. Jeg fant ikke veien ut selv heller.

En tid gikk hun til samtaler med en sosionom på distriktspsykiatrisk senter. Hun prøvde et traumesenter som Nav ordnet, men hun følte ikke at noen av dem skjønte hva hun slet med. Hun fikk ingen verktøy til å takle det, sier hun. Angsten ble stadig verre, og lammet ofte Rita, søvnløs alenemor.

I 2014 fikk hun tilbud om å gå til psykomotorisk fysioterapeut, som behandlet med fysikalsk behandling og øvelser, og samtaler. Hun jobbet på det regionale ressurssenteret om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging. Rudiløkken følte at denne behandlingen virkelig hjalp, men at det ikke var nok.

Hun hadde greid teorien og fullførte lærlingtida som helsefagarbeider på sykehjem, men strøk på fagprøven. Da tok angsten over. Følte at sensorene var ute etter å ta henne.

– Jeg følte at jeg ikke klarte noe, sier hun.

– Verken hjemme eller Norge var trygt

Hun prøvde å finne måter å takle angsten og livet på, og fant en viss ro i islam. Gikk i moskeen og ba. Hun og barna bodde stadig i den samme leiligheten der overfallet skjedde.

– Mitt eget hjem var ikke trygt. Etter terrorangrepene 22. juli følte jeg at Norge ikke lenger var et trygt land å bo i. Vi måtte komme oss vekk, følte jeg. Sommeren 2014 tok jeg tak. Jeg fortalte Nav at jeg ville flytte til Spania for en periode. Fysioterapeuten sa vi kunne fortsette samtaleterapien på Skype mens jeg var borte.

Rudiløkken forteller at hun oppfattet at saksbehandleren i Nav ga grønt lys. I referatet fra samtalen med Nav-saksbehandleren fra juli 2014 skriver Nav «jeg sier at AAP vil stanses umiddelbart dersom hun flytter til utlandet. Nevner dog at hun har mulighet til å søke dispensasjon (…) i inntil én måned og beholde AAP».

Hun søkte Nav om å få dra, bekrefter Nav, men søknaden ble avslått, ifølge Nav.

Hun bestemte seg for å reise uansett.

– Det hadde gått så mange år uten at jeg hadde kommet videre, sier Rita.

Sønnen fikk permisjon fra barnehagen. Rudiløkken meddelte skolen at datteren skulle gå på norsk skole i Spania, ifølge brev fra skolen til Nav i september 2014.

I oktober 2014 skrev Rudiløkken dessuten til Nav og viste til at hun hadde opplyst Nav skriftlig at hun og de to barna skulle til Spania en periode. «Vi har ikke flyttet, men har et langt opphold grunnet min sykdomshistorie», skrev Rudiløkken. Hun viste til spesialisterklæring fra sin behandler.

– Jeg prøvde ikke å lure Nav på noen måte, sier hun.

Fikk endelig sove

Den høsten flyttet de til den spanske byen der broren til Rita bodde.

I leiligheten i Spania fikk Rita sove bedre. Der kjente hun seg tryggere, men hun var fortsatt redd når det ringte på døra. Hadde samtaler med en lege i Spania og med fysioterapeuten i Norge.

Hun og de to barna greide seg på stønaden hun fikk fra Nav. De var litt mindre fattige i Spania, de fikk mer for pengene der. Dessuten, det er vanligere å være fattig i Spania. Flere ganger i uka gikk de til matutlevering.

Med ett stanset Nav utbetaling av barnetrygden, fordi de ikke visste hvor lenge barna skulle være i utlandet, opplyste Nav. Rita klagde, men Nav sto på sitt.

Nav stoppet pengene

Så kom melding fra Nav med innkalling til møte. De varslet om stans i arbeidsavklaringspengene, livsgrunnlaget til Rita og barna. Hun ble redd. Hun tok det første flyet hun fant og dro på dagstur til Norge for å møte hos Nav. Hun tok med en venninne som støtte.

I Navs referat fra møtet står det at de «orienterte» henne om at Navs lokalkontor «nå vil ha en dialog med Nav Kontroll og Nav Forvaltning der det vurderes en mulig feilutbetalingssak, krav om tilbakebetaling og mulig avslag på AAP».

Rita opplevde at de nærmest skjelte henne ut, truet med politianmeldelse, og snakket til henne som om hun var kriminell, forteller hun.

– Nav-folkene trigget angsten. Jeg ble syk av det møtet. Da jeg skulle tilbake til Spania, var jeg så full av angst at jeg trodde Securitas-vaktene på Gardermoen skulle drepe meg, forteller hun.

– Jeg fikk mer angst da de stoppet pengene mine. Trodde nærmest at jeg faktisk var kriminell, sier Rita.

Navs presseavdeling gir lederen ved Nav-kontoret der Rita bor i dag i oppgave å kommentere det som skjedde på Nav-kontoret på hennes tidligere hjemsted.

«Det gjør inntrykk å høre at hun opplevde møtet som en stor belastning, og det beklager vi. En samtale som dette kan nok i noen tilfeller føles som en stor påkjenning. Vi er veldig lei oss for at dette møtet utløste en slik reaksjon hos Rudiløkken. Vi jobber kontinuerlig i Nav med å bedre brukermøtene på kontoret, og ønsker at alle skal føle seg godt ivaretatt hos oss», skriver Berglind Olafsdottir i en e-post til FriFagbevegelse.

– Du må betale tilbake

I slutten av juni 2015 kom brevet med tittelen «stans av arbeidsavklaringspenger». Fordi hun hadde bodd i Spania, stanset Nav umiddelbart utbetaling av de 14.000 kronene i måneden.

– Når staten tar fra deg det du har å leve av, hva har du å stille opp med da? spør Rita.

Hun klagde ikke. Hadde ingen krefter til det. De flyttet tilbake til Norge den sommeren og fikk bo hos en venninne. Rudiløkken søkte om å få arbeidsavklaringspenger igjen fra juli samme år. «Jeg står totalt uten noen form for inntekt», skrev hun i søknaden til Nav.

Hun torde knapt åpne posten etter det. Gikk rett i kjelleren.

Fem måneder etter at hun søkte om gjenopptakelse av arbeidsavklaringspengene fikk hun svar, i desember 2015. Nav avslo søknaden fordi hun ikke var under aktiv behandling eller «aktiv i egen prosess».

I februar 2016 dumpet et nytt vedtak fra Nav ned i postkassa: «Feilutbetalt beløp som kreves tilbakebetalt: kr 152.234». Nav ramset opp periodene hun hadde vært i Spania. Hun hadde opptrådt «minst grovt uaktsomt», skrev Nav. Derfor måtte hun også betale 10 prosent renter. De sendte saken til Nav Kontroll som skulle vurdere anmeldelse til politiet.

– Jeg ble livredd – jeg orket ikke å forholde meg til brevet fra Nav. Men jeg hadde kravet hengende over meg hele tiden, sier hun.

Halvannet år uten penger

Rudiløkken måtte søke om sosialstønad. Hun hadde så liten inntekt i årene som fulgte at da Nav til slutt vurderte at hun ikke ville bli i stand til å jobbe igjen, og hun søkte om uføretrygd, så brukte de andre år for å beregne grunnlaget for uføretrygden.

I desember 2016 fikk hun igjen innvilget arbeidsavklaringspenger. I mai 2017 søkte hun om uføretrygd.

– Har du ansvar for barn, og har psykisk sykdom og økonomiske problemer oppå det igjen, da blir du ikke frisk, sier Rita.

I 2018 fikk fastlegen henne inn på angstavdelingen på Modum bad for et lengre opphold. Behandlingen hun fikk fra folkene der lærte henne hvordan hun kan takle angsten, og leve bedre.

– Jeg får ingen informasjon

Siden Nav-skandalen sprakk i fjor høst, har Rita Rudiløkken ventet på svar fra Nav om hva som skjer med saken hennes.

Det enorme pengekravet fra Nav skapte fortsatt problemer for henne. Nå i romjula 2019 fikk hun beskjed fra Nav om at hun faktisk har fått for lite utbetalt i uføretrygd – hun skal ha 700 kroner mer i måneden. Rudiløkken ringte Nav. De fortalte at saken lå på vent fordi hun har kravet på 152.000 kroner mot seg.

– 700 kroner i måneden er mye penger for en som har så lav inntekt som meg, sier Rudiløkken til FriFagbevegelse.

Hun har spurt Nav om barnetrygden de stanset fordi hun tok med barna til Spania i 2014 og 2015. I et kronglete svarbrev fra desember 2019 viste Nav-saksbehandleren til regelverket som ble strammet inn etter Rudiløkken tok med barna dit. Men saksbehandleren skrev: «Vi skal ta en gjennomgang av vårt vedtak fra 2014 og vi vil informere deg videre i saken.»

Gode nyheter og kaos

8. januar 2020: Endelig. Rita Rudiløkken gråt av glede og sjokk. Nav brakte gode nyheter til henne.

– Jeg har fått innvilget alt, sa hun da FriFagbevegelse ringte henne.

I brevet skrev en navngitt saksbehandler at Nav har tatt feil, og at de beklager. De sletter kravet om å betale tilbake 152.000 kroner. Nav skal etterbetale for hele perioden de stoppet arbeidsavklaringspengene hennes, og det med renter. Akkurat beløp skal av ukjente grunner komme i et eget brev senere. Det dreier seg om rundt 260.000 kroner, ifølge ukesatsen fra årene det gjelder.

– Jeg tror det ikke før pengene er på kontoen, sier Rita.

9. januar fikk hun et nytt brev fra Nav. Nav skrev at hun må sende meldekort for halvannet år for å få pengene Nav skylder henne, meldekort fra fem-seks år tilbake. Hun sliter fortsatt med hukommelsen.

I dag fikk hun enda et nytt brev fra Nav. En ansatt i Nav har sendt inn meldekort for henne for halve tiden de skylder henne penger for. De skriver at hun skal få utbetalt rundt 56.000 kroner i løpet av 1–2 dager og at de har trukket 37.000 kroner i skatt. Nav forklarer ikke i brevet hvorfor det ikke er sendt inn meldekort for hele perioden og hvorfor hun ikke skal få betalt for hele perioden.

– Jeg kjenner at jeg blir veldig sliten, sier hun.

Nav-skandalen er ennå ikke over for Rita.

– Det er bra å snakke om det

Rita får nå 100 prosent uføretrygd. Hun lever på 240.000 i året, inkludert barnetillegg, etter skatt. Hun får barnetrygd for to barn. Bostøtte mistet hun da hun ble ufør.

– Vi lever fra hånd til munn, men vi har økonomisk ro. Lånet mitt i Lånekassen er slettet fordi jeg ble ufør.

Hun føler ennå at hun er en byrde for samfunnet. Skammer seg ennå fordi hun ikke klarer å jobbe.

– Man blir sett ned på som uføretrygdet. Nå må du bare si takk fordi du ikke trenger å jobbe. Jeg vil jo gjerne jobbe, men jeg greier ikke. Kanskje en gang i framtida.

– Det er bra å snakke om det. Det gjør det lettere å bære, avslutter Rita Rudiløkken.

Kilder: Rita Rudiløkkens vedtak fra Nav, notater fra Nav, fra årene 2013–2019. Nav friga dokumentene etter at Rita Rudiløkken fritok Nav fra taushetsplikten.