Ikke fattig, bare blakk

Hun følte at hun begynte å få tak på det nå. Tak på hele situasjonen.

De første ukene etter bruddet, og etter at hun hadde forstått hva det ville si å være alene om alle de faste utgiftene; husleie, strøm, andre utgifter, hadde hun vært helt lammet. Samtidig hadde livet gått videre som en slags rutine. Hun hadde handlet som hun pleide, tenkt – eller trodd hun hadde tenkt – å leve videre som før, bare litt forsiktigere. Ikke ta kvelder ute. Ikke ta drosje hjem. Litt nøyere hadde hun vel sett på prislappen når hun kjøpte mat også, men hadde ikke tenkt at hun skulle komme dit at hun ikke hadde råd til mat. Det forsto hun først den dagen da damen i kassa der hun pleide å handle, diskret hadde pekt på skjermen der det sto, etter at hun hadde satt inn bankkortet: «Ikke dekning på konto».

Panikken hadde rast innvending, men hun trodde selv hun klarte å skjule det. I stedet hadde hun bare rynket litt på brynene, og mumlet noe om at «det var pussig», og «jeg får heller komme tilbake», supplert med et «jeg har ikke kontanter på meg».

Det hadde hun riktignok; én fattig hundrelapp var det som lå i lommeboka hennes, men den ville ikke være nok, og hun orket ikke en ydmykelse til. Det var ikke dekning for matvarene i lommeboka heller. Hun hadde bare sagt «beklager» og gått ut av butikken. En sjekk i bankautomaten litt lenger ned i gata hadde vist at det ikke var helt tomt på kontoen heller. Bare så godt som.

Hjemme hadde hun satt seg ned i en stol og trukket pusten dypt. Ikke dekning på konto, ikke penger i pungen, to uker til neste lønningsdag. Hva var dette?

Hun fant ut av det. Noen forbrukslån, ikke så store hver for seg, men store nok i sum, hadde stått på henne og spist opp den vesle bufferen hun trodde hun hadde hatt. Hun ante tegningen. De hadde tatt opp disse lånene i fellesskap og så hadde han sluttet å betale på dem etter bruddet.

Hva nå? Følelsene vekslet mellom lammelse og sinne. Hun hadde ringt og hun hadde sendt mailer. Men ikke tok han telefonen og ikke svarte han på mail. Først da hun to dager senere hadde ringt fra en telefon hun hadde fått låne av en kollega, fikk hun kontakt. Han ble brydd; det skulle han ha. Hadde kommet med noen vage unnskyldninger av den typen hun etter hvert hadde lært så altfor godt å kjenne. Da hun prøvde å presse ham og si at hun ville ha pengene tilbake, var han blitt sint, og da hun truet med å anmelde ham, hadde han lagt på. Men noen dager senere hadde han overført et mindre beløp til hennes konto. Det var ikke i nærheten av det hun hadde blitt tappet for, men hun visste at han syntes han hadde gjort opp for seg nå. Resten fikk være prisen man betalte for å ha vært så dum at man hadde stolt på noen.

De hadde sett flere ganger på «Luksusfellen» sammen og stønnet over hvor tåpelig folk kunne te seg, men nå var hun nesten i samme felle selv. Slik følte hun det i hvert fall.

Hun bestemte seg for å framstå som kreativ. Være kreativ. Hun begynte å ha en ekstra bærepose med seg overalt. Stakk den i lomma eller veska når hun var ute og gikk. Hun samlet tomflasker. Hver tomflaske representerte en liten inntekt. På gode dager, særlig nå som det gikk mot sommer, kunne det bli noen kroner. Folk satte jo fra seg flasker overalt. Best likte hun flaskene med en pant på tre kroner. To slike ga like mye som tre bokser.

Samtidig satte hun visse grenser. Hun stakk ikke hånda ned i søppelkassene utenfor kjøpesentre, t-banestasjoner eller i parker, selv om hun så en flaske eller boks der. Der gikk det en grense. «Du er ikke fattig, bare blakk», sa hun til seg selv.

Brød hadde hun sluttet å kjøpe.

I stedet fylte hun en pose med skalker fra brødskjæremaskinene som alle butikker hadde stående.

– Greit at jeg tar med dette og gir til fuglene?

Det var alltid greit. Hun kjøpte alltid en vare samtidig. Noe fra First Price, som regel.

Hun gikk aldri mer i butikken der hun hadde pleid å handle tidligere, der hvor damen i kassen så diskret hadde pekt på linja med «ikke dekning på konto». Men hun var ofte innom Meny. Ikke for å handle, egentlig, men de hadde nesten alltid smaksprøver der. Ofte små varmretter i ørsmå skåler. Noen ganger flere forskjellige. Hun smakte på alle sammen. Noen dager var de smaksprøvene det nærmeste hun kom en middag. Samtidig var det dyrt på Meny. Hun handlet aldri mer enn én vare der, og det var det billigste hun fant.

Hun var litt stolt av seg selv. Hun klarte seg på et vis. Husholdningsbudsjettet var skåret drastisk ned. Skorper med litt bremykt eller annet billig bordsmør var faktisk en helt grei frokost. Grei kveldsmat også.

Hun klarte seg, og hadde fremdeles litt stolthet i behold. Hun plukket bare med seg tomflasker som lå synlig i landskapet. Det kunne skrives både på fornuftens og miljøbevissthetens konti. Å rote i søppelkasser var ren nød; der var hun ikke. Ikke ennå, i hvert fall. Bilen lot hun stort sett stå. Hun holdt tanken om å selge den åpen. Den var nedbetalt, så selv om hun fikk lite for den, ville det være ren netto.

Hun var ikke fattig. Hun var bare blakk. Det var blitt et mantra for henne; et motto. Hun gjentok det ofte inni seg.

****

Fuglene i Slottsparken var blitt de nye vennene hans.

Han hadde begynt å gå gjennom Slottsparken hver dag fra Nasjonalteaterets stasjon, på vei til forlaget. Det begynte som en tilfeldighet. Han hadde kjøpt ei pølse i Narvesen-kiosken. Selve pølsa hadde han spist, men brødet hadde han ikke noe lyst på. Det var bare vomfyll. Han trengte ikke det. Det var kantine i forlaget, og han skulle ha lunsj om halvannen time. Pølsa var bare for å stoppe den murringen av sult som han begynte å merke, og som var akkurat så sterk at det kom til å distrahere ham, samtidig som han ikke ville spise seg mett nå, halvannen time før lunsj. Så ei pølse fikk holde.

Ei grillpølse. Ikke sunt direkte, men litt arbeid for fordøyelsen. Da han passerte en liten flokk spurver litt opp i parken, ikke langt fra den lille innsjøen med bro over, hadde han nærmest på innfall kastet pølsebrødet mot dem. Delt det opp litt, og spredd det utover.

Spurvene hadde reagert spontant, kastet seg over brødbitene som var innklint med både sennep og ketsjup, og ryddet området på noen få øyeblikk. Noen duer hadde også sett det og kommet flygende, men spurvene hadde sikret seg mesteparten.

Det likte han, merket han. Det var noe med pågangsmotet til de små fjærballene som appellerte til ham. Yess! Ikke komme her og komme her, nei!

Særlig en av dem viste næringsvett. Han – det var en hann med et bredt, svart slips over brystet – tok en forholdsvis stor bit i nebbet og lettet med den – tok måltidet med seg til et sted der det gikk an å få matro.

Spuvehannen med næringsvett dukket opp i tanken hans da han sto ved brødskjæremaskinen i nærbutikken, på vei hjem fra jobb. Han hadde lenge irritert seg over alle skorpene og skalkene som alltid ble liggende på brettet der det oppskårne brødet skulle komme. Børsten som hang i ei snor var da vel ikke til pynt?

Det var da ideen hadde slått ham. Den mengden med skalker og brødrester som bare ventet på at noen skulle dytte dem ned i skuffen – det var da mat, det også? Nærmest på innfall tok han plastpose, åpnet skuffen og begynte å stappe den full av skalker. I kassa skrøt han på seg et barnebarn som likte å mate endene i Frognerparken, og ekspeditrisen hadde smilt forståelsesfullt. Hun hadde kanskje noen slike, hun også?

Neste morgen hadde han skåret opp en del av skalkene i små terninger og fylt dem i en pose. Han kjente – litt til sin forbauselse – en slags forventning da han gikk ut av stasjonen og la i vei gjennom Slottsparken. Posen med brødterningene lå i jakkelomma; han hadde tatt den ut av sekken før han gikk av t-banen.

På høyde med den lille innsjøen stanset han opp og dro opp posen.

Var det noe han innbilte seg, eller begynte de allerede å samle seg? Var dette et slags tegn som de forsto? Når noen stanser på den måten, betyr det mat?

*

Utvalget av matgjester var større og mer variert enn han i utgangspunktet hadde tenkt seg. Gråspurv, selvsagt, og duer. Men også kråker, eller kanskje det var kaier; de så litt små ut til å være kråker?

Og måker.

«Hettemåker» ble de kalt da han var gutt. De var all right.

Og så var det «vanlige» måker. «Sildemåker», trodde han de het; han fikk sjekke på Wikipedia.

De likte han ikke.

Odd Børretzen hadde sett noe der. De var grådige og frekke. Rovfugler, egentlig.

Han kunne fremdeles huske den nifse følelsen som nå måtte ligge mer enn 50 år tilbake i tid; synet av en måke – «stormåse», som hans vestlandske farmor kalte den – som stupte ned og snappet en andunge og fløy av gårde med den.

Instinktivt forsto han at det ikke var noen lysttur den vesle andungen, som hadde ligget sist i følget og hengt litt etter de andre, ble tatt med på. Flere netter på rad hadde han drømt om dette; drømt at han var den vesle andungen, drømt at det var han som havnet i måkemagen; og dette ikke endte som på søndagsskolen, der hvalen hadde spyttet Jonas på land igjen etter at han hadde fått sine tre døgn i bua i hvalens mage.

Det var ikke noen hval, forresten. Det var en stor fisk.

*

Stormåsen må også ha mat, hadde farmor forsøkt å forklare.

Mat? Særlig! Den kunne vel ta brød eller fisk som de andre måkene.

Han hadde ingen illusjoner om at måkene i Slottsparken var mer kultiverte enn de som hadde vært der ute på fiskeværet i Sunnfjord, der han hadde vokst opp hos farmor og farfar. Mer urbaniserte, kanskje? Same shit, new wrapping.

Her åt de brød fordi det var brød de fikk. Men dukket det opp en andunge eller fugleunge gjorde det samme nytten.

Han prøvde å målrette brødbitene, unngå å kaste i den retningen de største måkene var. Hettemåkene var greie nok; de var av en håndterbar størrelse, omtrent som ei kråke. Han likte ikke kråker, heller, men godtok dem. Men selvfølgelig klarte de store måkene også å få tak i brød. De kom som noen bulldosere og jaget vekk de mindre fuglene og forsynte seg, omtrent sånn som skolegårdens bølle hadde kommet og tatt fra de mindre ungene godteriet deres eller maten deres hvis de hadde et pålegg han hadde lyst på.

Det var sånn det hadde begynt.

Nå var det blitt en del av det faste programmet. Ta med seg brødskalker fra skjæremaskinen – ikke bare skalker, forresten; skiver også. Ta dem med seg, dele det opp og ha med en pose hver morgen.

Han merket at han gledet seg litt til dette. Det var nesten som å ha et prosjekt.

Snart begynte han lure på om fuglene kjente ham igjen; om de begynte å samle seg; gruppere seg, liksom, når han kom innen synsvidde i Slottsparken. Og om de også gledet seg.

****

«Husk å spise skorpene!»

Det var ett av lydsporene fra barndommen hennes. Som unger flest hadde hun syntes at det var selve brødet og pålegget som var det beste. Skorpene var ofte både harde og tørre. Ikke smakte de noe heller. Men skorpene skulle spises.

Det var sikkert klokt, rent ernæringsmessig. Skorpene ga mer arbeid til fordøyelsen enn det myke «loffestoffet», som Jan Erik Vold skrev så poetisk om. Det var sjelden det sto loff på bordet, forresten. Det var gjerne kneipp; oppkalt etter en tysk lege og prest, hadde hun lest. Spenstig yrkeskombo, men kjedelig brød.

Hun hadde gjerne lagt skorpene til side når hun en sjelden gang hadde valgt pizzabuffé på Egon eller Peppes. Spis til du sprekker. Da skulle det ikke være skorpene hun skulle sprekke av! Hun la dem til side og pakket dem inn i servietter. De kunne hun gi til endene i Frognerparken eller fuglene i Slottsparken. Kanskje de likte pizza, de også? I hvert fall skorpene. De visste vel ikke av noe bedre, uansett.

Nå var det lenge siden hun hadde vært på pizzabuffé. Sist var da hun snakket med kollegaen som hadde lånt henne mobiltelefonen. Kollegaen hadde spandert og de hadde fått en god samtale. Hun hadde måttet love ikke å si noen til de andre på jobb, bare at hun var blitt alene, hun var «nyskilt», sa hun; det var vel ikke helt dekkende, men det fikk nå være. Det var denne kollegaen som hadde sagt det til henne:

– Du er jo ikke fattig, vet du. Du er bare blakk.

Det var en trøst i det.

****

«Er dette Norge? Da må det være tirsdag i dag.»

Han mente å huske at det var Buck Owens som hadde latt en slik kommentar falle under en av sine turneer. Han trodde han forsto hva han mente. Han trodde han kjente igjen følelsen. Nye byer, nye hotell og nye foredrag.

Nå ja; nye og nye. Det var varianter over det samme temaet, som regel. Foredrag om litteratur, om forfattere, om musikk. Med små, lokale justeringer.

Finne hotellet når man ankom byen, som regel med tog. Iblant med bussen fra flyplassen. Han likte tog best. De ankom gjerne i sentrum av byen. Og det var mer ro over en togreise enn en flyreise. Bedre komfort. Bedre anvendelse av tida. Lese en bok. Lese et manus. Lese noen aviser. Ble ikke tid til det i et fly. Trangt var det også.

Kommet fram skulle man finne hotellet; som regel tok han drosje dit.

Sjekke inn.

– Det skal være bestilt et rom til meg …

Henge opp tøyet – finne fram toalettsakene. Få noen timer til å gå før foredraget eller kåseriet hvis det var samme dag. Jobbe litt til. Lese epost. Se fjernsyn.

Neste morgen: Frokost.

Det ble alltid den litt usunne varianten; den han aldri ville laget seg hjemme. Eggerøre, sossisser, stekte poteter. Litt vannmelon til slutt, for å kunne si at man levde da litt sunt også. Kaffe. Melk; ikke juice. Kontakte arrangøren. Levere varen. Reise hjem igjen. Eller til neste by.

Det hadde vært en tid da han syntes dette var moro. En tid da han sa til seg selv at han opplevde så mye; fikk se mange ting. Der var han ikke lenger. Nå var det noe han gjorde fordi det var en del av jobben. En del av livsgrunnlaget hans. Det ble forventet av ham.

Se mye? Har du sett ett hotellrom, har du sett de fleste.

Har du sett to, har du sett alle.

Egentlig var det en lettelse da han forsto at forlaget hadde andre de heller ville sende rundt på denne typen oppdrag. For syns skyld måtte han jo protestere litt, men ikke mer enn nødvendig. Ingen skulle komme og si han «doth protest too much, methinks».

****

Hun hadde meldt seg ut av Bokklubben. Hun glemte alltid å avbestille Månedens bok, eller hun tenkte «den må jeg lese». Men det ble for dyrt. I stedet hadde hun tatt opp igjen vanen fra barndommen og ungdommen: Lånekort på Deichman. Hun hadde mer eller mindre bodd i filialen ved Bogstadveien da hun var jente. De kjente henne godt der. Inntil seks bøker kunne man låne av gangen. Det gikk aldri mer enn to uker mellom hvert besøk, og hun lånte full kvote hver gang.

Så ble hun vervet til Bokklubben. Flere bokklubber. Men nå hadde hun meldt seg ut av dem alle og sagt opp både Aftenposten og Dagsavisen. Det hendte hun fant en gjenglemt avis på t-banen, og på biblioteket fant hun også aviser. Vårt Land, Klassekampen, Nationen. Hun var oppdatert. Hun var à jour. Verden gikk sin skjeve gang. Også hennes.

****

«Det er ingen ende på de bøker som skrives!»

Teksten sto på en plate han hadde hengende over skrivebordet sitt. Flere av kollegaene hadde kommentert den, flirt litt, sagt at det burde han være glad for, da hadde han en jobb.

Han hadde en jobb, og det var en jobb han likte. «Forlagsredaktør» sto det på døra hans; han tenkte nok mer på det som en konsulentjobb.

En av kollegene hadde spurt hvor sitatet var hentet fra. – For det er vel et sitat?

– Det står i Bibelen, hadde han svart, og blitt møtt med et usikkert blikk og et prøvende smil.

– Kødder du?

Han plukket fram den gule kornaksbibelen som sto i hylla sammen med et par andre oppslagsbøker og rakte den mot den andre. – Forkynneren tolv-tolv. Det som før ble kalt «Predikeren». Du kan slå opp selv.

– Nei, jøss, jeg tror deg når du sier det. Bibelen, du – ja, der står det vel likt og ulikt …

Han svarte ikke. Han syntes det var pinlig med disse litt brydde reaksjonene det nesten alltid skapte når han en sjelden gang henviste til et bibelsitat eller til bare til et bibelsk begrep. Han hadde sluttet å korrigere de som brukte de samme begrepene feil, som når «bjelken i din brors øye» ble omtalt som «et ordtak», eller noen snakket om «å sile kamelen».

Det fikk være som det ville med bibelkunnskapen, men dette handlet da faktisk om å kjenne språkhistorien. Han ble mer og mer overbevist som at det hadde vært en tabbe å fjerne det gamle kristendomsfaget. Ikke fordi han trodde så mange ble omvendt av å høre disse fortellingene. Men de lærte fortellingene. De fikk med seg – hva skulle han kalle det? – referansene. «Sluke kamelen» – «sile myggen» – «bjelken i øyet».

****

Jo, hun ville selge bilen.

Dess mer hun tenkte på det, dess sikrere ble hun på at det var en god idé. Den sto for det meste stille uansett, men selv med aller minste kjørelengden og ingen kasko krevde forsikringen sitt. Og noen tusenlapper måtte det vel ligge i den gamle doningen? Skulle hun legge den ut på Finn?

Nei, hun ville få den vurdert av en som hadde greie på bil, trodde hun, en som solgte biler. Mindre enn 15 lapper kunne den vel ikke være verd? Kanskje 20, til og med? I hvert fall ti.

Hun bestemte seg for å høre hos en forhandler. På Helsfyr var det flere.

****

Han hadde lagt merke til henne når han delte opp brødskivene og skorpene som han ga til fuglene i Slottsparken. Hun satt på en benk og betraktet. Hvem var det hun betraktet? Eller hva? Kunne det være – ham?

Han smålo inni seg bare ved tanken.

Ja, særlig! Det var mye å betrakte. En singel, middelaldrende mann. Skilt (ja, det kunne vel ikke ses på ham, men han merket det selv).

Gjeldfri.

Fast jobb.

Et rolig liv. Så rolig som han ville ha det, så ikke kall det er kjedelig liv. Han skulle nok klare å skape litt spenning om han ville. Kanskje han skulle bytte ut bilen?

****

Det var noe kjent med ansiktet, men hun klarte ikke å plassere det.

Var det en gammel kollega? En gammel eks? Det siste flirte hun av for seg selv. Det var ikke flere ekser på hennes cv enn at hun hadde oversikten. Ikke flere jobber heller. Det siste hadde vært et problem da hun plutselig sto uten her for noen måneder siden. Hun hadde vært ansatt i den vesle virksomheten i mange år, hun hadde ikke helt oversikten. Så ble den gamle sjefen syk og overlot virksomheten til sønnen. Han ville «rasjonalisere».

Jobben hun hadde hatt var en slags «litt-av-ditt-og-litt-av-datt»-stilling, mens de tre andre i firmaet hadde hatt mer spesifiserte ansvarsområder. Hun sørget for renholdet og hun sørget for tekjøkkenet. Gjorde innkjøpene knyttet til det – alltid «mot kvittering». Det betydde at hun måtte legge ut, og det kunne gå litt tid før hun fikk oppgjøret, men det kom alltid, da.

De andre tre hadde vært organisert, alle tre. Det hadde aldri hun tenkt større på. Hvor skulle hun meldt seg inn, forresten? Handel og Kontor? Det hadde aldri blitt til noe, og dermed hadde hun vært den det var lettest å – nå vel: kvitte seg med. Hun visste at hun som var tillitsvalgt for de andre tre hadde hatt et møte om henne med den nye sjefen – «Guttungen», som de kalte ham seg imellom. Det hadde ikke ført til noe annet enn at hun hadde fått lønn ut oppsigelsestida pluss en måned til.

Men nå var det dagpenger som gjaldt, og enda mindre utbetalt enn hun hadde fått før. Hun var glad for de strategiene hun hadde laget; tomflaskene, brødskalkene. Nå kom de i hvert fall godt med.

Heldigvis hadde ingen kalt henne «naver» ennå. Ikke så hun hørte det i hvert fall. Det var et ekkelt ord som hadde en undertone av snylter. Et mobbeord. Hun var ikke naver, hun var arbeidssøkende. Hun hadde bidratt til samfunnet. Betalt skatt. Med unntak av et par kortvarige sykmeldinger hadde hun vært en ren plussfaktor i samfunnsregnskapet.

Hun fulgte det obligatoriske jobbsøkerkurset i regi av Nav – hadde fått råd og tips som sikkert var gode og relevante for helt unge uten arbeidserfaring. Selv var hun verken helt ung eller litt ung lenger, og hun hadde vært i arbeid i mange år. Antakelig siden før de NAV-ansatte som skulle veilede henne ble født.

– Du har jo forholdsvis smal erfaring, da, hadde en av dem sagt litt forsiktig under en av de obligatoriske samtalene. Hun gadd ikke bli provosert; hun visste det var sant. Lang erfaring, men smal, selv med en «litt-av-ditt-og-litt-av-datt»-jobb som det mest synlige punkt på cv-en.

Var været fint, satt hun gjerne i Slottsparken og betraktet livet. Tenkte på pizzarestene hun hadde kastet fra seg her tidligere. Vel-vel – «spilt melk», og så videre. De hadde vel vært mugne nå uansett.

Kunne hun bare få plassert ansiktet til han som pleide å mate fuglene, så!

Hun hadde fulgt ham med blikket når han var ferdig og hadde tømt brødposen. Sett at han hadde gått inn i det store huset som lå på hjørnet, rett overfor parken. Hun visste at det var flere forlag som holdt til der. Kanskje han var ansatt i ett av dem? Kunne det være noe for henne? Hun lo litt av tanken. Hun trodde ikke at 25 års medlemskap i Bokklubben ga nevneverdig forlagskompetanse.

Hun hadde søkt på mange jobber i denne perioden; sekretærjobber, kantinejobber, renholdsjobber, butikkjobber. Hvis det var butikkjobber igjen snart, da. Flere og flere hadde innført bemanningsfrie kasser. Det var bare å skanne varen og så betale med kort. Man regnet vel med å spare inn det et slikt utstyr kostet ved å si opp folk – si opp slike som henne. Hun hadde ikke lenger oversikt over hvor mange jobber hun hadde søkt på disse månedene. Alle slags jobber, følte hun. Et par intervjuer var det blitt og hver gang hadde hun tenkt: Nå løser det seg. Men det løste seg ikke.

På jobbsøkerkurset var hun blitt fortalt at hun burde oppsøke virksomheter og «melde seg». Det hørtes så greit ut. «Hei, jeg heter sånn og sånn og jeg er så og så gammel. Jeg er god på alle typer forefallende arbeid. Jeg har en gammel artium og en nesten like gammel handelsskoleeksamen. Jeg er singel og jeg er barnløs». Hun fikk seg ikke til det.

Fikk hun bare en jobb snart, skulle hun organisere seg, hun også. I første omgang fikk hun prøve å få solgt bilen.

****

Bilkjøp hadde alltid vært en impulshandling hos ham. Han hadde hatt råd til det. Han var egentlig ikke så veldig interessert i biler. Deltok aldri i «bilprat» med de andre på jobben eller i selskapslivet.

Var utseende greit, var sikkert bilen grei også.

Var komforten tilfredsstillende, var bilen god nok.

Jo da, han hadde gått på noen småsmeller der, men de var ikke verre enn at han skrev dem på voksenopplæringens konto.

På Helsfyr var det flere bilforretninger. Han bestemte seg for å stikke innom en av dem. Det var en bil der som hadde han litt sans for. Samtidig kunne han høre hva han kunne få for den han hadde.

Det ble en hyggelig prat. Selgeren var bruksbilselger med stor forbokstav i alle ledd av ordet. Da han forsto at han sto foran en potensiell kunde med liten peiling ble han rent gemyttlig. Egentlig overspilte han. «Om jeg ikke har greie på bil, skjønner jeg meg på folk. Du tror du kan lure meg.»

Plutselig fikk han øye på henne.

Damen fra Slottsparken. Hun hadde nærmest sneket seg inn på området til bruktbilhandleren; sto nokså forsiktig, for ikke å si unnselig helt i utkanten. Hun hadde stått der nokså lenge, men bilselgeren overså henne, hadde han inntrykk av.

– Jeg ser meg litt rundt, sa han. -Du kan jo ta deg av den andre kunden imens.

****

Hun kjente ikke igjen ham med det samme. Det kunne virke som om han og eieren – hun regnet med at det var eieren – av bilforretningen sto i en ivrig samtale. Hun hadde sett bilen stå utenfor; hun regnet med at det var hans, den sto på det hun regnet med var kundeparkeringen. I hvert fall hadde hun også parkert der. Det var litt kontraster mellom de to bilene; det måtte hun innrømme. Golf, begge to, men med stor aldersforskjell. Minst to generasjoner, trodde hun.

Hun hadde klart å plassere ham nå. Han jobbet nok i et av forlagene i det store huset, men han hadde skrevet bøker også. Hun hadde sett bilde av ham på baksiden av en bok hun hadde funnet i en billig-kasse utenfor et antikvariat. En roman. «Dager som kom og gikk». Den var nærmere 20 år gammel, og hun hadde spandert den tieren boka kostet. Dagens lille utskeielse. Men hun hadde ikke lest den ennå.

Nå nærmet bilselgeren seg henne.

– Hva lurte du på?

Tonen var nokså kort.

– Jeg har en bil jeg har tenkt å selge, og lurte på hva du eventuelt kan tilby.

Hun pekte på den gamle Golfen.

– Hva slags modell er det? Og hva hadde du tenkt å få for den?

– Jeg vet ikke – ti, tolv tusen kanskje, sa hun og nevnte årsmodellen.

– Erru gæren! Det er det villeste …

– Hun kjente hun krympet seg. – Hva ville du kunne tilby, da?

– Komme med sånn dritt, det er det dummeste …

– Hun kjente igjen hersketeknikker når hun møtte dem, og likevel gjorde det vondt. Hun snudde bare og gikk mot utgangen. Bak seg hørte hun bilselgeren henvende seg til mannen fra Slottsparken, men nå i en helt annen tone.

****

–Nå, skal vi gå inn på kontoret og snakke litt pris og innbytte?

– Jeg tror ikke det. Hvorfor behandlet du den andre kunden på den måten?

– Hun var da ingen seriøs kunde. Hun ville bare prakke på meg et gammelt vrak.

– Jeg ser også at bilen hennes er gammel, men noe vrak er det ikke. Du så ikke på den engang. Og uansett burde hun vel ha krav på en høflig behandling?

Den andre gjorde en litt oppgitt skulderbevegelse av typen «det-var-da-fælt-da», og han kjente han ble sint.

– Jeg gidder fanken ikke handle med sånne som deg, buste han ut og hørte at han var i ferd med å bli høyrøstet. Det ble han ikke så ofte.

Den andre gjorde mine til å ville protestere, kanskje beklage nokså halvhjertet, kanskje tilby seg å se på den andre bilen likevel, men ble avvist med en utålmodig håndbevegelse.

– Jeg gidder ikke handle med sånne som deg, gjentok han og gikk mot utgangen.

****

Hun hadde hørt hva de sa.

Mannen fra Slottsparken hadde vært nokså høyrøstet, men det at hun ennå sto ved sin egen bil da han kom ut, skyldtes at hun hadde måttet hente seg inn litt før hun kjørte. Puste litt dypt, roe seg ned. Hadde det ikke vært for at hun hadde sluttet å røyke, hadde hun kanskje tent en sigarett også. Hadde hun satt seg rett i bilen, ville hun ha begynt å gråte. Det var han ikke verd.

Hun hørte klikket i låsen fra bilen ved siden av henne. Fjernkontroll. Hennes bil hadde ikke slik lås.

– Jeg beklager det der, hørte hun ham si. -Ingen skal behøve å bli snakket til på den måten.

Hun nikket bare, før hun fikk sagt takk. Låste opp sin egen bil. Hun hadde en følelse av at han så på henne, og lurte på om hun skulle be ham på en kopp kaffe. Nevne boka hun hadde funnet. Men hun trodde ikke hun hadde råd til noe kafébesøk nå. Det var nesten en uke til neste utbetaling av dagpenger. Hun måtte huske å sende inn timekortet.

Så skulle det gå rundt en stund til. «Jeg er ikke fattig. Bare blakk», tenkte hun for seg selv. Kanskje hun skulle prøve å få solgt den på FINN likevel.