André Martinsen

Paul Jonassen

Julaften på siste stasjon

Hun lå i sengen og kikket på ham da han kom inn i rommet. Peter satte fra seg brettet på nattbordet, det med avflasset rødmaling og manglende knott i en av skuffene, som hadde fulgt kvinnen fra barndomshjem til sykehjem.

«Saft,» sa Peter, og løftet opp plastkoppen med sugerøret. «Du bør drikke litt, ellers tørker du helt ut.»

«Hvilken smak?» spurte hun.

Peter trakk på skuldrene, og satte seg i stolen ved siden av sengen. «Den er gul, så appelsin, kanskje?»

En hånd fant veien ut av flere lag med tepper, tok koppen, og drakk langsomt. Det var helt greit at hun brukte tid. Det var det for en gangs skyld nok av denne kvelden, for det var julaften, den roligste Peter hadde opplevd i yrkeslivet. Ingen alarmer ringte. Ingen ropte. Gangene var stort sett tomme, det samme med rommene. De som var i stand til det var hjemme hos familiene sine.

«Jeg tok med en juletallerken til deg,» sa Peter, og nikket mot brettet. «Med pinnekjøtt, stappe, hele pakken.»

«Jeg er ikke sulten.»

«Den kan bli stående her til du blir det.»

«Da blir den jo kald.» Stemmen hennes var hes og lys og bar så vidt bort til Peter.

Peter lente seg tilbake i stolen. Den var av enkel standard, sikkert for at ikke besøkende skulle bli for lenge. Han kjente seg trøtt og tillot seg å lukke øynene. Selvsagt skulle han ikke sove, bare hvile litt, det var jo tross alt julaften.

*

«Sover du?»

«Hva? Nei, selvfølgelig ikke.», sa Peter og ristet lett på hodet.

«Hva går du glipp av hjemme akkurat nå, unge mann?»

Unge mann. Peter kunne ikke annet enn å smile. Hårtap, ølmage og dårlig syn hadde dukket opp i livet hans omtrent samtidig som han ble tretti, så det å bli kalt ung var noe han ikke lenger tok for gitt, spesielt nå som flere av kollegene så ut som om de knapt hadde passert konfirmasjonsalder.

«Jeg går ikke glipp av noe, tror jeg. Har vel sett det meste før.»

«Ja, det er vel litt av poenget med julaften.»

«Jeg liker egentlig påsken bedre,» sa Peter. «Færre forventninger, og enda mer godteri.»

Den gamle lo ikke, men satte opp et smil som aldri helt nådde de snille, litt smale øynene. Brilleøyne, hadde Peters mor pleid å kalle det.

«Vet du,» sa hun da, og rakte koppen til Peter. «I kveld skal jeg dø.»

Peter lente seg framover på stolen. «Hva sa du?»

«Du hørte nok hva jeg sa.»

«Selvsagt skal du ikke det, Klara.»

«Jo, det er i kveld det skjer. Jeg bare vet det. Hvor gammel er du egentlig?»

«I trettiårene.»

«Nesten førti, med andre ord.»

Peter smilte. «Og du er vel minst i åttiårene?»

«Ja, det kan du skrive opp.»

«Nesten nitti, med andre ord.»

Hun smilte.

«Vet du egentlig hvordan det er å være alene på julaften?» spurte Klara.

«Nei, det gjør jeg ikke. Og nå er jeg jo her med deg, slik at ingen av oss er alene.»

«Du får betalt for å være her med meg. Sikkert ikke særlig mye, heller.» Hun prøvde å sette seg opp i sengen, men ga opp. «Neste jul vil du sikkert feire med familien din, da er det din tur til å slippe unna arbeidet på denne dagen. Og jeg vil være død.»

*

Peter visste ikke helt hva han skulle si. I stedet reiste han seg og begynte å hjelpe henne. Korsryggen verket som alltid da han løftet henne opp, og for ti tusende gang ignorerte han smerten så godt det lot seg gjøre.

«Du har vel noen hjemme som venter på deg,» fortsatte Klara. «Har du ikke det?»

Peter nikket langsomt mens han satte seg igjen. «Jeg har en hund. Han venter alltid på meg.»

Klara pirket seg i de gule tennene med en lang negl. «Bare en hund? Du sa du aldri har vært alene på julaften.»

Peter nikket, og dro hånda over den blanke skallen. Fremdeles forventet han at fingrene skulle treffe det tjukke håret som en gang hadde vært der, fremdeles ble han litt skuffet da det ikke var tilfellet. «Det stemmer jo det da, gjør det ikke det, Klara?»

«Jo, for så vidt.»

*

Stillhet. Regn hadde begynt å piske mot vinduet. Hvit jul var for Peter noe som stort sett bare skjedde i amerikanske filmer, og sjelden på Vestlandet.

«Nå regner det også,» sa Klara. «Da passer det greit å dø i kveld. Jeg har aldri likt regn.»

«Kanskje du vil få mer lyst til å leve hvis du spiser julemiddagen din,» sa Peter.

«Nei takk. Jeg trenger ikke noe siste måltid. Snart er alt over uansett, og magen rumler ikke når en ligger i kista. Men si meg, du, hva ser du egentlig på veggene her?»

Peter kikket seg rundt. «Ingenting. Hvis ikke svaret er tapet?»

«Og hva ser du på veggene til de andre som bor her?»

«Bilder kanskje?»

«Akkurat. Jeg har ingen. Det har aldri vært noen å fotografere. Jeg har alltid levd alene. Og i kveld dør jeg alene.»

«Du dør ikke i kveld. Og dessuten er jeg her, og det har jeg tenkt å fortsette med.»

«Helt til du skal hjem til bikkja di.»

*

Peter ble plutselig bevisst på hvor stille sykehjemmet var. Alt liksom manglet: ingen lyd av tøffelkledde føtter som subbet over gulvet, ingen prat i fellesrommet, ingen pleiere småløpende gjennom korridorene. Peter sukket og skrudde på radioen. «Deilig er jorden» strømmet umiddelbart ut. Klara stirret tomt ut i rommet, ble tydelig blank i øynene.

«Vent her,» sa Peter, da sangen var ferdig. Og idet han gikk ut av rommet hørte han Klara si etter ham: «Hvor skulle jeg ellers gjøre av meg?»

Da han knappe minuttet senere kom tilbake med rullestolen, satt Klara på sengekanten. De vide, litt for korte pysjbuksene fikk anklene som stakk fram til å virke enda tynnere enn de var. De nesten komisk store føttene var nakne, og de brune tåneglene var så lange at det sikkert ville vært vanskelig å få plass til dem i en sko. Hun glodde på rullestolen.

«Jeg har ikke vært ute av sengen på en uke. Eller kanskje to, når jeg tenker meg om.»

«På tide at vi endrer det, da», sa Peter, «bli med meg».

Hun nikket langsomt, før hun ble pakket ut av teppene og hjulpet over i rullestolen.

Langsomt kjørte de gjennom lange, tomme ganger, mens Klara nesten forsvant under det digre ullteppet Peter hadde lagt over henne.

«Siste stasjon,» mumlet Klara.

«Hva sa du?»

«Julaften på siste stasjon.»

*

Oppholdsrommet var i likhet med resten av etasjen tomt. Ingen satt ved de runde bordene og pratet, ingen leste dagens papiravis i lenestolene, og ingen satt med strikketøyet. Et plastjuletre mye høyere enn Peter sto midt på gulvet, og de norske flaggene og filtenglene som utgjorde pynten så ut som om de hadde blitt hentet ut av et annet tiår. Et tiår Peter definitivt ikke hadde opplevd, men for damen i rullestolen vekket det kanskje en eller annen form for nostalgi.

Sølvguttene sto fint på rekke og gapte høyt på den store flatskjermen i TV-kroken, som for øyeblikket ikke hadde lyd.

«Jeg skal prøve å finne fjernkontrollen, så kan du få høre musikken,» sa Peter, mens han trillet Klara ved siden av sofagruppen foran TV-en.

«Du trenger ikke,» sa Klara. «De synger bare de samme sangene.»

Peter knegget. «Jeg kommer snart tilbake,» sa han, og gikk i retning kjøkkenet. Da han kom tilbake igjen noen få minutter senere var Klaras blikk festet på TV-skjermen.

«Du spiste ikke middagen din,» sa Peter. «Men du kan få dessert likevel. Det er jo tross alt julaften.»

Klara snudde seg. «Haha. Festlig.» Hun tok imot skålen med riskrem. «Rød saus?»

«Jeg fant den ikke. Sorry.»

«Ikke si sorry. Si beklager. Ikke glem språket ditt, unge mann.»

«Beklager.»

Hun tok imot teskjeen og begynte å spise. Peter satte seg i sofaen ved siden av rullestolen, og begynte på sin egen porsjon.

«Hvordan orker du egentlig å jobbe her?»

«Hm?» Peter tørket munnvikene.

«Hvordan holder du ut? Det er ille nok å være fanget her fordi kroppen har blitt skrøpelig, men hvorfor er du her? Du som har så mange år framfor deg.»

«Jeg har jo boliglån.»

«Det er ikke noe ekte svar. Du kunne tjent mer til en større bolig andre steder. Hvorfor utsette kroppen din for dette? Ryggen din må jo snart være like vond som min, og jeg er femti år eldre.

Peter trakk på skuldrene, skulle til å si noe, men sa ingenting.

«Du trenger ikke å svare,» sa Klara. «Jeg prøver bare å ha en meningsfull samtale før jeg dør. Har aldri vært noe god på sånn small talk.»

«Småprat.»

«Hm?»

«Det kalles småprat på norsk. Ikke glem språket ditt, unge dame.» Begge humret.

«Jeg begynte i jobben fordi jeg trodde det ville være et bra sted å møte damer,» sa Peter, «Det er jo flest kvinner i bransjen, for å si det mildt. Men jeg lyktes vel aldri med å finne hun spesielle her.»

«Hva prater du om, du har jo møtt meg! Jeg er ekstremt spesiell.»

Latter.

«Og kanskje jeg jobber her år etter år fordi jeg trives relativt greit,» sa Peter. «Det trenger ikke være mer komplisert enn det.»

«Men trives ryggen din?»

«Ryggen min har søkt flere andre jobber, men aldri fått noen av dem.»

Klara skrapte opp siste lille rest av riskrem fra skålen. «Det er vel greit å være her blant så mange folk, også. For deg som er ensom, mener jeg. Måtte du jobbe i kveld, eller meldte du deg frivillig?»

Peter svarte ikke. Hva skulle han si?

*

«Jeg vet alt om ensomhet,» fortsatte Klara. «Det er knapt noe jeg vet mer om»

«Hva husker du best fra julaften i barndommen?» Peter håpte å få samtalen inn på et lettere spor, men med det samme han hadde sagt det innså han at spørsmålet i verste fall kunne lede henne i en enda dystrere retning.

Hun tenkte seg om. «Appelsinen jeg fikk i gave. Den gledet jeg meg til hele året. Du vet ikke hvor godt frukt smaker, du som har spist det daglig hele livet. Og at vi gikk rundt juletreet. Det har vel folk sluttet med for lenge siden? Det hadde levende lys, det var alltid litt spennende om dette var året hvor en eller annen kløne ville greie å velte det og sette fyr på huset. Det var de eneste gangene jeg hørte faren min synge, kanskje de eneste gangene han så virkelig glad ut».

Peter satte fra seg skåla. Ingen av dem sa noe på en stund. I stedet ble de sittende og hvile øynene på TV-en, som fremdeles sto lydløst på. Peter syntes ikke det gjorde noe, og antok at det samme gjaldt henne. Den svenske tegnefilmen om julepost på avveie rullet over skjermen. Han kunne ha gjenfortalt nærmest ordrett historien, selv uten teksten nederst i bildet.

*

«Der ordnet det seg i år også,» sa Klara, da den var ferdig. «Og det gjorde det for meg også, tror jeg. Dette har vært en fin kveld.»

«Samme her,» sa Peter. «Men noe mangler, gjør det ikke?» Han reiste seg, og visste at hun fulgte ham med blikket.

«Vær så god,» sa han, da han etter få minutter var tilbake igjen, og rakte henne gaven, innpakket i tørkerull.

Hun virket fornøyd, men også litt brydd, og grabbet den lille pakken med en hurtighet Peter ikke hadde forventet. Kjapt surret hun vekk lagene med tørkepapir. Den forventede latteren kom ikke da innholdet åpenbarte seg, i stedet ble øynene store og blanke.

«En appelsin,» sa hun. «Takk.»

«God jul, Klara.»

«God jul, ja. God jul.»

Hun veide frukten i hånden, og av og til luktet hun på den.

«Det er én ting til,» sa Klara.

Peter tok øynene bort fra skjermen. «Ja? Hva da?»

Klara la appelsinen på bordet, og strakte ut en hånd mot ham. «Ta tak og hjelp meg opp.»

«Hva?»

«Jeg vil opp. Jeg har ligget og sittet meg gjennom de siste månedene. Nå vil jeg opp, for nå skal du og jeg gå rundt juletreet.»

*

Peters første innskytelse var å protestere, men blikket hennes sa at det ikke ville nytte. I stedet for å ta imot hånden la han egne hender under armhulene hennes, og dro henne opp. Ryggen ga igjen beskjed om at han måtte skjerpe seg, men det var verdt smerten, for nå strålte damen foran ham. Hun hadde dårlig balanse og da Peter slapp taket var hun faretruende nær med å velte, men akkurat idet han skulle til å gripe fatt i henne igjen gjenvant hun stødigheten og ble stående.

«Nå, hva venter du på? Skal vi ikke gå rundt treet?»

Peter nikket, tok tak i hånden hennes igjen, og begynte å lede henne mot plastgrana. Under lå pent innpakkede esker som han visste ikke inneholdt noe som helst. Langsomt krysset de gulvet.

«Trenger du pause?» spurte han, da de var halvveis mellom rullestolen og treet. Hun viftet med hånden til svar. Da de endelig sto foran treet holdt hun hånden hans hardt.

«Hva venter vi på?» spurte hun. «Sett i gang.»

Peter begynte å leie henne sidelengs rundt treet, langsomt for ham, men mer enn nok for henne. Rundt og rundt gikk de, flere ganger spurte han om det ikke var nok nå, om hun ikke trengte hvile, men svaret var alltid nei. Av og til tillot han seg korte blikk mot henne, og så at hun hadde et høytidelig, konsentrert uttrykk over ansiktet.

«Aldri slutt,» sa Klara.

«Hva mener du?»

«Du sa du hadde søkt andre jobber. Ikke gjør det. Vi trenger deg. Og kanskje trenger du oss også.»

Peter stoppet opp nok til at Klara gikk inn i ham. «Det var fint sagt,» sa han, og merket at den gamles pust hadde blitt enda tyngre. Hun dyttet irritert i ham som i et signal om at hun ville at de skulle fortsette å gå.

*

Mens han snudde hodet mot TV-en for å se hva som var på den nå, merket han at hånden hennes mistet grepet rundt hans. Han holdt hardere rundt den, men det hjalp ikke, Klaras kropp svaiet litt en siste gang før beina ga etter og hun deiste i gulvet. Han falt på kne ved siden av henne, fremdeles med hennes hånd i sin. Han sjekket damens puls, og han kjente først og fremst sin egen hamre raskt. Da han vendte blikket mot ansiktet hennes så han at det hadde frosset fast i en stiv, nøytral maske. Mens han dro opp mobilen fra lomma og slo inn 113 fløt blikket hans rundt i lokalet, som på leting etter hjelp han visste ikke ville være der. Øynene streifet over TV-en igjen. Bildet hadde ramlet ut, og skjermen hadde blitt blå.

*

De ville ikke få svar før etter obduksjonen, sa de, men ambulansesjåføren, hun Peter var på nikk med, hadde i det minste berømmet ham for innsatsen. Han hadde gjort alt riktig, sa hun. Men det endret uansett ikke det faktum at Klara var død.

Peter vred om låsen som sikret blokkleiligheten hans mens han var borte fra den. «Leo!» ropte han, kastet fra seg ryggsekken, og falt ned på huk, hvor han ble sittende mens den digre Golden Retrieveren gjorde det den kunne for å velte ham. Han boret ansiktet sitt inn i den deilige pelsen.

Så reiste han seg og gikk inn i stua, dumpet nedi sofaen. Leo la seg ved beina hans, oppå et gulvteppe som var dekket av buster av lyst hår. Han kikket ut vinduet. Byen lå i dvale utenfor, folk var inne og feiret, mens kvelden var i ferd med å gli over i julenatt. Han følte en merkelig, nesten uforklarlig ro.

Han lente seg framover, og klappet Leo mens han dro den andre hånda over fjeset. Han var trøtt. Senga ville vente etter en liten matbit.

Ute på kjøkkenet la han hånden på håndtaket til kjøleskapsdøra, men stoppet opp før han åpnet. På kjøleskapet hang den, stillingsannonsen han hadde lurt seg til å skrive ut på jobbprinteren. Miljøarbeider på skole. Marginalt bedre betalt, søknadsfrist tidlig i januar. Åndsfraværende gned han knokene mot korsryggen mens han skummet gjennom annonsen for sikkert hundrede gang, men ordene festet seg ikke. Det viktigste var uansett det som ikke sto der: Mindre stress. Null kvelds- eller helgevakter. Og ingen tunge løft.

Vi trenger deg, hadde hun sagt. Og kanskje trenger du oss også.

Lenge glodde han tomt på utlysningsteksten, til bokstavene begynte å blande seg med hverandre og øynene verket. Så nikket han kort, grabbet arket, krøllet det sammen med en hånd, og kastet det i søppelet under vasken.

Paul Andreas Jonassen

Alder: 31 år

Yrke: Terapeut

Arbeidsplass: Rask psykisk helsehjelp i Karmøy kommune

Bakgrunn: Er utdannet sosionom. Har hatt mange spennende år i jobb innen den lokale rusomsorgen, arbeider nå som terapeut i et kommunalt lavterskeltilbud for personer med lette eller moderate psykiske lidelser. Kontoret er lokalisert på et sykehjem, så det var ikke helt tilfeldig at novellen utspiller seg på et lignende sted. Har hatt skriving som hobby i flere år, dette er første gang han blir publisert.

Dette er juryens begrunnelse:

Klara og Peter tilbringer en siste regnfull Julenatt sammen på et vestlandsk eldresenter. Den ene skal dø og den andre skal fortsette – hvis han finner pågangsviljen. Vakkert og viktig om arbeid, dedikasjon og død. «Julaften på siste stasjon» balanserer mellom julenovellens nostalgi og usentimental sosialrealisme. Et bidrag som gjorde inntrykk på juryen.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy

::-----------------------------------

t: Tittel i bildet [][]

t!-----------------------------------

u: Skygge under tittel [][]

u!-----------------------------------

f: Farge på tittel [#000000][#000000]

f!-----------------------------------

z: Tittelstørrelse [6][9]

z!-----------------------------------

j: JS-lenke [https://fagbladet.no/mapper/spesial/novellekonkurransen/novelleartikkel.min.js]

j!-----------------------------------

c: CSS-lenke [https://fagbladet.no/mapper/spesial/novellekonkurransen/novelleartikkel.min.css]

c!-----------------------------------

André Martinsen

Hun lå i sengen og kikket på ham da han kom inn i rommet. Peter satte fra seg brettet på nattbordet, det med avflasset rødmaling og manglende knott i en av skuffene, som hadde fulgt kvinnen fra barndomshjem til sykehjem.

«Saft,» sa Peter, og løftet opp plastkoppen med sugerøret. «Du bør drikke litt, ellers tørker du helt ut.»

«Hvilken smak?» spurte hun.

Peter trakk på skuldrene, og satte seg i stolen ved siden av sengen. «Den er gul, så appelsin, kanskje?»

En hånd fant veien ut av flere lag med tepper, tok koppen, og drakk langsomt. Det var helt greit at hun brukte tid. Det var det for en gangs skyld nok av denne kvelden, for det var julaften, den roligste Peter hadde opplevd i yrkeslivet. Ingen alarmer ringte. Ingen ropte. Gangene var stort sett tomme, det samme med rommene. De som var i stand til det var hjemme hos familiene sine.

«Jeg tok med en juletallerken til deg,» sa Peter, og nikket mot brettet. «Med pinnekjøtt, stappe, hele pakken.»

«Jeg er ikke sulten.»

«Den kan bli stående her til du blir det.»

«Da blir den jo kald.» Stemmen hennes var hes og lys og bar så vidt bort til Peter.

Peter lente seg tilbake i stolen. Den var av enkel standard, sikkert for at ikke besøkende skulle bli for lenge. Han kjente seg trøtt og tillot seg å lukke øynene. Selvsagt skulle han ikke sove, bare hvile litt, det var jo tross alt julaften.

*

«Sover du?»

«Hva? Nei, selvfølgelig ikke.», sa Peter og ristet lett på hodet.

«Hva går du glipp av hjemme akkurat nå, unge mann?»

Unge mann. Peter kunne ikke annet enn å smile. Hårtap, ølmage og dårlig syn hadde dukket opp i livet hans omtrent samtidig som han ble tretti, så det å bli kalt ung var noe han ikke lenger tok for gitt, spesielt nå som flere av kollegene så ut som om de knapt hadde passert konfirmasjonsalder.

«Jeg går ikke glipp av noe, tror jeg. Har vel sett det meste før.»

«Ja, det er vel litt av poenget med julaften.»

«Jeg liker egentlig påsken bedre,» sa Peter. «Færre forventninger, og enda mer godteri.»

Den gamle lo ikke, men satte opp et smil som aldri helt nådde de snille, litt smale øynene. Brilleøyne, hadde Peters mor pleid å kalle det.

«Vet du,» sa hun da, og rakte koppen til Peter. «I kveld skal jeg dø.»

Peter lente seg framover på stolen. «Hva sa du?»

«Du hørte nok hva jeg sa.»

«Selvsagt skal du ikke det, Klara.»

«Jo, det er i kveld det skjer. Jeg bare vet det. Hvor gammel er du egentlig?»

«I trettiårene.»

«Nesten førti, med andre ord.»

Peter smilte. «Og du er vel minst i åttiårene?»

«Ja, det kan du skrive opp.»

«Nesten nitti, med andre ord.»

Hun smilte.

«Vet du egentlig hvordan det er å være alene på julaften?» spurte Klara.

«Nei, det gjør jeg ikke. Og nå er jeg jo her med deg, slik at ingen av oss er alene.»

«Du får betalt for å være her med meg. Sikkert ikke særlig mye, heller.» Hun prøvde å sette seg opp i sengen, men ga opp. «Neste jul vil du sikkert feire med familien din, da er det din tur til å slippe unna arbeidet på denne dagen. Og jeg vil være død.»

*

Peter visste ikke helt hva han skulle si. I stedet reiste han seg og begynte å hjelpe henne. Korsryggen verket som alltid da han løftet henne opp, og for ti tusende gang ignorerte han smerten så godt det lot seg gjøre.

«Du har vel noen hjemme som venter på deg,» fortsatte Klara. «Har du ikke det?»

Peter nikket langsomt mens han satte seg igjen. «Jeg har en hund. Han venter alltid på meg.»

Klara pirket seg i de gule tennene med en lang negl. «Bare en hund? Du sa du aldri har vært alene på julaften.»

Peter nikket, og dro hånda over den blanke skallen. Fremdeles forventet han at fingrene skulle treffe det tjukke håret som en gang hadde vært der, fremdeles ble han litt skuffet da det ikke var tilfellet. «Det stemmer jo det da, gjør det ikke det, Klara?»

«Jo, for så vidt.»

*

Stillhet. Regn hadde begynt å piske mot vinduet. Hvit jul var for Peter noe som stort sett bare skjedde i amerikanske filmer, og sjelden på Vestlandet.

«Nå regner det også,» sa Klara. «Da passer det greit å dø i kveld. Jeg har aldri likt regn.»

«Kanskje du vil få mer lyst til å leve hvis du spiser julemiddagen din,» sa Peter.

«Nei takk. Jeg trenger ikke noe siste måltid. Snart er alt over uansett, og magen rumler ikke når en ligger i kista. Men si meg, du, hva ser du egentlig på veggene her?»

Peter kikket seg rundt. «Ingenting. Hvis ikke svaret er tapet?»

«Og hva ser du på veggene til de andre som bor her?»

«Bilder kanskje?»

«Akkurat. Jeg har ingen. Det har aldri vært noen å fotografere. Jeg har alltid levd alene. Og i kveld dør jeg alene.»

«Du dør ikke i kveld. Og dessuten er jeg her, og det har jeg tenkt å fortsette med.»

«Helt til du skal hjem til bikkja di.»

*

Peter ble plutselig bevisst på hvor stille sykehjemmet var. Alt liksom manglet: ingen lyd av tøffelkledde føtter som subbet over gulvet, ingen prat i fellesrommet, ingen pleiere småløpende gjennom korridorene. Peter sukket og skrudde på radioen. «Deilig er jorden» strømmet umiddelbart ut. Klara stirret tomt ut i rommet, ble tydelig blank i øynene.

«Vent her,» sa Peter, da sangen var ferdig. Og idet han gikk ut av rommet hørte han Klara si etter ham: «Hvor skulle jeg ellers gjøre av meg?»

Da han knappe minuttet senere kom tilbake med rullestolen, satt Klara på sengekanten. De vide, litt for korte pysjbuksene fikk anklene som stakk fram til å virke enda tynnere enn de var. De nesten komisk store føttene var nakne, og de brune tåneglene var så lange at det sikkert ville vært vanskelig å få plass til dem i en sko. Hun glodde på rullestolen.

«Jeg har ikke vært ute av sengen på en uke. Eller kanskje to, når jeg tenker meg om.»

«På tide at vi endrer det, da», sa Peter, «bli med meg».

Hun nikket langsomt, før hun ble pakket ut av teppene og hjulpet over i rullestolen.

Langsomt kjørte de gjennom lange, tomme ganger, mens Klara nesten forsvant under det digre ullteppet Peter hadde lagt over henne.

«Siste stasjon,» mumlet Klara.

«Hva sa du?»

«Julaften på siste stasjon.»

*

Oppholdsrommet var i likhet med resten av etasjen tomt. Ingen satt ved de runde bordene og pratet, ingen leste dagens papiravis i lenestolene, og ingen satt med strikketøyet. Et plastjuletre mye høyere enn Peter sto midt på gulvet, og de norske flaggene og filtenglene som utgjorde pynten så ut som om de hadde blitt hentet ut av et annet tiår. Et tiår Peter definitivt ikke hadde opplevd, men for damen i rullestolen vekket det kanskje en eller annen form for nostalgi.

Sølvguttene sto fint på rekke og gapte høyt på den store flatskjermen i TV-kroken, som for øyeblikket ikke hadde lyd.

«Jeg skal prøve å finne fjernkontrollen, så kan du få høre musikken,» sa Peter, mens han trillet Klara ved siden av sofagruppen foran TV-en.

«Du trenger ikke,» sa Klara. «De synger bare de samme sangene.»

Peter knegget. «Jeg kommer snart tilbake,» sa han, og gikk i retning kjøkkenet. Da han kom tilbake igjen noen få minutter senere var Klaras blikk festet på TV-skjermen.

«Du spiste ikke middagen din,» sa Peter. «Men du kan få dessert likevel. Det er jo tross alt julaften.»

Klara snudde seg. «Haha. Festlig.» Hun tok imot skålen med riskrem. «Rød saus?»

«Jeg fant den ikke. Sorry.»

«Ikke si sorry. Si beklager. Ikke glem språket ditt, unge mann.»

«Beklager.»

Hun tok imot teskjeen og begynte å spise. Peter satte seg i sofaen ved siden av rullestolen, og begynte på sin egen porsjon.

«Hvordan orker du egentlig å jobbe her?»

«Hm?» Peter tørket munnvikene.

«Hvordan holder du ut? Det er ille nok å være fanget her fordi kroppen har blitt skrøpelig, men hvorfor er du her? Du som har så mange år framfor deg.»

«Jeg har jo boliglån.»

«Det er ikke noe ekte svar. Du kunne tjent mer til en større bolig andre steder. Hvorfor utsette kroppen din for dette? Ryggen din må jo snart være like vond som min, og jeg er femti år eldre.

Peter trakk på skuldrene, skulle til å si noe, men sa ingenting.

«Du trenger ikke å svare,» sa Klara. «Jeg prøver bare å ha en meningsfull samtale før jeg dør. Har aldri vært noe god på sånn small talk.»

«Småprat.»

«Hm?»

«Det kalles småprat på norsk. Ikke glem språket ditt, unge dame.» Begge humret.

«Jeg begynte i jobben fordi jeg trodde det ville være et bra sted å møte damer,» sa Peter, «Det er jo flest kvinner i bransjen, for å si det mildt. Men jeg lyktes vel aldri med å finne hun spesielle her.»

«Hva prater du om, du har jo møtt meg! Jeg er ekstremt spesiell.»

Latter.

«Og kanskje jeg jobber her år etter år fordi jeg trives relativt greit,» sa Peter. «Det trenger ikke være mer komplisert enn det.»

«Men trives ryggen din?»

«Ryggen min har søkt flere andre jobber, men aldri fått noen av dem.»

Klara skrapte opp siste lille rest av riskrem fra skålen. «Det er vel greit å være her blant så mange folk, også. For deg som er ensom, mener jeg. Måtte du jobbe i kveld, eller meldte du deg frivillig?»

Peter svarte ikke. Hva skulle han si?

*

«Jeg vet alt om ensomhet,» fortsatte Klara. «Det er knapt noe jeg vet mer om»

«Hva husker du best fra julaften i barndommen?» Peter håpte å få samtalen inn på et lettere spor, men med det samme han hadde sagt det innså han at spørsmålet i verste fall kunne lede henne i en enda dystrere retning.

Hun tenkte seg om. «Appelsinen jeg fikk i gave. Den gledet jeg meg til hele året. Du vet ikke hvor godt frukt smaker, du som har spist det daglig hele livet. Og at vi gikk rundt juletreet. Det har vel folk sluttet med for lenge siden? Det hadde levende lys, det var alltid litt spennende om dette var året hvor en eller annen kløne ville greie å velte det og sette fyr på huset. Det var de eneste gangene jeg hørte faren min synge, kanskje de eneste gangene han så virkelig glad ut».

Peter satte fra seg skåla. Ingen av dem sa noe på en stund. I stedet ble de sittende og hvile øynene på TV-en, som fremdeles sto lydløst på. Peter syntes ikke det gjorde noe, og antok at det samme gjaldt henne. Den svenske tegnefilmen om julepost på avveie rullet over skjermen. Han kunne ha gjenfortalt nærmest ordrett historien, selv uten teksten nederst i bildet.

*

«Der ordnet det seg i år også,» sa Klara, da den var ferdig. «Og det gjorde det for meg også, tror jeg. Dette har vært en fin kveld.»

«Samme her,» sa Peter. «Men noe mangler, gjør det ikke?» Han reiste seg, og visste at hun fulgte ham med blikket.

«Vær så god,» sa han, da han etter få minutter var tilbake igjen, og rakte henne gaven, innpakket i tørkerull.

Hun virket fornøyd, men også litt brydd, og grabbet den lille pakken med en hurtighet Peter ikke hadde forventet. Kjapt surret hun vekk lagene med tørkepapir. Den forventede latteren kom ikke da innholdet åpenbarte seg, i stedet ble øynene store og blanke.

«En appelsin,» sa hun. «Takk.»

«God jul, Klara.»

«God jul, ja. God jul.»

Hun veide frukten i hånden, og av og til luktet hun på den.

«Det er én ting til,» sa Klara.

Peter tok øynene bort fra skjermen. «Ja? Hva da?»

Klara la appelsinen på bordet, og strakte ut en hånd mot ham. «Ta tak og hjelp meg opp.»

«Hva?»

«Jeg vil opp. Jeg har ligget og sittet meg gjennom de siste månedene. Nå vil jeg opp, for nå skal du og jeg gå rundt juletreet.»

*

Peters første innskytelse var å protestere, men blikket hennes sa at det ikke ville nytte. I stedet for å ta imot hånden la han egne hender under armhulene hennes, og dro henne opp. Ryggen ga igjen beskjed om at han måtte skjerpe seg, men det var verdt smerten, for nå strålte damen foran ham. Hun hadde dårlig balanse og da Peter slapp taket var hun faretruende nær med å velte, men akkurat idet han skulle til å gripe fatt i henne igjen gjenvant hun stødigheten og ble stående.

«Nå, hva venter du på? Skal vi ikke gå rundt treet?»

Peter nikket, tok tak i hånden hennes igjen, og begynte å lede henne mot plastgrana. Under lå pent innpakkede esker som han visste ikke inneholdt noe som helst. Langsomt krysset de gulvet.

«Trenger du pause?» spurte han, da de var halvveis mellom rullestolen og treet. Hun viftet med hånden til svar. Da de endelig sto foran treet holdt hun hånden hans hardt.

«Hva venter vi på?» spurte hun. «Sett i gang.»

Peter begynte å leie henne sidelengs rundt treet, langsomt for ham, men mer enn nok for henne. Rundt og rundt gikk de, flere ganger spurte han om det ikke var nok nå, om hun ikke trengte hvile, men svaret var alltid nei. Av og til tillot han seg korte blikk mot henne, og så at hun hadde et høytidelig, konsentrert uttrykk over ansiktet.

«Aldri slutt,» sa Klara.

«Hva mener du?»

«Du sa du hadde søkt andre jobber. Ikke gjør det. Vi trenger deg. Og kanskje trenger du oss også.»

Peter stoppet opp nok til at Klara gikk inn i ham. «Det var fint sagt,» sa han, og merket at den gamles pust hadde blitt enda tyngre. Hun dyttet irritert i ham som i et signal om at hun ville at de skulle fortsette å gå.

*

Mens han snudde hodet mot TV-en for å se hva som var på den nå, merket han at hånden hennes mistet grepet rundt hans. Han holdt hardere rundt den, men det hjalp ikke, Klaras kropp svaiet litt en siste gang før beina ga etter og hun deiste i gulvet. Han falt på kne ved siden av henne, fremdeles med hennes hånd i sin. Han sjekket damens puls, og han kjente først og fremst sin egen hamre raskt. Da han vendte blikket mot ansiktet hennes så han at det hadde frosset fast i en stiv, nøytral maske. Mens han dro opp mobilen fra lomma og slo inn 113 fløt blikket hans rundt i lokalet, som på leting etter hjelp han visste ikke ville være der. Øynene streifet over TV-en igjen. Bildet hadde ramlet ut, og skjermen hadde blitt blå.

*

De ville ikke få svar før etter obduksjonen, sa de, men ambulansesjåføren, hun Peter var på nikk med, hadde i det minste berømmet ham for innsatsen. Han hadde gjort alt riktig, sa hun. Men det endret uansett ikke det faktum at Klara var død.

Peter vred om låsen som sikret blokkleiligheten hans mens han var borte fra den. «Leo!» ropte han, kastet fra seg ryggsekken, og falt ned på huk, hvor han ble sittende mens den digre Golden Retrieveren gjorde det den kunne for å velte ham. Han boret ansiktet sitt inn i den deilige pelsen.

Så reiste han seg og gikk inn i stua, dumpet nedi sofaen. Leo la seg ved beina hans, oppå et gulvteppe som var dekket av buster av lyst hår. Han kikket ut vinduet. Byen lå i dvale utenfor, folk var inne og feiret, mens kvelden var i ferd med å gli over i julenatt. Han følte en merkelig, nesten uforklarlig ro.

Han lente seg framover, og klappet Leo mens han dro den andre hånda over fjeset. Han var trøtt. Senga ville vente etter en liten matbit.

Ute på kjøkkenet la han hånden på håndtaket til kjøleskapsdøra, men stoppet opp før han åpnet. På kjøleskapet hang den, stillingsannonsen han hadde lurt seg til å skrive ut på jobbprinteren. Miljøarbeider på skole. Marginalt bedre betalt, søknadsfrist tidlig i januar. Åndsfraværende gned han knokene mot korsryggen mens han skummet gjennom annonsen for sikkert hundrede gang, men ordene festet seg ikke. Det viktigste var uansett det som ikke sto der: Mindre stress. Null kvelds- eller helgevakter. Og ingen tunge løft.

Vi trenger deg, hadde hun sagt. Og kanskje trenger du oss også.

Lenge glodde han tomt på utlysningsteksten, til bokstavene begynte å blande seg med hverandre og øynene verket. Så nikket han kort, grabbet arket, krøllet det sammen med en hånd, og kastet det i søppelet under vasken.