Lanounge

– Jævla drittkjerring. Ordene blir kastet ut mellom lydløse hikst og treffer gulvflisen som steiner på en vannoverflate. Hun gir meg sitt eneste vokabular, denne toåringen som strekker armene mot meg.

– Hun mener mamma. Stemmen til seksåringen som står ved siden av, er nesten for rolig. Jeg nikker. Så bretter jeg jakken min rundt den lille kroppen, lar henne ligge der inne, begravet med armene mine låst rundt seg. Sånn sitter jeg og lytter til hjertet hennes.

– Jævla drittkjerring, mumler hun igjen, inn mot halsen min, før hun sovner.

Den dagen bekymringsmeldingen kom, var luften stillestående som bare dager i august kan være. En uro gnagde i meg. Jeg måtte jo bare innse at høsten var like om hjørnet, at det var nok et tordenvær i vente. Jeg prøvde å minne meg selv på hvor godt jeg likte høsten, med sin klare luft, sine vakre farger, og ikke minst roen den førte med seg i barnehagen.

Og det var barnevernets ansvar, heldigvis – dette, å analysere situasjonen, men det var min oppgave å sørge for at barna ble tatt vare på etterpå.

Jeg ble oppdatert av den pedagogiske lederen på avdelingen, siden meningen var at jeg skulle ta imot dette «tilfellet».

– Varsleren av leiligheten det gjaldt, en kvinne i den samme blokka, hadde vært bekymret over husbråk i lengre tid.

Hun fortalte videre om kvinnens ord som hadde kommet stotrende og så vidt hørbare ut mellom bleke lepper.

– Jeg tenker på «onga» – hadde hun sagt.

De hadde stått og vaklet et øyeblikk på den lille trappeavsatsen i regnet. Lyn hadde flerret over himmelen. Barnevernsrepresentanten hadde så vidt rukket å få takket kvinnen, før hun med flakkende øyne hadde forsvunnet inn igjen, snublende i rosa tøfler.

Det hadde vært vanskelig å finne oppgangen i mylderet av kommunalboliger. Her fantes intet skilt hvor fire navn sto pent innrammet av markblomster. Men ett nummer ble funnet. Nummer førtifire og et kvinnenavn.

Det som møtte henne, var en seks år gammel jente med brunt hår og tomme øyne. De tynne armene hadde strevd med tyngden av en baby. Straks kom det fram at faren hennes hadde dødd den dagen. At han var drept.

Jeg tenkte etterpå, da jeg hadde disse barna inne på kjøkkenet mitt, at dette kunne være historien om barn som hadde mistet barndommen sin. I et øyeblikk så jeg for meg hvordan jeg nå skulle gi dem frokost når de kom om morgenen på en fin måte, sørge for at dagen skulle bli god. Om hvordan jeg skulle smøre brødskiver, småprate å skape stemning og fine øyeblikk. Og på bordet skulle det være markblomster, og vi skulle ha plukket dem sammen. Og plutselig hadde jeg innsett hvor glad jeg var i jobben min. Jeg følte ydmykhet og takknemlighet over å få være en trygg voksen for disse små som trengte hverdager hvor de kunne vokse og trives å være seg selv. Og jeg merket at hjertet mitt slo litt ekstra i glede over å ta fatt. Men en ørliten stemme i hodet advarte meg også. Tenk om dette ikke fungerer, tenk om du tar deg vann overhodet.

Men egentlig hadde jeg ikke noe valg.

*

Amy hadde vært seks år og savnet barnehagen, men hun var stor jente, hun visste det, og hun trengte ikke barnehagen. Å være stor jente betydde at hun måtte gjøre alle de voksne tingene som å skifte på babyen, koke spagetti, eller gå i butikken. Det aller viktigste var å vekke moren hvis det ringte på døren. Når faren kom måtte hun gjøre andre voksne ting også. Men bare hvis moren sov. Derfor prøvde hun alltid å holde henne våken.

Men den dagen sov ikke moren. Hun smilte, og smilene hennes festet seg som klissent bruspulver i hukommelsen og fikk de alvorlige ansiktene til å eksplodere i bruspulverlykke.

Hun hadde danset mellom regndråpene på veien til butikken. Hun visste godt hvor hun fant kjøttdeigen og den gode spagettisausen i hyllene, og raskt som et lyn hadde hun vært hjemme på kjøkkenet igjen. Og moren hadde vært glad, selv om tårene sto i øynene hennes.

– Men det var sikkert fordi hun skar løk, tenkte Amy som husket at det hadde skjedd en gang før.

Men ingenting hadde blitt som forventet.

Det var som om dryppene, som hun så vidt hadde enset før på dagen, holdt på å trenge gjennom taket. For det dryppet ikke fra taket. Det dryppet fra bordet eller sofaen, eller fra hodet til moren som ikke sov. For faren som hadde kommet, ville ikke ha spagetti og kjøttdeig. Han ville at moren skulle sove. Hun, Amy, ville ha det overstått. Hun ville synge for moren, en nattasang. Da ville hun sovne og snart ville alt være over. Da ville faren gå og de kunne kose litt.

Dryppene ble sterkere, som gjennom en tynn teltduk. Babygråten hadde vært klagende. Smilene kunne hun ikke finne igjen. Amy, seks år, ville ikke være stor. Men hun visste det, hun måtte holde ut, for moren og for søsteren. Hun krøp opp i hjørnet av sengen sammen med alle skyggene. Duften av sengetøyet kvalte henne. Hun hørte pusten hans, før han kom. Hun kjente hendene hans før håndtaket ble trykket ned. Hun slo armene om seg, men fant ikke veien ut. Hun ville slippe disse voksentingene, men hvem skulle hun si det til når moren ikke smilte lenger.

Dryppene var gått fra lette regndråper til noe tungt og seigt.

Plutselig hadde moren stått i døren, ansiktet var hvitt. I hånden hadde hun kniven, den kniven morfaren brukte til å partere kalkunen med. Den som skilte mellom hvem som var voksen og ikke. Og det var slettes ikke hun. Men faren sa hun var stor nok til voksentingene. Og hun ville vise hvor stor hun var. Hun ville dra kniven ut av hendene til moren. Beskytte henne.

– Nei, Amy, nei!

Morens skrik overgikk de tunge dryppene.

Men hun ville ikke slippe. Hun visste plutselig hva hun ville. Bli supersterk som Pippi. Jage han ut, han som fjernet smilene fra morens ansikt. Det knirket i senga bak dem. Fjær fra hullet i dyna virvlet opp da sengetøyet ble slengt til side.

– Jævla drittkjerring. Skulle ikke du ta deg en på øyet?

Amy var stor nå, hun hadde kniven. Hun merket i det samme en tyngde snublende over seg. Skjegget hans mot ansiktet hennes. Dryppene var tydeligere. Hun hørte at de traff gulvet.

Hun knep øynene igjen, men så de like fullt, de blodrøde dråpene som falt fra farens hals. Kniven var skarp, akkurat som morfar hadde sagt.

Hun hadde blitt fortalt at faren var død og at hun hadde drept han, men hun hadde ingen minner om det. Hun var helt blank, alt hun husket, var de hvite knokene på hendene.

Men hun registrerte regnet på utsiden.

Og at alt var svart.

*

Det hadde gått ni år. Familiebarnehagen eksisterer fortsatt, men i dag må jeg overlate gruppen til vikarene mine, for jeg skal møte henne igjen. Det regner og jeg griper paraplyen i gangen, men legger den tilbake. I stedet tar jeg sydvesten på hodet. I dag må jeg ha armene fri. Kanskje får jeg fortsettelsen denne dagen, om hvordan det hadde gått med den lille fugleungen,

etter årene i barnehagen, da den skulle ut å fly alene. Og om den modige storesøsteren hennes. Gleden og spenningen driver meg framover. Det surkler i gummistøvlene og nesetippen er våt, og regndråpene er like treffsikre som den dagen. Da det også hadde regnet og regnet.

Jeg tenker på de to små, da de kom inn på kjøkkenet mitt første gang. Rett inn i Familiebarnehagen. Verdens beste barnehage, hadde jeg tenkt, men også den mest utfordrende. For selv om alt var tilrettelagt, med et nettverk som fungerte og en pedagog for hver avdeling, hadde ansvaret vært mitt, assistentens. Skulle jeg sende den lille skatten hjem med moren? Var det riktig å være alene i en hente- og bringesituasjon hvor ingen vitner var til stede? Usikkerheten gnagde. Men jeg var jo ikke alene – minnet jeg meg selv på. Likevel var det noe som sa meg at mine observasjoner kunne utgjøre en forskjell. Var ansvaret til slutt mitt? Gode Gud, ba jeg, la henne være omgitt av trygghet og omsorg i resten av døgnets timer.

Jeg husker at jeg badet henne på lillejulaften. Det var jo jul! Hun ble skinnende blank og duftende som en Lanoreklame. Da jeg hørte morens stemme i telefonen den kvelden, snøvlende inn i røret, blødde hjertet mitt for den lille skatten. Jeg så henne for meg i rød julekjole, forventningsfull foran juletreet og alle gavene. Samtidig måtte jeg si til meg selv at hun kunne ha det bra, selv uten alt glitteret. Men hjertet mitt hadde et ledig rom, kjente jeg, og det sto tomt.

Mon tro hvordan julen hennes ville bli.

Ribbelukta fylte huset. Gullenglene på peishyllen spilte mens de gikk rundt og rundt drevet av flammene. Et sted i det fjerne ringte kirkeklokkene jula inn. Jeg tenkte på Jesusbarnet i krybben, og på hvor heldig han tross alt hadde vært som fikk være der i den varme stallen med Marias beskyttende armer rundt seg. Juleevangeliet fikk en ny betydning det året.

*

Det er søtt og varmt i bakeriet. Duften av kanelboller trenger seg gjennom døra og lokker til seg de som søker ly for regnet der ute. Stearinlyset på bordet blafrer lett i trekken fra døra. De stive fingrene mine tiner rundt den varme kaffekoppen og et øyeblikk tenker jeg på det barnet som for mange år siden, kom uten støvler, regntøy eller annet skift om morgenen. Hvor ofte hadde jeg ikke vært på loftet og funnet fram de beste vottene, sokkene og luene fra mitt eget lager til henne? Og hun hadde holdt varmen. Moren hadde hatt det travelt disse morgenene, og hun kom nesten ikke på innsiden av døra, før hun føk av gårde igjen. Den lille jenta rakte meg hånden sin, og sammen gikk vi inn til kurven med arvetøyet som var hentet ned fra loftet. Jeg gledet meg alltid til å se de små hendene som la seg forundret foran munnen, og øynene som skinte, i stum beundring over de fargerike klærne hun fikk boltre seg i.

Det har lagt seg dugg på den øvre delen av vinduet, og jeg ser bare føtter utenfor, gummistøvler i alle slags farger som passerer på fortauet. De tråkker alle som en i søledammen som stadig blir større. To par støvler nærmer seg, et par store røde og et par rosa, litt mindre. Det er to jenter i gule regnjakker. De legger merke til vanndammen skjønner jeg, for den eldste drar den yngste rundt.

Det har roet seg i bakeriet, lunsjtiden er over og køen er borte. Jeg kikker mot døra hver gang den blir skjøvet opp. Men til slutt står de der, midt i duften av skolebrød, stearinlys og i eimen av vått regntøy.

Jeg reiser meg og ser på de to jentene, pakket inn i våte jakker. Ni år har gått, men jeg kjenner fortsatt igjen toåringen der inne i øynene hennes. Vi setter oss rundt bordet med den rødrutete duken, som om det skulle være et sånt kjøkkenbord som alle vil ha. Et sånt kjøkkenbord hvor alt kan repareres fordi det er trygt. Skolebrødene lyser som soler imot oss.

En gang vil jeg høre fortsettelsen av historien, men ikke nå, i dag er det nok å sitte sånn sammen.

Hjertene våre ligger der midt imellom oss på bordet.

Jeg griper hendene hennes, sier: Lille Lanoungen min.

Og hun svarer:

Jævla drittkjerring – før ansiktet hennes eksploderer i et stort bruspulversmil.

{F1}