På sporet av noe

I speilet ser jeg de siste to passasjerene fnise seg ut dør to. Alle vi trikkeførere har vår egen personlige modus operandi når vi kommer til siste holdeplass på ruta. Noen førere reiser seg i stram givakt med en gang trikken stopper og påser at alle forlater vogna pent og pyntelig. Andre førere går rett på mobilen, likegyldig til det som skjer rundt. Personlig liker jeg at alle har forlatt vogna før jeg går gjennom og sjekker. Vogna skal være tom, tom for mennesker. Gjenstander lagt igjen hentes fram og rapporteres inn, før de møter sin skjebne på hittegodsen.

Om vinteren er det ikke uvanlig at hjemløse blir med helt ut her til siste holdeplass. I sommervarmen er det sjeldnere. Jeg reiser meg opp fra førersetet, går gjennom den rolige vogna og kjenner på kontrasten mellom støyen et par minutter tidligere og den plutselig stillheten.

*

Dette vakuumet er et av høydepunktene i denne jobben. Mens jeg går gjennom blir jeg minnet om hvor annerledes lukten er på vogna i helgene. Lukten som henger igjen etter passasjerene er mer heftig, levende og mer intens enn i hverdagen; sødme, parfyme og alkohol blander seg med lukten av olje og 70-tallselektronikk.

Bakerst sitter en passasjer med hodet bakoverlent. Jeg går bort og legger hånden vennlig, men bestemt på skulderen.

«Siste holdeplass».

Passasjeren sitter urørlig. Når jeg ikke får respons er det ofte på grunn av rus. Jeg sjekker pulsen. Passasjeren skvetter til. Personen kikker på meg. Det er tydelig at nærværet mitt forstyrrer.

Først nå tenker jeg over hvor velkledd vedkommende er. Ikke at jeg bryr meg om hva folk har på seg, men når du ser et par tusen mennesker i løpet av dagen oppstår et inntrykk, et repeterende mønster over hva folk kler seg kommer til syne. Personlig stil har jeg aldri funnet helt ut hva betyr.

Jeg er ingen ekspert, men moten og stilen der ute på gata blir til slutt ikke så ulikt de uniformene vi førere har. Passasjeren her foran meg har skiller seg derimot ut fra mengden.

Slangeskinnsmokasinene avslører at passasjeren er typen som gir seg kompromissløst hen til sine lidenskaper, helt uten å tenke på morgendagen. Det er nok kanskje derfor vedkommende sitter her uten tegn til bekymring.

«Siste holdeplass», gjentar jeg.

Den stilige passasjeren kikker rundt seg. Vanligvis blir folk forvirret når de innser at de er siste person på vogna. Det er alltid ubehagelig å være siste person. De viser gjerne et lite snev av skam over at de har sovnet forbi holdeplassen de skulle av. De har gjort en feil. Glemt seg, vist svakhet. Og når blir de konfrontert av en fremmed person i offentlig tjeneste, at de er på feil sted, blir de ubekvemme. Den stilige passasjeren her viser imidlertid ingen tegn til skam.

«Ok, når kjører du tilbake?»

«Om 7 minutt», svarer jeg tilbake i samme tonefall.

«Jeg blir med. Venter utenfor imens.»

Passasjeren går ut.

*

Tilbake til førerplassen min, eller kontoret som noen av kollegene kaller det, prøver jeg å utfordre meg selv til å ikke se på mobilen. Så seint på kvelden er det vanskelig å la være. Men jeg klarer å motstå fristelsen. Jeg sitter stille. Venter. Det er mye vanskeligere enn man tror. Det finnes mange vanskelige jobber der ute. Hovedsakelig utfordringer knyttet til effektivitet og produksjon. Jeg skulle gjerne sett en NASA-forsker gjør denne jobben her hvor det er en fordel å kunne sitte i stillhet og ikke tenke. Det er ikke mange jobber som byr på en slik utfordring lengre. Det blir milliardbedrifter av slikt. I vesten kaller de det mindfulness, men jeg har litt sans for det asiatiske uttrykket; Mushin – som betyr tomme tanker. Mushin er egentlig en filosofi som skal fjerne sinne, redsel og egoet.

Målet er å effektivisere soldater i krig. Jeg har aldri vært i krig, men det er heller ikke nødvendig for å kjenne på slike følelser – hvorfor er det sånn at når man har et problem så skal det løses med innkjøp? Kjøp bøker, ideer eller gjenstander som skal gjøre livet og tilværelsen lettere.

«Brrrr».

Plutselig begynner kompressoren på trikken å dure. Jeg trekkes ut av tankene og tilbake til virkeligheten. Utenfor ser jeg den stilige passasjeren ta opp en pakke med cigarillos fra innerlomma på skinnjakken. Med rutinerte bevegelser fjernes emballasjen og den lille sigaren legges mellom leppene. Den sterke bitre røyklukten sprer seg raskt utover i den kalde natteluften og inn på trikken. To mennesker på endeholdeplassenen, oppslukt i egne tanker. Hadde jeg hatt et kamera kunne jeg tatt et bilde. Det er noe med denne stemningen. To mennesker som deler tid og rom, uten å distrahere seg med en skjerm, eller ned i en bok for den saks skyld. Bare oss to, til stede i verden, men samtidig fraværende. Det er noe rituelt over det. Litt sånn som når man sitter en gjeng rundt et bål, og så blir alle plutselig stille. Visstnok er dette et overlevelsesinstinkt fra dem som var her før oss. Rundt bålet måtte man med jevne mellomrom gå inn i stillheten for å lytte om det var rovdyr i nærheten.

*

Jeg lurer på hva han tenker på. Den stilige passasjeren. Plutselig får vi øyekontakt. Jeg kikker vekk og later som ingenting.

Det har dukket opp ny graffiti på betongveggen som skjermer de nærmeste naboene fra trikkestøyen. I motsetning til klær, legger du etterhvert merke til stil og personlighet i taggingen.

«Tid for avgang», sier LCD-panelet foran meg.

Tilbake til arbeid. Dørene åpnes. Den stilige passasjeren går inn på vogna. Jeg følger vedkommende gjennom speilet. Den stilige passasjeren setter seg ned på samme plass.

Dødmannpedalen trykkes ned. Kjørehendelen beveges framover. Nå er det bare 300 avganger til jul og 27 lønninger til pensjon.

Stillheten fylles igjen med liv. De heftige og intense luktene kommer tilbake. Lukten av menneske som lever. Et par jenter på de nærmeste setene legger en plan for kvelden. Hvem er på hvilket utested? Hvor mye kø er det? Litt bortenfor dem utspiller det seg et lite drama. Noen har gjort noe mot noen. Eller er det omvendt?

Tonen på passasjerene i vogna er også annerledes i helgen enn i hverdagen. Det er ikke promillen som gjør det. Det er noe annet. Passasjerer blir sjeldent sinte i helgene hvis avvik hindrer dem i å komme fram til målet. I hverdagen er det ikke rom for slike avvik. Der følger alt en streng timeplan. Utenfor beveger trafikantene seg gjennom gatene som røde blodceller i en stor organisme. Muskelminnet tar seg av kjørehendelen som beveger og bremser trikken i samspill med trafikken. Kropp og sinn er separert. Jeg sitter som en passiv tilskuer og observerer kroppen min jobbe, mens jeg tar meg selv i å være forundret over at jeg kjører en sytti tonns maskin, alene gjennom byen. Hvordan kunne det gå til?

*

Trikken stopper. Dørene åpnes. En hånd stryker meg på skulderen. Jeg skvetter til og snur meg. En passasjer står ovenfor meg og smiler. Det er noe spesielt med huden hans som får ham til å virke yngre enn det jeg forestiller meg han egentlig er. Den har ingen rynker. Den er glatt, nesten som porselen; hud du får av å sitte mye inne. Leppene hans er derimot ganske merkelige. De er uproporsjonert store i forhold til resten av hodet. De ser hovne og oppsprukne ut, som følge av en slags infeksjon. Leppemannen bøyer seg fram og nesten hvisker til meg:

«Jeg vil bare si at jeg synes at det er helt greit at dere er her, jeg».

Det tar et par sekunder før jeg skjønner helt hva han mener. Passasjeren smiler. Dagens gode gjerning er unnagjort.

«Jo, takk», svarer jeg, så høflig jeg kan.

«Ha en fin kveld», sier han og famler ut framdøren.

Når leppemanen har funnet fotfeste på perrongen, snur han seg til meg og gir tommel opp.

Jeg gir tommel opp og kjører videre. Tid for pause.

I kantina går samtalen som vanlig mellom kollegaer. Jeg venter på kverna jobbe fram kaffen min. Det gir det meg litt mer tid til å evaluere om det passer seg at jeg setter meg alene eller med kollegaene. Det er noe jeg setter pris på. Du er alltid velkommen i fellesskapet, men du kan også sitte alene uten at det er et problem. Jeg liker at man kan ta litt valg i løpet av dagen. Når man kjører trikk, så går alt på skinner.

Kaffen er ferdig. Du vet, noen kaffebarer har over 80.000 forskjellige måter du kan få servert drikke på. 80.000 alternativ. Det blir litt for mange valg igjen. Jeg tar med den svarte kaffen og går bort til de andre.

«Er det ledig?».

Leif nikker.

Jeg setter meg ned midt i diskusjonen.

«Det er bare én type norsk mat jeg ser dere pakistanere spiser, og det er makrell i tomat.», sier Leif for å inkludere meg i samtalen.

«Det er fordi da foreldrene våre kom her på 60-tallet var makrell i tomat det eneste som var digg. Alt annet var jo bare brun saus, poteter og gelé med reker i», spøker Raza.

Sturla påpeker:

«Du vet i Norge har vi 10 medaljevinnere i kokke-VM, Bocuse d’Or.»

«Pakistanere vet de lager god mat, så de trenger ikke å fortelle verden om det for å få en medalje» gliser Raza.

Åge som har sittet og sett på bruktbilannonser på telefonen ser det er på tide å øse av sin kunnskap:

«De kokka som skal til Bocuse d'Or får støtte opp til øra for å stå og røre i grytene. De øver seg i årevis før de skal ned. Likevel slår de fleste asiatiske land oss i matlaging. Dem snakker om indisk, thai og japansk. Snakker noen om norsk mat?», sier han.

Åge vet jeg jobba som kokk før han kom her.

«De beste rettene det kommer fra folk med lite som måtte bruke hue og sette i sammen de få råvarene de hadde.», fortsetter han.

«Tapas, pizza – alt der! Dem hadde ikke til salt i maten en gang. Det er det som har fått fram overlevelsesinstinktet og de interessante resultata.»

*

Det regner når pausen er over. To minutter før avgangstid ruller vogna mi inn på holdeplassen. En kollega hopper ut av trikken og klapper vogna på siden.

«Rene Ferrarien, detta.»

Jeg setter meg bak spakene og onkels stemme dukker opp i hodet.

«Ja ja, hvordan går det med trikkefører Syversen da?».

Jeg kjenner etter. Jo da, det går bra.

Dødsmann pedalen inn, kjørehendelen forover. 299 avganger til jul. Rødt og grønt lys fragmenteres på den våte frontruta. Vindusviskerne slamrer fram og tilbake. Tankene sklir ut i ingenting. Mushin.

«Nå husker jeg hvem du er!», hører jeg plutselig bak meg. Jeg kikker i speilet.

Der står den stilige passasjeren fra tidligere og stirrer tilbake på meg gjennom speilet.

«Hvem jeg er?”, svarer jeg forvirret.

«Het storebror din Helge?»

«Ehm, ja, hvordan det?», spør jeg bekymret.

«Husker du meg? Jeg var hjemme hos dere et par ganger. Helge var en kompis.»

«Å ja?» svarer jeg enda mer urolig.

«Ja, det var jo utrolig lengesiden. Ikke rart at du ikke husker meg. Men jeg husker deg godt.

«Er det en positiv ting?”, spør jeg litt spøkende, for å skjule bekymringen over hvorfor den stilige passasjeren plutselig er her igjen.

Passasjeren ler.

«Ja. Du var jo en skikkelig freaker. Trodde aldri jeg skulle se deg i en sånn jobb som dette her.»

«Det er mange freakere som ender opp bak her, ser du. Gir oss mye tid til å tenke, gir litt struktur».

«Driver du på med de greiene dine ennå?»

«Ehm, nei egentlig ikke.»

For enkelhetens skyld er dette en løgn jeg pleier å fortelle fremmede folk når de spør sånne spørsmål. Det er en dårlig vane, som jeg burde slutte med. Jeg har en forventning om at folk ikke er villig til å forstå andre aktiviteter mellom utdanning, lønn og hobby. Den industrielle revolusjon har definert våre roller, og vi må gjøres oss nyttige for fellesskapet. Men jeg har en slags følelse om at dette er i ferd med å forandre seg. Det er mange forskjellige måter å være nyttige på.

«Trodde freakere måtte være åpne for kaos og tilfeldigheter?», sier passasjeren med et smil.

«Ja, det er noe sant i det.»

«Så det er derfor du er her og jobber? Ikke fordi du trenger struktur, men fordi du har vært åpen for tilfeldigheter?»

Jeg vet ikke hva det betyr, men svarer «Ja, kanskje det,» så høflig og bekreftende jeg kan.

*

Lyset er på når jeg kommer hjem. Jeg skrur dem av og prøver å gå forsiktig uten å vekke de andre.

I kjøleskapet er det lasagnerester. Hvis jeg noen gang blir dømt til døden skal jeg be om 24 timer gammel kald lasagne som siste måltid. Jeg setter meg ned med en tallerk og gaffel. Når du jobber så seint så går kroppen inn i en slags «powermode» som ikke er lett å skru av. I mørket gir jeg opp for fristelsene, går inn på mobilen og vente på at søvnen skal komme, mens jeg ruller opp og ned på skjermen. Utilfredsheten stiger inni meg til jeg til slutt legger vekk telefonen og setter den tomme tallerkenen min på kjøkkenbordet.

På kjøleskapet oppdager jeg pappboksen med malesaker. Jeg tar den ned. Selv om det bare er billig barnemaling, fyller jeg et glass med vann, finner papir. fukter pensel og begynner å male med gatelysene som eneste lyskilde. Jeg har aldri vært noe stor tilhenger av vannmaling. Jeg pleide å bruke olje. Tykk olje som holder seg på plass, i motsetning til denne vannmalingen som bare renner ut over og blir om til søl. Du har null kontroll på et slikt medium. Som regel må du lage ti bilder før du får ett bilde som funker.

Jeg kjenner søvnen sniker seg innpå mens jeg maler. Jeg legger tilbake utstyret. Går forsiktig gjennom gangen for å ikke vekke noen, og går oppi sengen. Og sånn, helt uten videre, som om dagen aldri har skjedd sovner jeg med en følelse av at dagen har vært god.