André Martinsen

Tine Solberg Johansen

PIN

Snø faller av støvlene og blir liggende på hvert av trappetrinnene hun forlater i det hun haster opp trappa. Hanna fikk lønns- og trekkoppgave på e-post mens de hadde kaffepause i dag. Hun vil sjekke om hun også har fått det, men mobilen ligger igjen hjemme et sted. Hun setter nøkkelen i låsen. Den vil ikke vri rundt. Hun legger kroppen mot døra, bruker vekta og lirker til hun hører et klikk. Hun tråkker over terskelen og ser rett inn på kjøkkenbenken.

Kummen er fylt med tallerkener og glass. Kjelene og asjettene fra middagen i går står til tørk på stativet ved siden av vasken. Hun tar av seg støvlene utenfor, løfter dem gjennom kjøkkenet og setter dem på et håndkle som ligger på soveromsgulvet. Hun ser at det egentlig er unødvendig for Benjamin har allerede fylt kjøkkengulvet i det han sparket av seg sine støvler rett innenfor døren etter skolen.

*

Mobilen ligger ikke på på soverommet. Ikke på kjøkkenet. Hun finner den på sofaen. Plukker den opp og trykker på hjemknappen. Displayet lyser opp – «iPhonen er deaktivert». Benjamin! Hun holder sideknappen inne. Telefonen blir svart. Hun trykker igjen. Den lyser opp. Deaktivert. Svetten spretter fram på ryggen hennes. Det dunker i tinningen. Hun løsner litt på skjerfet som fortsatt henger rundt halsen og drar ned glidelåsen på jakka. Hun vet hvor mye han venter. Hvor høye forventninger han har til at det endelig skal skje nå.

Hun forsøker igjen, men uten hell. Hvis hun bare hadde hatt noe hun kunne googlet «phone 6 deaktivert» på. Hun ser på den gamle ødelagte PC-en som ligger begravet i ødelagte hodetelefoner, ladere og andre kabler i en plastboks. Hun trekker pusten og blåser ut. Så dytter hun mobilen i jakkelomma og går inn på soverommet og henter støvlene. Hun drar med seg powerbanken som ligger på kommoden og stapper i lomma sammen med mobilen før hun lukker glidelåsen på jakka igjen og knytter til skjerfet.

Ute på gata suser bussen forbi og spruter slaps. Hun drar på seg hetta, trekker hendene inn i ermene på jakka og titter sideveis mot bilene som passerer. En kvinne kjører alene, det ser ut som hun synger. En høy, lang og bred bil passerer, bak rattet sitter en mann, hun tipper han er rundt 30, og i passasjersetet en kvinne. Hun skimter to barn i baksetet. Den neste bilen er liten, en eldre mann sitter i førersetet og en dame på omtrent samme alder ved siden av. Hun trekker enda lenger ut til venstre side av fortauet, mot bygningene og bort fra bilene. Hvis alt går etter planen, kanskje hun kan kjøre gjennom slapset om to år, tenker hun. Det føles som en ball som spretter opp og ned inne i henne når hun tenker på det. Hun stikker hånda ned i lomma og holder rundt mobilen. Hvis hun hadde hatt førerkort og tilgang på bil ville hun handlet inn for hele uka der det var tilbud, i stedet for å plukke opp det hun fant i nærbutikken hver dag. Hun ville kjørt Benjamin til kamper. Hun ville vært med og sett ham spille, i stedet for å sende melding til alle foreldrene før en bortekamp og be om skyss for Benjamin, mens hun venter hjemme og kun får hans enstavelses-referat når han er tilbake. Hun ville tatt Benjamin med på små utflukter i helgene og når det er ferie på skolen. De kunne kjørt til stranda eller skogen. Hvis alt går som hun håper, blir det kanskje enklere å ta en ekstrajobb slik at hun har råd til både kjøretimer, førerkort og en billig bil. Men én ting av gangen og det viktigste først.

Hun tar av seg hetta og åpner døra til Telenor-butikken. En eldre mann kommer etter henne. Hun holder døra åpen og lar han gå inn foran henne. Hun tar telefonen ut av lomma og stiller seg i kø bak mannen hun har åpnet døra for og to andre kunder. Hun som står først i køen får demonstrert en iPhone 11 Pro Max: «Helt sinnssykt kamera, bedre batteri, veldig bra skjerm, du trenger ikke trykke kode – den har ansiktsgjenkjenning». Mannen hun åpnet døra for kjøper en telefonklokke til barnebarnet. Det blir hennes tur.

Butikkmedarbeideren sier hun må svare på noen sikkerhetsspørsmål for å få åpnet telefonen igjen. Hun ser på klokka. Det blåser varmt fra en vifte i taket. «Hva het ditt første kjæledyr? Hvor var din første jobb? I hvilken by møtte du din partner?» spør han. Hun svarer på de to første spørsmålene. Luften fra vifta irriterer henne. Det føles som om noe presser på brystet hennes. Selvfølgelig husker hun hvor de møttes. Det var i kjelleren på favorittrestauranten hennes. I helgene var det klubb under restauranten. Hun skulle egentlig bare ut og spise, men ga etter for gruppepresset og ble med i underetasjen etter maten. Klubben var trang og varm så da hun gikk ut for å trekke litt luft, kom hun i prat med ham utenfor. Det var vitsene som fikk henne til å bli.

*

Etter en rekke spørsmål får de åpnet mobilen og hun er snart tilbake på fortauet igjen. Telefonen vibrerer. WhatsApp – fire meldinger.

Hun orker ikke nå. Ikke før hun vet mer. Facebook-melding fra Anita. Spond – husk fotballtrening i dag. Vipps – mottatt faktura. Hun ser raskt at det er nedbetalingen på komfyren hun måtte kjøpe på avbetaling da den gamle plutselig sluttet å virke. Nå forsvinner 420 kroner rett ut hver måned. Heldigvis er ikke denne avbetalingen synlig på lønns- og trekkoppgaven, tror hun. Hun åpner meldingen fra Anita på Facebook. «Håkon blir ni år og vil gjerne invitere alle guttene i klassen til feiring. Velkommen til Hopp og sprett-trampolineland søndag klokken 12.» Hun svarer med en smile-emoji omsvermet av hjerter. Hun åpner bank-appen. Saldo 511 kroner. Ti dager til neste lønn. Gave til Håkon vil koste 100 kroner. Så må han ha med kakao på turdag på mandag. Det har de ikke hjemme og sist hun sjekket kostet det nesten en femtilapp. Hun må også finne noen Benjamin kan sitte på med til bursdagen. Dette trampoline-landet er i alle fall 30 minutters kjøretur unna. Skal de ta buss må de bytte to ganger. Telefonen plinger til igjen. Vigilo. Melding fra Benjamins lærer. «Takk for en fin uke og god helg! Husk turdag på mandag! Ta med kakao og noe godt å spise. Det var mange kalde kropper denne uka så jeg anbefaler sitteunderlag, godt ullundertøy, ullsokker og gode votter. Vi satser på litt aking så elevene må gjerne ta med eget akebrett.» Hun leser meldingen igjen. Kakao var hun forberedt på. Sitteunderlag? Det har de ikke. Må hun kjøpe det i helga? Hvor får hun kjøpt det? Hva koster det? 511 minus 100, minus ytterligere 50, og nå minus – hva enn et sitteunderlag kan koste. Hun vil ikke at Benjamin skal føle at han ikke har det samme som de andre vennene. Hun skal få tak i sitteunderlag. Ullsokker? Han får bruke hennes som Mona strikket til henne i julegave. Ullundertøyet hans vasker hun i helga så det er klart til mandag. Akebrett? Det plinger i WhatsApp igjen. Hun trykker på knappen på siden av mobilen slik at skjermen blir svart.

*

Hun går forbi bussholdeplassen i retning hjem. Så kommer hun på lønns- og trekkoppgaven. Hun drar mobilen opp av lomma igjen. Trykker på midtknappen slik at Whatsapp-meldingene forsvinner. E-post. Hanna sa hun hadde fått lønns- og trekkoppgaven på e-post. Hun stryker fingeren over skjermen for å komme til neste samling av apper på telefon. Ruter, DNB, Vipps, Instagram. YouTube. Ikke der. Hun lar blikket gli over appene på displayet: Western Union, Facebook, Gmail. Hun trykker på ikonet. Teksten på skjermen ber henne skrive inn: «E-post eller telefon.» Hun skriver inn e-postadressen og trykker neste. Passord. Hun tar seg til panna. Passord. Passord til e-posten. Hun lukker munnen og blåser ut av nesa. Hva i all verden var passordet til e-posten? Hun ser opp på alle menneskene som sykler, går og kjører forbi. Hun husker ikke. Hun aner virkelig ikke hva hun kan ha valgt som passord. Under ruten for e-post og telefonnummer står teksten «Glemt passord». Hun trykker på lenken. «Skriv inn det siste passordet du husker å ha brukt på denne kontoen.» Hun trekker pusten. Kjenner hun begynner å svette igjen. Det dunker i tinningen.

Hun har sagt til ham at hun sikkert vet mer i løpet av de neste par dagene, og hun vet at han venter. Han har ventet i seks år, men nå venter han med en kanskje synlig mållinje og håp, det føles mer intenst enn å bare vente og ikke se mållinjen.

«Siste passordet du husker». Hun trykker inn noen bokstaver på skjermen, men flytter fingeren til bakover-pilen som sletter alt. Hun er redd kontoen blir låst hvis hun husker feil. Kanskje passordet hun husker er til Viber eller Twitter? En knapp under spør om hun vil prøve en annen metode. Hun klikker på knappen. «Hvem var din første lærer?» Hun har stoppet og ser seg rundt etter et sted å sette seg ned. Det er ingen krakker langs veien så det eneste alternativet synes å være slapsete fortauskanter og trapper. Hun blir stående på samme sted og trekker heller hetta opp overhodet. Fingrene begynner å bli kalde, men mobilen reagerer ikke på vanter. En melding dekker skjermen «10 % batteri». Hun drar ut ledningen fra powerbanken som ligger i lomma og kobler den til telefonen. Det låter et svakt pling og batterisymbolet øverst i høyre hjørne på mobilen får et lite lyn på seg.

Første lærer? Hun tenker på den hyggelige læreren hun hadde da hun begynte på barneskolen. Hun som alltid smilte, alltid fikk klassen i godt humør selv når det var kjempevarmt, de skulle lære tregangen og det var vanskelig å sitte stille. Hun klikker på ruten der svaret skal stå og begynner å skrive. Hun står helt stille noen sekunder og tenker. Blir hun utestengt fra kontoen hvis det er feil? Men hva er alternativet? Hun ser på prikkene bokstavene i navnet til mattelæreren er forvandlet til og trykker raskt neste. E-postkontoen åpner seg. E-posten fra jobben med lønns- og trekkoppgave. Hun ser nedover listen over mottatte e-poster. lonn@renelokaler.no. Hun åpner e-posten og ser en PDF. Hun klikker på den. Passord. Hun holder øynene lukket litt lengre enn vanlig når hun blunker. Så titter hun en gang til på skjermen og legger telefonen i jakkelomma. Hun begynner å gå videre.

Passord til jobb? Er det koden hun trykker for å komme inn i bygget der hun vasker? Tunge snøfnugg slår henne i ansiktet. Er det et passord hun har laget? Det blåser. Hun kjenner det vibrerer i mobilen. Hun drar den så vidt opp av lomma. WhatsApp. Hun dytter den ned igjen. Hun går noen skritt før det vibrerer på nytt. Hun titter ned i lomma på skjermen som lyser opp. Instagram – «TheFabHairSalon started a live video. Watch it before it ends!» Hun lar mobilen falle ned i lomma igjen og ser framover. Hvor kan hun få tak i passordet til lønns- og trekkoppgaven? Hun stopper og drar telefonen opp av lomma igjen. Ladekabelen strekkes fra telefonen og ned i lomma til powerbanken. Hun trykker på telefonikonet og blar nedover til hun finner Hanna.

– Hei, går det bra? Nei, ikke ennå. Jeg får ikke åpnet PDF-en. Hvor finner jeg passordet? På et ark da jeg begynte? Oj, det husker jeg ikke. Hun legger på etter et raskt ha det.

*

Hun går et par skritt til så stopper hun og snur. Klokka på displayet viser 15:17. Hvis hun forter seg, rekker hun kanskje til kontoret på jobben før det stenger. Hun begynner å gå raskt. Tenk hvis hun kunne gi ham en god nyhet i dag. Tenk hvis hun kunne fortelle at de nå slippes inn i køen.

Hun trykker på ringeklokka utenfor kontorene til jobben. Hun har ikke kort og kode til dette bygget for det er ikke her hun vasker.

– Hallo? sier det i høyttaleren over ringeklokka.

– Hei, det er Maria. Jeg jobber for dere og trenger å snakke med noen om lønns- og trekkoppgaven min.

Hun hører et klikk.

– Døra er åpen, sier stemmen i høyttaleren.

Hun går inn. Kontorene er i fjerde etasje. Hun ser mot heisen, men går til trappa. Døra inn til kontoret er ulåst så hun åpner og går rett inn. En dame reiser seg opp fra bak en skranke og kommer mot henne. Hun har langt lyst hår og veldig lange vipper. Maria gjetter at hun er ti år yngre enn henne selv, og at vippene er falske. Hun lurer på hva hun jobber med, og hva hun tjener. Hvilket tall denne jenta så da hun åpnet sin lønns- og trekkoppgave.

– Hei, jeg har fått lønns- og trekkoppgave på e-post, men får ikke åpnet den fordi jeg har ikke passordet, sier Maria.

– Alle får passord når de begynner så du har det sikkert, men kanskje du har rotet det bort? Jeg skal se om det er noen på lønn her nå som kan hjelpe deg. Du vet, det er fredag ettermiddag så det kan hende at de har dratt hjem, svarer dama. Hun forsvinner litt lenger inn i lokalene. Et par minutter senere kommer hun tilbake.

– Nå var du heldig, Sigurd skulle akkurat til å logge seg av, men han sier han kan snakke raskt med deg før han tar helg. Det er femte kontorplass til høyre, sier hun og peker innover i landskapet.

Maria går innover. Hun teller fem plasser og ser en mann som kanskje er på hennes alder. En smilende dame som holder rundt to veldig smilende barn er rammet inn på pulten hans. Hun kjenner mobilen vibrere i lomma, men lar den ligge.

– Hei, jeg heter Maria og jobber for dere. Jeg har fått lønns- og trekkoppgave på e-post, men får ikke åpnet den. Jeg har ikke passord, sier hun.

– Ok, jeg skal se om jeg finner deg i systemet og kan generere et nytt passord til deg, svarer mannen.

Sigurd het han vel. Han smiler og virker hyggelig. Til tross for at det er fredag ettermiddag og han var på vei til å logge seg av.

– Se der ja, Maria, du jobber 70 prosent hos oss, ikke sant, sier han. Maria nikker. Hun skulle selvsagt ønske det var 100, samtidig kjenner hun mange som bare har avtale om at de blir oppringt hvis noen andre er syke. 70 er ikke så verst det heller. Mobilen i lomma vibrerer igjen. Hun lar den bare være.

– Jeg skriver ut et ark med ditt nye passord så har du det. Det er samme passord du skal bruke når du åpner lønnsslippen, som også kommer på e-post, sier Sigurd.

Han reiser seg opp og går til en krok i rommet. Kort tid etterpå kommer han tilbake med et papir.

– Her.

Han rekker henne arket. Hun titter på det. En blanding av åtte bokstaver og tall. Koden som skal gi henne svar på om hun får stille seg i neste kø.

– Takk, mumler hun.

– God helg da, sier han og smiler.

Hun smiler tilbake, snur seg og går mot døra hun kom inn.

*

Når hun er kommet utenfor døra til kontoret bretter hun sammen arket og legger det i lomma. Hun trekker opp telefonen og titter på skjermen. Varsler fra WhatsApp, Instagram, Facebook og Vipps. Hun ignorer WhatsApp, Instagram og Facebook. Vipps – ny regning fra Telenor 349 kroner. Hun legger telefonen i lomma og går ut.

Hjemme bærer hun igjen støvlene inn til håndkleet på soverommet. Hun tar arket med passordet og telefonen med powerbank ut av lomma og henger jakka opp på stolryggen til en av spisestuestolene før hun setter seg i sofaen.

Hun åpner e-posten, klikker på vedlegget med lønns- og trekkoppgaven. Passord. Hun ser på papiret Sigurd skrev ut for henne. Trykker inn en bokstav, ser på arket igjen, en ny bokstav. PDF-en åpner seg. Det knyter seg i magen. Hun kjenner hjertet dunker. Hun har regnet på det selv og tror det skal holde akkurat, men hun er ikke helt sikker på om hun har regnet riktig.

Hun ser på bildet som henger over TV-en. Jonathan holder rundt lille Benjamin. De har akkurat blitt foreldre. Hun husker bildet og kommentaren hun la ut på Facebook: «Familien vår har blitt tre – her er lille Benjamin».

Hvis det viser seg at hun har tjent nok, vil hun ringe ham med en gang. Hun vil bruke helgen på å fylle ut resten av papirene. Når han bare kommer, kan han passe Benjamin i helgen og på kveldene slik at hun kan ta vakter som er enda bedre betalt. De ville sannsynligvis tjent enda mer enn hun klarer i dag.

*

Hun ser nedover på PDF-en som er åpen på mobilskjermen. Samlet inntekt i fjor 255 702 kroner. Hun faller bakover i sofaen. Det strammer til i tinningen. 8 562 kroner under kravet!

Ett år til å vente. Ett år før de engang kan få stille seg i den to år lange køen. Minst tre år til de igjen kan være sammen.

Hun slenger telefon på bordet. Den lander oppå utskriften Hanna hjalp henne med i sommer – Krav til inntekt i familieinnvandringssaker. Displayet lyser opp. Benjamin smiler mot henne. Det tannløse smilet og de varme, glødende øynene. En vitsemaker som faren.

Tine Solberg Johansen

Alder: 38 år

Yrke: Kommunikasjonsrådgiver

Arbeidsplass: Seksjon for kultur, miljø og byutvikling i Fredrikstad kommune

Bakgrunn: Bachelor i journalistikk og master i statsvitenskap. Har blant annet jobbet som journalist i lokalavis i Norge og England, og kommunikasjonsrådgiver i Norsk Folkehjelp før hun kom til Fredrikstad kommune.

Debuterer med dette innen skjønnlitteratur. Har tidligere bare skrevet redaksjonelt i jobbsammenheng.

Dette er juryens begrunnelse:

Vinnerteksten, «Pin», er en påminnelse om de små tingene som kan vokse seg store i hverdagen. En renholders jakt på en pinkode, som er alt som skal til for at hun skal få sjekket summen på lønningsslippen sin, en sum som vil ha store konsekvenser for hennes liv, skildres med stor troverdighet, empati og et stødig driv. Stressnivået som skildres er høyt og gjenkjennelsen stor. Den tette og nervepirrende teksten skildrer frustrasjonen og usikkerheten mange lever med i det norske arbeidslivet i dag, men som sjelden belyses litterært. Hinderløypa av passord og stengte digitale veier som tegnes opp viser en av skjebnene bak passordene, kodene og tallene som til slutt utgjør et liv.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy

::-----------------------------------

t: Tittel i bildet [][]

t!-----------------------------------

u: Skygge under tittel [][]

u!-----------------------------------

f: Farge på tittel [#000000][#000000]

f!-----------------------------------

z: Tittelstørrelse [6][9]

z!-----------------------------------

j: JS-lenke [https://fagbladet.no/mapper/spesial/novellekonkurransen/novelleartikkel.min.js]

j!-----------------------------------

c: CSS-lenke [https://fagbladet.no/mapper/spesial/novellekonkurransen/novelleartikkel.min.css]

c!-----------------------------------

André Martinsen

Snø faller av støvlene og blir liggende på hvert av trappetrinnene hun forlater i det hun haster opp trappa. Hanna fikk lønns- og trekkoppgave på e-post mens de hadde kaffepause i dag. Hun vil sjekke om hun også har fått det, men mobilen ligger igjen hjemme et sted. Hun setter nøkkelen i låsen. Den vil ikke vri rundt. Hun legger kroppen mot døra, bruker vekta og lirker til hun hører et klikk. Hun tråkker over terskelen og ser rett inn på kjøkkenbenken.

Kummen er fylt med tallerkener og glass. Kjelene og asjettene fra middagen i går står til tørk på stativet ved siden av vasken. Hun tar av seg støvlene utenfor, løfter dem gjennom kjøkkenet og setter dem på et håndkle som ligger på soveromsgulvet. Hun ser at det egentlig er unødvendig for Benjamin har allerede fylt kjøkkengulvet i det han sparket av seg sine støvler rett innenfor døren etter skolen.

*

Mobilen ligger ikke på på soverommet. Ikke på kjøkkenet. Hun finner den på sofaen. Plukker den opp og trykker på hjemknappen. Displayet lyser opp – «iPhonen er deaktivert». Benjamin! Hun holder sideknappen inne. Telefonen blir svart. Hun trykker igjen. Den lyser opp. Deaktivert. Svetten spretter fram på ryggen hennes. Det dunker i tinningen. Hun løsner litt på skjerfet som fortsatt henger rundt halsen og drar ned glidelåsen på jakka. Hun vet hvor mye han venter. Hvor høye forventninger han har til at det endelig skal skje nå.

Hun forsøker igjen, men uten hell. Hvis hun bare hadde hatt noe hun kunne googlet «phone 6 deaktivert» på. Hun ser på den gamle ødelagte PC-en som ligger begravet i ødelagte hodetelefoner, ladere og andre kabler i en plastboks. Hun trekker pusten og blåser ut. Så dytter hun mobilen i jakkelomma og går inn på soverommet og henter støvlene. Hun drar med seg powerbanken som ligger på kommoden og stapper i lomma sammen med mobilen før hun lukker glidelåsen på jakka igjen og knytter til skjerfet.

Ute på gata suser bussen forbi og spruter slaps. Hun drar på seg hetta, trekker hendene inn i ermene på jakka og titter sideveis mot bilene som passerer. En kvinne kjører alene, det ser ut som hun synger. En høy, lang og bred bil passerer, bak rattet sitter en mann, hun tipper han er rundt 30, og i passasjersetet en kvinne. Hun skimter to barn i baksetet. Den neste bilen er liten, en eldre mann sitter i førersetet og en dame på omtrent samme alder ved siden av. Hun trekker enda lenger ut til venstre side av fortauet, mot bygningene og bort fra bilene. Hvis alt går etter planen, kanskje hun kan kjøre gjennom slapset om to år, tenker hun. Det føles som en ball som spretter opp og ned inne i henne når hun tenker på det. Hun stikker hånda ned i lomma og holder rundt mobilen. Hvis hun hadde hatt førerkort og tilgang på bil ville hun handlet inn for hele uka der det var tilbud, i stedet for å plukke opp det hun fant i nærbutikken hver dag. Hun ville kjørt Benjamin til kamper. Hun ville vært med og sett ham spille, i stedet for å sende melding til alle foreldrene før en bortekamp og be om skyss for Benjamin, mens hun venter hjemme og kun får hans enstavelses-referat når han er tilbake. Hun ville tatt Benjamin med på små utflukter i helgene og når det er ferie på skolen. De kunne kjørt til stranda eller skogen. Hvis alt går som hun håper, blir det kanskje enklere å ta en ekstrajobb slik at hun har råd til både kjøretimer, førerkort og en billig bil. Men én ting av gangen og det viktigste først.

Hun tar av seg hetta og åpner døra til Telenor-butikken. En eldre mann kommer etter henne. Hun holder døra åpen og lar han gå inn foran henne. Hun tar telefonen ut av lomma og stiller seg i kø bak mannen hun har åpnet døra for og to andre kunder. Hun som står først i køen får demonstrert en iPhone 11 Pro Max: «Helt sinnssykt kamera, bedre batteri, veldig bra skjerm, du trenger ikke trykke kode – den har ansiktsgjenkjenning». Mannen hun åpnet døra for kjøper en telefonklokke til barnebarnet. Det blir hennes tur.

Butikkmedarbeideren sier hun må svare på noen sikkerhetsspørsmål for å få åpnet telefonen igjen. Hun ser på klokka. Det blåser varmt fra en vifte i taket. «Hva het ditt første kjæledyr? Hvor var din første jobb? I hvilken by møtte du din partner?» spør han. Hun svarer på de to første spørsmålene. Luften fra vifta irriterer henne. Det føles som om noe presser på brystet hennes. Selvfølgelig husker hun hvor de møttes. Det var i kjelleren på favorittrestauranten hennes. I helgene var det klubb under restauranten. Hun skulle egentlig bare ut og spise, men ga etter for gruppepresset og ble med i underetasjen etter maten. Klubben var trang og varm så da hun gikk ut for å trekke litt luft, kom hun i prat med ham utenfor. Det var vitsene som fikk henne til å bli.

*

Etter en rekke spørsmål får de åpnet mobilen og hun er snart tilbake på fortauet igjen. Telefonen vibrerer. WhatsApp – fire meldinger.

Hun orker ikke nå. Ikke før hun vet mer. Facebook-melding fra Anita. Spond – husk fotballtrening i dag. Vipps – mottatt faktura. Hun ser raskt at det er nedbetalingen på komfyren hun måtte kjøpe på avbetaling da den gamle plutselig sluttet å virke. Nå forsvinner 420 kroner rett ut hver måned. Heldigvis er ikke denne avbetalingen synlig på lønns- og trekkoppgaven, tror hun. Hun åpner meldingen fra Anita på Facebook. «Håkon blir ni år og vil gjerne invitere alle guttene i klassen til feiring. Velkommen til Hopp og sprett-trampolineland søndag klokken 12.» Hun svarer med en smile-emoji omsvermet av hjerter. Hun åpner bank-appen. Saldo 511 kroner. Ti dager til neste lønn. Gave til Håkon vil koste 100 kroner. Så må han ha med kakao på turdag på mandag. Det har de ikke hjemme og sist hun sjekket kostet det nesten en femtilapp. Hun må også finne noen Benjamin kan sitte på med til bursdagen. Dette trampoline-landet er i alle fall 30 minutters kjøretur unna. Skal de ta buss må de bytte to ganger. Telefonen plinger til igjen. Vigilo. Melding fra Benjamins lærer. «Takk for en fin uke og god helg! Husk turdag på mandag! Ta med kakao og noe godt å spise. Det var mange kalde kropper denne uka så jeg anbefaler sitteunderlag, godt ullundertøy, ullsokker og gode votter. Vi satser på litt aking så elevene må gjerne ta med eget akebrett.» Hun leser meldingen igjen. Kakao var hun forberedt på. Sitteunderlag? Det har de ikke. Må hun kjøpe det i helga? Hvor får hun kjøpt det? Hva koster det? 511 minus 100, minus ytterligere 50, og nå minus – hva enn et sitteunderlag kan koste. Hun vil ikke at Benjamin skal føle at han ikke har det samme som de andre vennene. Hun skal få tak i sitteunderlag. Ullsokker? Han får bruke hennes som Mona strikket til henne i julegave. Ullundertøyet hans vasker hun i helga så det er klart til mandag. Akebrett? Det plinger i WhatsApp igjen. Hun trykker på knappen på siden av mobilen slik at skjermen blir svart.

*

Hun går forbi bussholdeplassen i retning hjem. Så kommer hun på lønns- og trekkoppgaven. Hun drar mobilen opp av lomma igjen. Trykker på midtknappen slik at Whatsapp-meldingene forsvinner. E-post. Hanna sa hun hadde fått lønns- og trekkoppgaven på e-post. Hun stryker fingeren over skjermen for å komme til neste samling av apper på telefon. Ruter, DNB, Vipps, Instagram. YouTube. Ikke der. Hun lar blikket gli over appene på displayet: Western Union, Facebook, Gmail. Hun trykker på ikonet. Teksten på skjermen ber henne skrive inn: «E-post eller telefon.» Hun skriver inn e-postadressen og trykker neste. Passord. Hun tar seg til panna. Passord. Passord til e-posten. Hun lukker munnen og blåser ut av nesa. Hva i all verden var passordet til e-posten? Hun ser opp på alle menneskene som sykler, går og kjører forbi. Hun husker ikke. Hun aner virkelig ikke hva hun kan ha valgt som passord. Under ruten for e-post og telefonnummer står teksten «Glemt passord». Hun trykker på lenken. «Skriv inn det siste passordet du husker å ha brukt på denne kontoen.» Hun trekker pusten. Kjenner hun begynner å svette igjen. Det dunker i tinningen.

Hun har sagt til ham at hun sikkert vet mer i løpet av de neste par dagene, og hun vet at han venter. Han har ventet i seks år, men nå venter han med en kanskje synlig mållinje og håp, det føles mer intenst enn å bare vente og ikke se mållinjen.

«Siste passordet du husker». Hun trykker inn noen bokstaver på skjermen, men flytter fingeren til bakover-pilen som sletter alt. Hun er redd kontoen blir låst hvis hun husker feil. Kanskje passordet hun husker er til Viber eller Twitter? En knapp under spør om hun vil prøve en annen metode. Hun klikker på knappen. «Hvem var din første lærer?» Hun har stoppet og ser seg rundt etter et sted å sette seg ned. Det er ingen krakker langs veien så det eneste alternativet synes å være slapsete fortauskanter og trapper. Hun blir stående på samme sted og trekker heller hetta opp overhodet. Fingrene begynner å bli kalde, men mobilen reagerer ikke på vanter. En melding dekker skjermen «10 % batteri». Hun drar ut ledningen fra powerbanken som ligger i lomma og kobler den til telefonen. Det låter et svakt pling og batterisymbolet øverst i høyre hjørne på mobilen får et lite lyn på seg.

Første lærer? Hun tenker på den hyggelige læreren hun hadde da hun begynte på barneskolen. Hun som alltid smilte, alltid fikk klassen i godt humør selv når det var kjempevarmt, de skulle lære tregangen og det var vanskelig å sitte stille. Hun klikker på ruten der svaret skal stå og begynner å skrive. Hun står helt stille noen sekunder og tenker. Blir hun utestengt fra kontoen hvis det er feil? Men hva er alternativet? Hun ser på prikkene bokstavene i navnet til mattelæreren er forvandlet til og trykker raskt neste. E-postkontoen åpner seg. E-posten fra jobben med lønns- og trekkoppgave. Hun ser nedover listen over mottatte e-poster. lonn@renelokaler.no. Hun åpner e-posten og ser en PDF. Hun klikker på den. Passord. Hun holder øynene lukket litt lengre enn vanlig når hun blunker. Så titter hun en gang til på skjermen og legger telefonen i jakkelomma. Hun begynner å gå videre.

Passord til jobb? Er det koden hun trykker for å komme inn i bygget der hun vasker? Tunge snøfnugg slår henne i ansiktet. Er det et passord hun har laget? Det blåser. Hun kjenner det vibrerer i mobilen. Hun drar den så vidt opp av lomma. WhatsApp. Hun dytter den ned igjen. Hun går noen skritt før det vibrerer på nytt. Hun titter ned i lomma på skjermen som lyser opp. Instagram – «TheFabHairSalon started a live video. Watch it before it ends!» Hun lar mobilen falle ned i lomma igjen og ser framover. Hvor kan hun få tak i passordet til lønns- og trekkoppgaven? Hun stopper og drar telefonen opp av lomma igjen. Ladekabelen strekkes fra telefonen og ned i lomma til powerbanken. Hun trykker på telefonikonet og blar nedover til hun finner Hanna.

– Hei, går det bra? Nei, ikke ennå. Jeg får ikke åpnet PDF-en. Hvor finner jeg passordet? På et ark da jeg begynte? Oj, det husker jeg ikke. Hun legger på etter et raskt ha det.

*

Hun går et par skritt til så stopper hun og snur. Klokka på displayet viser 15:17. Hvis hun forter seg, rekker hun kanskje til kontoret på jobben før det stenger. Hun begynner å gå raskt. Tenk hvis hun kunne gi ham en god nyhet i dag. Tenk hvis hun kunne fortelle at de nå slippes inn i køen.

Hun trykker på ringeklokka utenfor kontorene til jobben. Hun har ikke kort og kode til dette bygget for det er ikke her hun vasker.

– Hallo? sier det i høyttaleren over ringeklokka.

– Hei, det er Maria. Jeg jobber for dere og trenger å snakke med noen om lønns- og trekkoppgaven min.

Hun hører et klikk.

– Døra er åpen, sier stemmen i høyttaleren.

Hun går inn. Kontorene er i fjerde etasje. Hun ser mot heisen, men går til trappa. Døra inn til kontoret er ulåst så hun åpner og går rett inn. En dame reiser seg opp fra bak en skranke og kommer mot henne. Hun har langt lyst hår og veldig lange vipper. Maria gjetter at hun er ti år yngre enn henne selv, og at vippene er falske. Hun lurer på hva hun jobber med, og hva hun tjener. Hvilket tall denne jenta så da hun åpnet sin lønns- og trekkoppgave.

– Hei, jeg har fått lønns- og trekkoppgave på e-post, men får ikke åpnet den fordi jeg har ikke passordet, sier Maria.

– Alle får passord når de begynner så du har det sikkert, men kanskje du har rotet det bort? Jeg skal se om det er noen på lønn her nå som kan hjelpe deg. Du vet, det er fredag ettermiddag så det kan hende at de har dratt hjem, svarer dama. Hun forsvinner litt lenger inn i lokalene. Et par minutter senere kommer hun tilbake.

– Nå var du heldig, Sigurd skulle akkurat til å logge seg av, men han sier han kan snakke raskt med deg før han tar helg. Det er femte kontorplass til høyre, sier hun og peker innover i landskapet.

Maria går innover. Hun teller fem plasser og ser en mann som kanskje er på hennes alder. En smilende dame som holder rundt to veldig smilende barn er rammet inn på pulten hans. Hun kjenner mobilen vibrere i lomma, men lar den ligge.

– Hei, jeg heter Maria og jobber for dere. Jeg har fått lønns- og trekkoppgave på e-post, men får ikke åpnet den. Jeg har ikke passord, sier hun.

– Ok, jeg skal se om jeg finner deg i systemet og kan generere et nytt passord til deg, svarer mannen.

Sigurd het han vel. Han smiler og virker hyggelig. Til tross for at det er fredag ettermiddag og han var på vei til å logge seg av.

– Se der ja, Maria, du jobber 70 prosent hos oss, ikke sant, sier han. Maria nikker. Hun skulle selvsagt ønske det var 100, samtidig kjenner hun mange som bare har avtale om at de blir oppringt hvis noen andre er syke. 70 er ikke så verst det heller. Mobilen i lomma vibrerer igjen. Hun lar den bare være.

– Jeg skriver ut et ark med ditt nye passord så har du det. Det er samme passord du skal bruke når du åpner lønnsslippen, som også kommer på e-post, sier Sigurd.

Han reiser seg opp og går til en krok i rommet. Kort tid etterpå kommer han tilbake med et papir.

– Her.

Han rekker henne arket. Hun titter på det. En blanding av åtte bokstaver og tall. Koden som skal gi henne svar på om hun får stille seg i neste kø.

– Takk, mumler hun.

– God helg da, sier han og smiler.

Hun smiler tilbake, snur seg og går mot døra hun kom inn.

*

Når hun er kommet utenfor døra til kontoret bretter hun sammen arket og legger det i lomma. Hun trekker opp telefonen og titter på skjermen. Varsler fra WhatsApp, Instagram, Facebook og Vipps. Hun ignorer WhatsApp, Instagram og Facebook. Vipps – ny regning fra Telenor 349 kroner. Hun legger telefonen i lomma og går ut.

Hjemme bærer hun igjen støvlene inn til håndkleet på soverommet. Hun tar arket med passordet og telefonen med powerbank ut av lomma og henger jakka opp på stolryggen til en av spisestuestolene før hun setter seg i sofaen.

Hun åpner e-posten, klikker på vedlegget med lønns- og trekkoppgaven. Passord. Hun ser på papiret Sigurd skrev ut for henne. Trykker inn en bokstav, ser på arket igjen, en ny bokstav. PDF-en åpner seg. Det knyter seg i magen. Hun kjenner hjertet dunker. Hun har regnet på det selv og tror det skal holde akkurat, men hun er ikke helt sikker på om hun har regnet riktig.

Hun ser på bildet som henger over TV-en. Jonathan holder rundt lille Benjamin. De har akkurat blitt foreldre. Hun husker bildet og kommentaren hun la ut på Facebook: «Familien vår har blitt tre – her er lille Benjamin».

Hvis det viser seg at hun har tjent nok, vil hun ringe ham med en gang. Hun vil bruke helgen på å fylle ut resten av papirene. Når han bare kommer, kan han passe Benjamin i helgen og på kveldene slik at hun kan ta vakter som er enda bedre betalt. De ville sannsynligvis tjent enda mer enn hun klarer i dag.

*

Hun ser nedover på PDF-en som er åpen på mobilskjermen. Samlet inntekt i fjor 255 702 kroner. Hun faller bakover i sofaen. Det strammer til i tinningen. 8 562 kroner under kravet!

Ett år til å vente. Ett år før de engang kan få stille seg i den to år lange køen. Minst tre år til de igjen kan være sammen.

Hun slenger telefon på bordet. Den lander oppå utskriften Hanna hjalp henne med i sommer – Krav til inntekt i familieinnvandringssaker. Displayet lyser opp. Benjamin smiler mot henne. Det tannløse smilet og de varme, glødende øynene. En vitsemaker som faren.