André Martinsen
Jeg stemte på ham fordi han er vår mann, har gjort det i alle år. Han er jo en vanlig kar som oss, som meg. Hele det demokratiske systemet bygger på at døm vi stemmer på, sånne som han Bjarne, døm skal væra vår stemme. Det kalles det representative demokratiet, det lærte vi på skolen. «Vi» i denna sammenhengen er vi som jobber på gølvet. Vi som er arbeidere, navnlig halve Norges befolkning. Så vår mann kaller vi ikke bare for Bjarne. Vi er jo på fornavn her til lands, fra han Harald på Slottet og nedover.
Så vi sier «han Bjarne».
*
Men i lengre tid har noen av vårs klødd vårs i huet, og innimellom har vi ymta frampå om det, kommi med en bemerkning, etterlatt et stort spørsmål. Vi har nemlig begynt å lure på om det er noe som er gærent med han Bjarne, med det representative demokratiet og alt det der.
I det siste har derfor noen av vårs begynt å stikke huene sammen i den store pausa, der bruker å skje på omstillerverkstedet. Der preiker vi. Men vi har lært å passe vårs, for en eller annen kanin har skvaldra til sjefen og vi merker at vi er litt under oppsikt. Vaktlederen surrer rundt vårs som ei bie når vi blir plassert sammen ved samlebåndet, for det er kommi nye instrukser om at det ikke lenger er lov å snakke sammen når vi legger på båndet. Da blir det mindre gjort, har vi fått høre. Men det er bare vårs i gruppa som blir behandla sånn. Følgelig må vi ha auga i nakken, og vi er nøye med å holde produktiviteten oppe, for vi blir målt hvor fort vi jobber. Vi har begynt å kalle vårs «døm fire uovervinnelige», så vi preiker i vei samma faen om at lønnsøkningene døm siste åra, døm har det ikke blitt rare grannet igjen av, for sjøl om renta går ned, så gjør jaggu ikke matprisene det! Og prisa på en leilighet eller et rekkehus er gått opp, det er blitt dyrere å reise, prisen for SFO kreker opp mot 3.000 i månten, og tannleger, rørleggere, advokater, hele sulamitten skrur jevnlig opp prisa.
*
I tillegg har vi altså detta med han Bjarne.
En dag nå nylig valgte vi å slå pjaltene sammen rundt benken ute på rampa. Det var egentlig da det hele begynte.
«Det er jaggu noen som har det fett», sa den yngste i gruppa, jeg sier ikke navna for jeg vil ikke at sjefa skal få greie på det, men unggutten er en skikkelig lesehest, han hadde nemlig lest et intervju med han Bjarne.
Jeg er en slags nestor på grunn av alderen, i tillegg til den nevnte unggutten, så var vi omstilleren og han som brukte å jobbe i mottaket, begge døm to siste er i førtiåra. Vårs fire. Fett, ja. Unggutten fulgte opp med å si at «det skulle vært innmari moro å finne ut åssen kara våre på Tinget har det. Hæ?».
Vi titta på hverandre, han i mottaket trøkte sigarettstumpen flat i askebegeret. Og så nikka vi, det guttungen sa var kanskje ikke så dumt. Vi tre andre fyrte opp med ting, ting vi hadde hørt eller lest vårs til om åssen døm som representerte vårs på Tinget hadde det. Men vi følte vårs litt på tynn is, hadde i grunn ikke så vaksi greie på det. Derfor bestemte vi vårs rundt benken for å nedsetta en hurtigarbeidende komité, nemlig vårs, at hver av vårs skulle «setta vårs nøyere inn i materien» som vi kalte det, finne ut mer om saken, og så kom kluet, at det vi fant ut ville vi legga fram på et uformelt møte i den den store pausa på pauserommet.
*
Så da kan jeg love at vi fire hadde noe å bedrive på hjemmeplan døm nærmeste par ukene. Vi har internett, vi har vett i huet, og vi kan faktisk lesa, sjæl om det er mange som tviler på det nå om dagen. Kjerringer og unger fikk beskjed om å skygge unna, her var det store ting på gang.
Et par uker etterpå, så gikk vi rundt og snakka med folk på morraskiftet, frista med pizza, og vi klarte å samle stinn brakke i det lille pauserommet. Det var bare et par som ikke stilte, det var faktisk i går. Vi snakka naturligvis med gruppeformann om det, han sa det var ålreit for hans del, men at vi fikk stå for hele greia sjøl. Både jeg og døm tre andre var nok litt nervøse i begynnelsen, litt skjelving og risting og sånn, men det ga seg ganske kvikt.
Vi var ikke så formelle, dreit i detta med ordstyrer, talerliste, taletid og sånn, men satte i gang med at hver av vårs fire sa noe om det vi hadde finni ut. Og det var ikke småtterier!
*
Unggutten begynte, det syns vi andre han fortjente. «Dere husser at vår mann for et par perioder sia var statsråd, husser dere», sa han. Etterpå har han vært stortingsrepresentant i et par perioder. Det er jo andre som styrer nå, men la oss ta lønningene inne på Tinget i dag. Nå har en statsråd 1,375 mill i årslønn, mens vår mann og døm andre Ting-representanter får 956.000.
«Fett, hæ?»
Som sagt så var vi ikke så formelle, så vi tillot at folk fikk komma med innspell eller kommentarer og sånn.
«Vår mann har jaggu næringsvett», sa en av døm godt voksne damene.
«Men alle her veit jo at døm jobber innmari hardt», utbrøyt en fyr med en far som satt i kommunestyret. «Ofte til langt på natt!»
«Og tenk på det ansvaret døm har, da», fulgte en opp.
Men unggutten var ikke tapt bak ei høyvogn. Han fortalte at for ei stønn sia så han et bilde av en gjespende kollega av han Bjarne, også han fra parti «vårt». Bildet var tatt i en spørretime inne i Stortingssalen. Rundt ham var det knapt en kjeft å se, ikke mer enn en 20-30 av døm 169 representantene. I intervjuet fortalte han at han knapt fikk tida til å gå som Ting-representant
«At døm har så lange dager, gjelder bare når statsbudsjettet legges fram,» fulgte ungdommen opp med å si. «Og da koser døm seg underveis med fin mat til sterkt subsidierte priser oppe i kantina.»
«Men nå må døm betale moms», var det en som hadde fått med seg.
«Det har du rett i», sa guttungen med et flir. «Men likavæl betaler døm ikke mer enn 58 kroner for middag med fiskekaker, og 65 for middag med kyllingfilet!»
«Jøss.»
*
Snart var det min tur til å legga fram ting.
«Lønna er nå én ting, men døm har en haug med andre privilegier au», sa jeg. Jeg så ned på lista med punkter jeg hadde skrivi opp, for jeg er blitt fæl til å glømme med åra. Og fortsatte. «For mens vi på gølvet må ta til takke med lusne fem ukers ferie, så har vår mann på Tinget sommerferie fra juni til september.»
«108 dager», smatt junior inn med.
«I tillegg har han tre ukers ferie både i påska og til jul,» fortsatte jeg.
«22 uker!»
Etter hvert kom døm to andre også med sine opplysninger, vi fire begynte å prate om hverandre. Og det var en lydhør forsamling vi snakka til, døm satt med lange ører og hørte på. Som for eksempel det vi la fram om pensjon. Vår mann på tinget har opptjent en pensjon på hele 600.000 etter bare tolv år. Og den er ikke samordna, den er altså ikke avkorta, men kommer i tillegg til folketrygden. Dessuten kan vår mann hygge seg med en årlig diett på rundt 50.000. Så har døm bevilga seg gratis tog, gratis buss, fly og ferge overalt i Norge. Døm fleste utenlandsreisene er også gratis, det eneste som trengs er at døm legger inn et lite møte eller en befaring. Vi i den «hurtigarbeidende komiteen» fortsatte å messe opp hvilke andre privilegier vår mann har. 140 av kollegene hans har gratis leilighet i Oslo, der har døm naturligvis gratis telefon og internett, foruten alle døm tidsskrifter og aviser døm måtte ønske. Og det å søle bort gryn ute på byen med kompiser er ikke noe problem der i gården, en kaller det bare for representasjon. For ei god stønn sia kom det fram, det gjaldt «en enkel gutt fra Sørlandet», at han hadde søla bort 500.000 på restaurantbesøk, med dyr mat og fine viner, uten at det var noen på Tinget som fant grunn til å ta affære. Da smatt en inn med at en av sjåførene hos vårs helte fem liter bensin opp i sin egen bil, men han fikk sparken.
«Det er jadden meg forskjell på kong Salomo og han Jørgen Hattemaker», sa han.
Gratis taxi hjem fra restaurant eller kino er heller ikke noe problem, opplyste vi om, vår mann må bare ha vett nok til å vente med taxituren til etter klokka. 22.00. Men vi hadde på langt nær fått sagt alt vi hadde finni ut. Som at vår mann får refundert kjøp av klær for 50.000 i året, han får 600.000 til sekretærhjelp, har sjenerøse forsikringer, barnehageplass, flott garasje under Stortinget . . .
*
Folk rundt i det trange pauserommet begynte å måpe over alle privilegiene vår mann hadde, alle vi på gølvet må jo betale hver jævla regning sjøl.
«Trur jaggu jeg tar meg jobb der inne!» sa en.
«Men at våre folk kan gå med på å ta imot sånne privilegier, har døm ikke ryggrad? Eller magamål!» sa en av døm som ikke bruker å si så mye.
Da skjedde noe, for først var det en, så flere andre som bøyde seg fram over bordet og begynte å fortelle om sitt eget liv. Liksom for å sammenlikne. Sånn som den gamle sliter´n som jeg aldri har hørt si så mye, som så vidt overlevde kreft, som vi hver dag ser kreker seg bortover gølvet. Han er 61 år. Nå fortalte han at han tvinges av Nav til å jobbe 50 prosent. Nav har nemlig regna ut at «restarbeidsevnen» hans skal væra på 51,324 prosent eller noe deromkring. Men han er for beskjeden til å slå i bordet, eller gå videre med det. Og så var det han som går på tre-skift som har ei mor som er skilt. Han begynte nesten å grine når han fortalte det, for mora er vaskekjerring med kaputt rygg, og fikk her om dagen nei på søknaden om sjuketrygd, sjøl om både fastlege, kiropraktor og spesialist gikk inn for det. Ho må heretter klare seg med 7.000 i måneden på sosialtrygd.
«Jeg aner ikke åssen ho skal klare seg. Kona mi mista jobben etter døm koronagreiene og jeg klarer knapt å forsørge min egen familie! Åssen skal jeg klare å forsørge mamma i tillegg?»
*
Historiene spratt fram som hestehov om våren. Mange kjente til folk som er blitt ydmyka av saksbehandlere i Nav, dissa kjerringene som liksom skal vurdere helsa vår og som knapt nok «veit forskjell på huet og ræva», som en sa, men glatt overprøver legens og spesialistens anbefaling. Men da kom han Bjarnes «store» kongstanke opp på agendaen, detta at alle «må stå opp om morran» og «arbe'». Da var det en av gutta som sprakk. «Det er sånn høyrefolk tenker om vårs arbeidere!» fnøys han. «Sjøl kommer døm slentrende på jobb sånn ved nitida, mens jeg i alle år har begynt klokka seks. Alikavæl skal vi få den dritten slengt etter oss at vi må lære å stå opp om morran. At vi må begynne å arbe'!»
*
Men heller ikke nå var alle ferdige. Ei dame i førtiåra fortalte om ei venninne som fikk tannlegeregning på 50.000. «Ho var så fortvila at ho holdt på å ta livet av seg!»
Og vi som har jobba ei stønn og stort sett aldri hatt trøbbel med å finne jobb, vi fikk noe å tenke på når vi hørte hvor vanskelig det var for ungdom å få jobb.
«En jeg kjenner søkte jobb på KIWI, men det var nesten tre hundre andre søkere! Sånn er det over alt.»
«Men trur du det er så mye likere for vårs gamlinger!» utbrøyt en av døm eldre. «Om vi er seksti og arbeidsplassen legges ned, da sier dissa høyrefolka inne på Tinget at arbeidsgiverne hungrer etter eldre arbeidstakere. Det er jo latterlig, døm kan ikke væra rektig navla!».
Det blei stille, alle hadde fått noe å tenke på nå.
«Vår mann, ta meg fa´n!» fnøys en.
*
Jeg merka at fler og fler begynte å tvile på at vår mann var vår mann lenger. Det står ikke om sånne ting i pressa. Der står det bare om hvor middelklassen skal plassere penga hen, eller åssen en skal lure til seg mindre skatt. Våre folk på Tinget og døm som skriver i avisene har forsøkt å få vårs til å tru at det ikke er klasseforskjeller, og at døm på Tinget er «våre» folk. Døm er ikke det, døm fleste er oppkomlinger og karrierister. Men vi er blitt lurt. Vi har oppført oss som noen lettlurte, enfoldige fjols. Som skoleunger.
«Enda skal det lissom heta parti vårt!»
«Det var parti vårt som innførte nyliberalismen her til lands», manna jeg meg endelig opp til å si. «Det var han Jens og byråkratene hans som gjorde det. Men nyliberalismen er ei gift. Den har bare til hensikt å øke fortjenesten til døm rike …»
«Og nedlegga fagforeningene!», sa junior som ikke hadde sagt noe på ei stønn. «Døm har lurt vårs»!
For hva hadde skjedd med en ledende tillitsmann i KrF som gikk ut og sa at kristendommen er noe tull og fjas? Eller med en i partiet til ho Erna som foreslo at døm rike burte betale tre ganger så mye i skatt og at grunnpensjonen burte økes med 100.000? Og med ei Senterpartiskreppe som gikk inn for å fraflytte distriktene! «Våre» arbeiderrepresentanter derimot, døm går imot vårs arbeidere hele tida. Disse representantene som ikke protesterer når vi i realiteten fratas retten til å sjukemelde oss, som godtar at arbeidsmiljøloven pulveriseres, som er handlingslamma når det gjelder å bekjempe outsourcing og korttidsansettelser, som ikke gjør en dritt for å bedre arbeidsfolks anseelse, som lar klasseforskjellene bare øke og øke, som ikke gjør noe for å bekjempe nedbemanninga på aldershjem, som kommer med en haug med løfter før hvert valg... Hvem kan lenger ha noen tillit til disse løftene?
*
Vi satt rundt i rommet med hver vår gaudaost eller salamipølse, noen hadde varma opp noe ferdigmat i mikroen, med hvert sitt kaffekrus eller colaflaska, og vi skotta usikkert på hverandre. Hva var det som skjedde? Plutselig var det en som kasta et blikk på klokka, «å herregud», sa han. Pausa var over for et drøyt kvarter sia, noe som aldri har skjedd før. Vi titta nok mot døra, likevel var det ingen som gjorde mine til å gå. Flere smilte.
«Sjefen får komma og hente vårs», sa unggutten.
En eldre kar tok til å snakke om åssen pensjon kom til å bli. «I framtida skal alle arbesfolk få mindre i pensjon,» sa han. «Før var pensjonen 66 prosent av lønna. Nå skal den reduseres til rundt 50 prosent. Men middelklassen skal ha omtrent den samma pensjon som før. Dere unge bør setta dere inn i detta.»
Et øyeblikk syns jeg at jeg hørte fjern trompetmusikk, men jeg skjønte det var en av lastebilsjåføra ute framfor rampa som tuta utålmodig.
«Vi burte satse mer på fagforeninga», sa unggutten. «For det dreier seg om demokrati og at også arbesfolk skal ha ytringsfrihet, da har vi bare fagforeningene til å støtte vårs.»
«Men det fins andre måter å få demokratiet til å fungere på», sa ei ganske ung jente.
«Jeg leste om det på nettet på», sa ho, nippa til colaen og fortsetter. «Det var i storbyen Porto Alegre borte i Brasil.» Jenta så rundt seg, ho er kjent som ei spilloppjente, ei som liker å tulle og tøyse, men som nå viste seg fra ei helt annen side. «Hva skjer der borte, a?» spørte en utålmodig.
«Jo, nå skal du høre. Alt det kommunen skal bruke penger til, det blir bestemt på lokale allmannamøter. Det kan være tusenvis av folk til stede. På disse møtene er de valgte politikerne pålagt å stille opp for å svare på kritikk og spørsmål.»
«Døm blir vel pamper der som her,» avbrøyt en.
«Nei», var jenta raskt ute med å si. «Døm får ikke lov til å sitte i mer enn to år. Og døm får ikke fem flate øre for vervet!»
Vi blei sittende å glo på hverandre. Var det mulig?
«Har dere hørt om zapatistene borte i Mexico,» sa en ung beskjeden fyr borte ved vinduet og rødma. «Døm ledes av en kis som kaller seg subcomandante Marcos.» Før noen rakk å si noen morsomheter om denna subbende kommandant, så fortsatte ynglingen. «Jeg har ikke lest så veldig mye om det. Jeg mener bare det fins mange måter å få til et representativt demokrati på.»
«Det kan arrangeres internettavstemninger over alle saker, det har jeg tenkt på. Både om lokale saker som folk syns er viktige, men også saker som er viktig for hele landet», sa en annen.
«Som velgere burde vi ha anledning til å kaste døm representantene som ikke er våre representanter lenger», sa jeg. «En kunne gjøre det gjennom å gjøre sånn som i USA før valgene, at en registrerer seg som velger for eksempel på Arbeiderpartiet. Og om vi ikke er fornøyde med en eller annen representant, så kan vi forlange å få en internettavstemning om det. Og da kan vi kaste døm vi ikke syns representanter vårs lenger.»
*
Stemningen begynte å bli lettere, det virka som flere hadde fått en solid dose med Møllers tran. Han som bruker å spille gitar på sommerfesten, var så fornøyd med åssen dette møtet hadde utvikla seg at han tok å småsynge.
«This land is your land, this land is my land.
This land was made for you and me.»
Men så åpna plutselig døra ut mot mesaninen seg, sjefen kom inn, vi hadde nesten sitti der en halvtime over tida. Jeg titta på gruppetillitsmann, han smilte til meg. Men døm fleste skjønte ingen ting, sjefen som bruker å si fra bare vi kommer et par minutter fort seint ut etter pause.
Tor Halstvedt
Alder: 72 år
Yrke: Pensjonist/skribent
Bakgrunn: Mellomfag i litteratur fra Universitetet. Har etterpå hatt diverse jobber i 45 år; på Chr. Spigerverket i tolv år, var snekker, avisbud, renholder, frilansjournalist, og jobbet de siste 19 årene fram til pensjon i Posten.
Halstvedt debuterte med «Tulla» i 1981 på Gyldendal. En kortroman herfra ble valgt ut som norsk bidrag i en russisk antologi over de beste arbeiderromanene i Norge, Sverige og Danmark. Har i alt gitt ut 20 bøker; romaner, fortellinger, dikt, debattbøker/essay og barnebøker.
Han har helt siden 70-åra vært aktiv som samfunnsdebattant. Har oversatt bøker fra engelsk og svensk.
Halstvedts siste bøker er romanen «Torvald Karlsens fristelse» og essaysamlingen «Vanlige folk som oss», begge fra 2020.»
Dette er juryens begrunnelse:
Kom langt opp på lista. Den ble diskuterte lenge. En gjennomført litterær tekst som var på favoritt-lista til mange i juryen. Den nådde dessverre ikke helt opp, men vi takker for bidraget og ønsker deg lykke til videre med teksten. Den ga oss mye å snakke om.
::-----------------------------------
t: Tittel i bildet [][]
t!-----------------------------------
u: Skygge under tittel [][]
u!-----------------------------------
f: Farge på tittel [#000000][#000000]
f!-----------------------------------
z: Tittelstørrelse [6][9]
z!-----------------------------------
j: JS-lenke [https://fagbladet.no/mapper/spesial/novellekonkurransen/novelleartikkel.min.js]
j!-----------------------------------
c: CSS-lenke [https://fagbladet.no/mapper/spesial/novellekonkurransen/novelleartikkel.min.css]
c!-----------------------------------
André Martinsen