Simen Aker Grimsrud

simen.grimsrud@fagbladet.no

Karin Andersen er en av veteranene på Stortinget, med 20 år bak seg på Hedmark-benken. Nå håper hun på å bli valgt inn for sjette gang. Enda lenger fartstid har hun som medlem av Fagforbundet (tidligere Kommuneforbundet). SV-politikeren meldte seg inn da hun begynte å jobbe som barnehageassistent på 1970-tallet, og er en av flere profilerte politikere som er organisert i Fagforbundet.

– Jeg er født inn i to bevegelser, faren min var engasjert i LO-forbundet Skog og Land og moren min i Norske Kvinners Sanitetsforening. For meg er det en selvfølge å være en del av fagbevegelsen, forteller Andersen.

Det er ikke tilfeldig at hun har beholdt medlemskapet i nettopp Fagforbundet, og ikke har meldt seg inn i et annet LO-forbund etter at hun ble politiker.

– Jeg hører hjemme blant dem som jobber i velferdsstatens yrker. Det er disse menneskene jeg kjemper for. Det er veldig urettferdig at lønna i lavlønnsyrkene, med mange kvinner, nærmest står stille samtidig som regjeringen deler ut skatteletter til de rikeste. Det gjør meg forbanna. Disse menneskene fortjener høyere lønn, sier Andersen, som trekker fram kampen mot privatisering av arbeidsplasser i velferden som en viktig sak.

Droppet ut av studiene og ble barnehageassistent

Andersen vet hvordan det er å tjene lite. Hun jobbet selv som barnehageassistent i 17 år før hun ble valgt inn på Stortinget i 1997. Hun er sikker på at bakgrunnen fra et lavlønnsyrke har påvirket henne som politiker.

– Jeg skulle egentlig bli psykolog, men så ble jeg gravid og droppa ut av studiet. Da ble jeg heller barnehageassistent. Det syns jeg egentlig var veldig fint. Det er jordnært og givende, og det har nok gjort meg veldig bevisst på hvorfor jeg er i politikken.

– Den gang så jeg hvor viktig det er at vi har et sikkerhetsnett når livet butter imot. Hvis du ikke har mye penger eller stort nettverk, er du helt avhengig av det.

– Folk skjønner at jeg skjønner

– Du har sittet på Stortinget i 20 år. Har du mistet kontakt med ”grasrota”?

– Jeg har spøkt med at jeg har lærevansker fordi jeg forandrer meg veldig lite på det området. Nå har jeg tjent godt i mange år, men jeg vokste opp i en arbeiderklassefamilie og jobbet i mange år i et lavlønnsyrke. Jeg har selv kjent det på kroppen, det å ha for lite fører bare med seg negative ting, sier Andersen.

Hun føler også at bakgrunnen gjør at hun får respekt blant ansatte i disse yrkene.

– Når jeg ute på arbeidsplassene og treffer ansatte, skjønner jeg hva de snakker om, og de skjønner at jeg skjønner det. Jeg er veldig bevisst på hvorfor jeg driver med politikk, det er for å kjempe for dem som ikke har store økonomiske muskler eller innflytelse, sier Andersen.

Engasjementet for dem som ikke nevnes så ofte, kommer også til uttrykk i stortingssalen. Tidligere i år skrev Fagbladet om at politikerne snakker dobbelt så mye om sykepleiere som om helsefagarbeidere fra talerstolen i Stortinget. Karin Andersen er den som snakker mest om helsefagarbeiderne.

– Det sier vel at jeg skjønner at dette er en viktig yrkesgruppe vi trenger mange flere av. Da må vi se og anerkjenne jobben de gjør. Dette er heltene i eldreomsorgen, sa Andersen til Fagbladet den gang.