Barne- og ungdomsarbeiderfaget
– Det skal ikke være en enkel vei å kunne kalle seg fagarbeider
Kjell Inge Søreide
Anne Grete Reinertsen brenner for barne- og ungdomsarbeiderfaget og har nesten aldri vært redd for å si sin mening høyt og tydelig. Til irritasjon for noen og applaus fra andre.
ingeborg.rangul@fagbladet.no
Det absolutt beste øyeblikket når avgått styremedlem i Yrkesseksjon kirke, kultur og oppvekst ser tilbake på mange år i styre og stell, er minnene fra arbeidet med en rotløs ungdom. Hun hadde flyttet til et privat barnevern og kom som elev dit Anne Grete Reinertsen jobbet.
Sammen sydde de ballkjole til skoleballet. Hun hadde brukt mye tid på å skjelle ut Reinertsen og de andre i laget rundt henne. Men mens kjolen ble sydd, hadde de verdens beste samtaler sammen, og hun ble ballets dronning.
– Hun var så nydelig og sa til meg at hun hadde klart å få karakter i alle fag og at vi rundt henne hadde klart å stable henne på beina. Dette har jeg levd på alle gangene jeg har møtt motgang. Selv om dette var for mange år siden.
Stolt over fagfornyeren
Selv tok Anne Grete Reinertsen fagbrevet sitt i 2002. Hun har jobbet som BUA i barnehage, skole og fritidsklubb og som BUA-lærer.
– For meg har det alltid vært viktig at et fagbrev skal henge høyt – det skal ikke være en enkel vei å kunne kalle seg fagarbeider.
Helt siden hun kom inn i styret i 2009 som 7. vara har hun brent for barne- og ungdomsarbeiderfaget. Hun har jobbet med fagfornyelsen, sittet i eksamensnemnda, laget BUA-plakaten og sittet som sensor på skriftlig eksamen.
Dessuten drifter hun Facebook-siden for Fagforbundets barne- og ungdomsarbeidere med 8500 medlemmer.
Nå er hennes siste landsmøte og landskonferanse over.
– Jeg ble tatt så godt imot da jeg kom inn som ny. Alt var så spennende og utfordrende, og jeg våget nesten ikke å si et eneste ord.
Etter å ha stilt som vara på flere møter og bevegd seg oppover på varaplassene, ble hun til slutt valgt inn i styret i 2013.
– I dag er jeg stolt over alt det arbeidet vi har gjort, og spesielt stolt er jeg over å ha vært med på fagfornyelsen og å ha vært med på å lage fem nasjonale fagskoleplaner.
Fra stille til pratsom
Når hun tenker tilbake, er det ikke noe hun ville gjort noe annerledes. Selv om det tidvis har vært tøft å være frittalende.
De absolutt færreste blir profet i eget land. Så om hun startet stille og rolig i starten og ikke sa stort, ble hun mer og mer rappkjeftet.
– All kompetansen og erfaringen jeg har fått, har gjort meg sterk, og jeg lærte meg å tåle mye. Kompetanse kan oppleves som skummelt for noen. Jeg har heller ikke alltid tenkt meg om før jeg snakket.
Reinertsen forteller at hun har vært fly forbannet på noen medlemsmøter og måtte trekke seg som nestleder i Fagforbundet i Kristiansand.
– Vi må tåle engasjement og frustrasjoner og akseptere en unnskyldning når vi tråkker i baret. Akkurat dette med å måtte trekke meg er vel kanskje det verste jeg har opplevd. Det er så enkelt å snakke folk nedover i systemet. Vi kan mislike hverandre, men vi må ha respekt for hverandres kompetanse.
Tråkket i salaten
Da Reinertsen kom inn i styret, var bestefaren veldig stolt. Fagorganisering var livet for ham.
Han ga henne et godt råd. Hun måtte ikke bli forundret hvis de hun trodde hun kunne stole på, dolket henne i ryggen.
– Han fikk jo rett. Jeg er veldig frittalende, og har blitt uredd med årene. Jeg tråkker jo litt i salaten, og ble nok lett sett på som en trussel for dem som gjerne vil ha posisjon. Dette ser jeg på som det mest negative ved Fagforbundet.
Derfor mener Reinertsen at etikkplakaten må frontes av hver enkelt og at kompetanse er viktig for å gjøre en god jobb for medlemmene selv om man ikke alltid liker hverandre.
Hun synes valgprosessen i egen seksjon i forkant av årets landsmøte i Fagforbundet var en farse. Hun skjønner at det stilles spørsmål fra medlemmer som opplever at valgprosessen var uryddig.
– Det jeg opplevde var at det kom mange benkeforslag som gikk mot seksjonens valgkomite. Dette skapte stor forvirring, og benkeforslag er en mistillit mot arbeidet styrets valgkomite hadde gjort. Vi må stole på at en valgkomite gjør en god jobb.
Valgprosessen var en kamp om posisjoner. Reinertsen mener at valg må gjøres slik at medlemmene skjønner at det er gjort på en ryddig måte.
– Nå opplever nok flere medlemmer prosessen som uryddig, og denne diskusjonen må vi tåle å ta i ettertid.
Janne K. Bjørnerås, som var leder av valgkomiteen for Yrkesseksjon kirke, kultur og oppvekst, har følgende kommentar til Reinertsens kritikk:
– Det vil sikkert være ulike meninger om prosessen, og det må vi akseptere. Muligheten til å fremme benkeforslag er en del av den demokratiske prosessen. Men nå er landsmøtet og valgene over, og det er viktig at vi ser fremover og jobber sammen til det beste for medlemmene.
Faget var ofte glemt
I dag håper Reinertsen at det nye styret vil fortsette arbeidet med barne- og ungdomsarbeiderfaget (BUA) og verdien av fagskoleutdanning og videreutdanningsmuligheter for gruppen.
I 2010 ble det satt ned en arbeidsgruppe ledet av dagens leder i Yrkesseksjon kirke, kultur og oppvekst (YKKO), May Britt Sundal, for å se på faget og barne- og ungdomsarbeiderens situasjon. Samtidig fikk FAFO i oppdrag å se på barne- og ungdomsarbeiderens stilling i arbeidslivet.
– De bekreftet det medlemmer opplevde – at faget var lite nevnt og ofte glemt. Jeg ble derfor litt bekymret da jeg så at bortsett fra lederen i YKKO er det ingen BUA med i styret før langt nede i vararekken.
Familietid
Helsen holder ikke lenger, og Reinertsen er ute av styre og stell. Hun ler godt og truer med å skrive bok om alle sine opplevelser.
– Nei da. Jeg skal jobbe som frivillig i Røde Kors og bruke min kompetanse der. Jeg skal være mer sammen med fire skjønne barnebarn og tilbringe mer tid på syrommet mitt og passe på mannen min. Dessuten fortsetter jeg i eksamensnemnda.