– Det viktigste er å ikke være høy på pæra

Tekst: SIDSEL HJELME Foto: ANITA ARNTZEN

Verden var liten i Jan Bøhlers barndom.

– Det var lite annet enn Kalbakken. Vi hadde ikke vært andre steder. Forbildene var de store gutta i gata, sier Jan Bøhler.

Vi er midt i Bøhlers rike, Groruddalen i Oslo. Her slet han sine barndoms fotballsko. Her vokste han ut av barndommen og fant musikken og jentene. Her stiftet han familie, jobbet på fritidsklubb og ble politiker. Og fortsatt er det dette som er hjemme.

Her er Jan Bøhler blant sine egne. Hver dag møter han velgerne som i fire valg etter hverandre har stemt ham inn på Stortinget, på t-banen, på kjøpesenteret eller i parken. Mange av dem har noe på hjertet.

– Jeg har lapper med notater og telefonnumre i alle lommer. Lange lister med folk jeg skal melde tilbake til. Noen dager blir det mer enn jeg klarer å følge opp. Det sitter i når det er noen jeg ikke rekker å svare.

OM KALBAKKEN var hele verden på 50-tallet da han vokste opp, har verden definitivt kommet til Groruddalen senere. Og den er kommet for å bli. Rundt halvparten av de 130.000 innbyggerne har innvandrerbakgrunn, og Jan Bøhler kan ikke tenke seg å bo et annet sted. Men klisjeen «med beina trygt plantet» passer definitivt ikke der han henger og dingler i et treningsapparat i Verdensparken på Furuset.

Det er ikke mye ved mannen som nå skifter grep og trekker seg opp etter armene som vitner om at han kommer rett fra EØS-debatt i Stortinget. Nå har penskjorta veket plass for ermeløs singlet og dongerishorts mens han flekser og bygger nye muskler til bruk i sin utrettelige kamp for barndommens en gang så grønne dal. Som politiker er han gjentatte ganger blitt beskyldt for å svartmale stedet han kommer fra.

I 2006 VAR DET ti skytinger i det offentlige rom i området der vi nå står. Noe måtte gjøres, og Jan Bøhler gikk i front. Blant annet sammen med daværende statsminister Jens Stoltenberg var han en av de sentrale aktørene bak Groruddalssatsingen, et gigantisk fellesløft der det så langt er brukt mer enn én milliard kroner på å bedre miljø- og leveforhold for innbyggerne. Noe av resultatet har vi rundt oss. Her er plener, lekeplasser, grønnsakparseller og klatrevegger. Og altså treningsapparater.

– Folk som bor her, har sett at det virker. Se rundt deg. Dette er ingen ghetto. Det er grønt og velholdt. Men jeg er veldig bekymra for hva som hadde skjedd hvis vi ikke hadde fått til Groruddalssatsingen. Latt det gå ti år til med den situasjonen som var da – uten å gjøre noe.

– Blir du stolt når du ser områdene og at folk bruker dem?

– Mine ambisjoner er konkrete. Og her ser vi at det fungerer. Det er veldig koselig å se at det er masse folk her, familier som hygger seg, ungdom som er aktive. Jeg er her mye selv, både når jeg trener og er sammen med barnebarn og nevøer
i helgene.

SVARTMALER IKKE: – Vi kan ikke la være å snakke om knivstikking eller skyting når det skjer. Når folk gjør noe gærnt, må vi ta tak i det. Det handler ikke om hudfarge.

Anita Arntzen

OGSÅ DET POLITISKE landskapet har endret seg de 12 årene som er gått siden innsatsen startet.

– Jeg har sagt det jeg har sagt og ment det jeg har ment, og føler at jeg får stadig mer respekt. Både fra mitt eget parti, og fra folk i SV som har begynt å tenke annerledes.

I vinter fikk han til og med ros fra Sylvi Listhaug for at han snakket om integrering.

– Politisk er vi uenige, men hun skjønner at jeg kjenner problemene jeg snakker om. Hvis hun sier noe som er delvis hyggelig om meg, blir det lettere for meg å nå ut til de velgerne som hun har appell til. Men når Fremskrittspartiet gjør debatten til et spørsmål om innvandring og flyktninger, er de imidlertid fullstendig på villspor.

– I de kriminelle miljøene er de fleste født og oppvokst i Norge. Om dette skulle vært en debatt om innvandring, burde den i så fall vært tatt på 1970-tallet.

MANGE BEBOERE her reagerer med rette på at politikerne er fjerne fra hverdagen deres, påpeker Jan Bøhler. Han forstår at folk blir forbanna når de som sitter med makta, kommer på bussafari bare for å se.

– Hvis man er en del av miljøet her, er det annerledes. Jeg har bodd her i alle år, folk kjenner meg fra fotballen og fritidsklubbene, og muttern på 90 går på eldresenteret her. På en vanlig dag snakker jeg med veldig mange mennesker her, og når du er en del av miljøet, har du også mer legitimitet til å snakke om det vanskelige som vi må ta tak i.

Sin egen sikkerhet vil Jan Bøhler ikke ha noe snakk om. Han rister på hodet og blir uvanlig taus når temaet bringes på bane.

– Jeg vil ikke snakke om det. Jeg føler meg trygg, snakker ikke med sikkerhetsfolka på Stortinget. De kjenner ikke Furuset.

I JAN BØHLERS BARNDOM var det ikke noe parti på høyresida å slåss mot. På Kalbakken var det bare ett parti og én politiker. Det var Partti med stor P, og det var Einar Gerhardsen.

– Jeg var ikke med i noen politisk ungdomsorganisasjon. Vi var bare gutter som vokste opp og var interessert i jenter og fotball. Men vi gikk i
1. maitog i fotballdraktene fra Grorud.

– Grorud var best i alle aldersklasser, men vi hadde ingen bevissthet om at vi var så gode. Hvis dette hadde vært i dag, hadde banen vært omringa av talentspeidere. Men vi bare spilte fotball, det var veldig sosialdemokratisk. Det viktigste var å ikke være høy på pæra.

– Først en gang på 90-tallet var det en som sa til meg: Du var jo kjempegod i fotball. Det var første gang jeg hørte det. Vi dreiv ikke og rosa hverandre slik som vi gjør i dag.

DET BESTE: – Hva i hele verden er bedre enn å være her på Furuset prate og trene og kose seg i sola.

Anita Arntzen

ETTER HVERT måtte fotballen likevel vike for viktigere ting. Musikken. Og så jentene, da. Jan Bøhler ringforlovet seg som 17-åring, det var romantikk og hytteturer ved Steinsfjorden, men snart ble det også politikk.

– Da Vietnamkrigen kom, og vi fikk høre om napalm og bombing, ble vi opprørske og engasjementet vokste.

Politikken brakte ham også til universitetsområdene på Blindern. Første gang til et møte med den tyske studentlederen Rudi Dutschke i 1968. Senere ble det studier i blant annet litteraturvitenskap, og han tok sin jordnære holdning med seg inn i elfenbenstårnet.

– Jeg ville lese, sette meg inn i litteraturen, men var også opptatt av fagkritikk. Å se lyrikk og tekster i en sammenheng. Skal barna lære lyrikk, må man bruke tekster som de er kjent med, fra sangtekster og rock.

Nylig havnet Jan Bøhler i heftig disputt med kulturminister Trine Skei Grande da han påpekte at amerikansk gangster-rap med voldelige tekster kan påvirke ungdom i negativ retning.

– Å høre disse tekstene i en sofakrok på hytta er noe helt annet enn når man er i faresonen og går med dette på øret slik ungdommer i gjeng-
miljøene her i Groruddalen gjør. Igjen må man tolke musikk og litteratur i en konkret situasjon.

JAN BØHLER SKRIVER også egne tekster, og Groruddalen er selvsagt tema i disse. «Groruddalen du gjør meg vill og galen» sang han til eget akkompagnement i en video som ble laget før valget i 2013. Siden er det kommet flere, blant annet anti-gangster-rapen «Bare glem det». Nå er han ute med «En enkel type» der han i animert versjon hyller det enkle livet i nettopp Groruddalen. Utover sommeren skal han ha flere festivalopptredener med det som på plakaten går under navnet Jan Bøhler med band.

«Det store fins her i det små» skriver han
blant annet, og selv er ikke Jan Bøhler i tvil om hva det er:

– Det store er for meg å stå her, være her sammen barn og voksne, prate sammen, trene litt og kose oss i sola. Hva er hele verden er bedre enn det?

6 kjappe

Hva drømte du om da du var barn?

Vi hadde ingen store drømmer. Forbildene var de eldre guttene i gata.

Hva er en perfekt dag på jobben?

Dagene mine varer fra kvart på seks til ti på kvelden. En god start er å møte hyggelige mennesker som vil snakke på vei til jobb.

Hva var din første lønnede jobb?

Sommerjobb i Oslo renholdsverk, jeg var hjelpegutt på søppelbil og bar dobøtter fra bygårder uten innlagt toalett. Jeg likte det godt, det var også trening. Løp som et piska skinn.

Hvem bør skjerpe seg?

Reaksjonære religiøse ledere som krever at gutter og jenter skal vokse opp atskilt.

Hva er ditt beste råd til ungdommen?

Tro på deg selv ikke bry deg så mye om hva andre mener om deg.

Hva er typisk norsk?

Å ha dårlig samvittighet for alt vi ikke får gjort.