Leo Ajkic fikk Fritt Ords Honnør

– Hvordan ville du blitt tatt i mot som flyktning?

Leo Ajkic

Leo Ajkic

Werner Juvik

På veien til brak-suksess på tv-skjermen har Leo Ajkic pantet tomflasker, vasket gulv og sortert søppel. Men den tøffeste veien vil alltid være reisen fra krigen i Bosnia til det ukjente Norge.

2017031513291420170426164659

Folk arver hus, folk arver penger, men vet du hvor lang tid det tar å bygge seg opp fra null?

camilla.ovrebo.ondrckova@fagbladet.no

Betongveggen i lilla, svart og gult kler Leo Ajkic. Graffitien bak sofaen på Grunerløkka-kafeen, er like spraglete som historien til bergens-bosnieren. Ajkic, som måtte flykte fra hjemlandet flere ganger som liten gutt, vokste opp i bydelen Løvstakken i Bergen med lite penger og mange utfordringer. Men nå sitter han her: som hele Norges Leo, etter å ha samlet halve kongeriket for å se tv-serien «Flukt». For dette arbeidet fikk han nylig Fritt Ords honnørpris.

– Ideen til seien kom egentlig i fra min egen arbeidsplass, NRK. Fra vaskeavdelingen. Der er det jo nesten bare utlendinger som jobber: eller «lykkejegrene» som jeg leser om i avisen. «Disse utlendingene som kommer hit og tar jobbene våre.» Jeg hadde lyst til å vise nordmenn hva disse menneskene har gått gjennom for å komme hit. Hva de har ofret og hva de forlater, bare for å ta de jobbene ingen egentlig vil ha, sier han.

Leo Ajkic

Leo Ajkic

Werner Juvik

I over fem år har han gått svanger med ideen til serien som følger i fotsporene til noen av verdens 65 millioner flyktninger. Tv-dokumentaren som ble laget sammen med det bergensbaserte produksjonsselskapet Pandora Film, er en blanding av fakta, nære menneskemøter og ikke minst hans egen historie. «Flukt» har truffet den norske folkesjela. Ajkic har mottatt hundrevis av e-poster, han blir takket av folk på gata og intervjuet i radio, tv-kanaler og aviser.

Han understreker at han ikke ønsker å bruke pekefingeren, være politisk eller blande seg opp i Norges flyktningpolitikk. Ajkic ønsker at vi skal forstå menneskene bak tallene.

– Når vi går forbi folk på gata, så tenker vi ikke på hva de har gått gjennom for å få det vi har fått – og tar for gitt. Bare fred, det har ikke kommet gratis. Det er noen som har dødd og blødd for det, kjempet og demonstrert for det. Vann i springen, stemmerett, ytringsfrihet. Likestilling, utdanning, vi tar det for gitt. Og du kan ikke være sur på folk som ønsker seg det samme som oss, sier han.

Leo Ajkic har stablet det ene beinet over det andre, armene ligger i sin fulle lengde over ryggen på den grønne sekstitalls sofaen. 194 centimeter krever sin plass.

Men i vinter har mannen med bergensdialekt, balkan-aksent og armer på størrelse med en ørns vingespenn, vist fram gutten på innsiden. I forbindelse med innspillingen av «Flukt» har han reist land og strand: Til Gambia, Hellas, Libanon, Østerrike og Italia. I fotsporene til Sambujang Sanyang, som dro fra hjemlandet Gambia og døde på veien til Europa, til våte og gråtende barn på en strand på Lesbos og til innvandringskritiske høyre-ekstreme i Brussel. Men han har også dratt tilbake og tittet ut av vinduet i blokka i hjembyen Mostar, der han så soldatene komme gående over gårdsplassen, på jakt etter pappaen hans.

– Jeg vil si at jeg har empati for andre folk, men når du går inn i din egen historie og det er folk du elsker, er det enda lettere å få følelser. Det har vært tøft, sier han og tar plutselig litt mindre plass i sofaen.

– Krigen vil alltid være en del av meg.

Leo Ajkic

Leo Ajkic

Werner Juvik

Bosniakrigen var den blodigste av borgerkrigene ved oppløsningen av det tidligere Jugoslavia. Over 100.000 mennesker mistet livet fra april 1992 til desember 1995.

Ajkic husker hvordan han livredd syklet hjem så fort han kunne, til den kroatiske mammaen og den bosniske pappaen sin. Han kommer aldri til å glemme dagen han ser soldatene komme inn i bakgården. Han vet at de samler sammen bosniske menn og tar dem med til en bygning rett bak blokka hans. Før de blir borte for alltid. Med bankende hjerte og smaken av angst og salte tårer, løper ni-åringen alt han klarer opp trappene til det som en gang var et trygt hjem.

– Jeg visste at om de tok ham, kom jeg aldri til å se ham igjen.

Leo Ajkic

Leo Ajkic

Werner Juvik

Moren til Leo løy soldatene midt opp i ansiktet og reddet livet til mannen sin og pappaen til Leo. Men de skjønte at livet i hjemlandet var over, hvis alle skulle overleve. I 1994 kom Leo til Norge, Bergen og Løvstakken. Et nytt kapittel kunne begynne. I en fargerik bydel og en kommunal leilighet sammen med foreldrene og lillesøsteren Sanja, som fremdeles bor der. Bydelen hadde store utfordringer, men Ajkic er glad for at det var akkurat der han landet.

– På skolen min var det nesten like mange innvandrere som nordmenn, sier han.

Der var han ikke alene om å være annerledes. Samtidig tror ikke Leo Ajkic at utenforskapet bare kom på grunn av at han ikke var norsk. Han tror like mye det skyldes at familien hans ikke hadde penger.

– Det var mange ting som gjorde at jeg følte meg utenfor. Selvsagte ting for andre, men ikke for alle. Vi hadde ikke de 250 kronene til den årlige skidagen, eller penger til andre utflukter skolen arrangerte. Så da måtte vi henge på datarommet på skolen, mens de andre dro.

Leo forteller at de var sju–åtte stykker som alltid ble værende på det datarommet. Han tror også at barna på datarommet fins den dag i dag.

– Folk tror det er en selvfølge at alle kan bli med på alt, men det er jo ikke det. Når du har flere barn og én inntekt, og du kanskje til og med har familie i utlandet som du må knekke av en liten bit til, så går ikke alltid matematikken opp. Folk som sier penger ikke er viktig, de vet ikke hva de snakker om. Du kan kjøpe deg helse, lykke, kone. Alt. Det er ikke sikkert du er fornøyd eller sover bra, men du får alt med penger i dag. Og du vet ikke hvor viktig det er før du ikke kan kjøpe de fotballstrømpene sønnen din trenger for å bli med på fotballaget.

Som 14-åring var han med pappaen ut om kvelden og samlet tomflasker i Bergens gater. Da han ble litt eldre, solgte han sandwicher utenfor utesteder, mens klassekameratene lå og sov.

– Det er en selvfølge at du ikke trenger å samle flasker i Norge for å overleve, alle har nok. Men det er ikke en selvfølge for alle. Når det koster tjue kroner minuttet for min far å snakke med sin mor for å høre hvordan det går, og så har du kanskje 4-5000 i måneden utbetalt; hvordan skal du få regnestykket til å gå opp? Du må ut og samle flasker, svarer han seg selv.

Leo Ajkic ble tidlig voksen:

– Neste gang du skal på ungdomsklubb og trenger 50 kroner, og vet at faren din må ut om natta og samle flasker, så spør du ikke, sier han.

Kanskje er det hans egen bakgrunn som gjør at Flukt treffer. Ajkic har selv stått utenfor samfunnet, selv vært en av de usynlige. Hatt jobbene «ingen vil ha». Vaskedame, søppelsorterer, gate- og telefonselger. Alle jobber med høy gjennomtrekk og det til felles at du ikke trenger referanser.

– Jeg skal ikke skylde bare på det, men jobber går via nettverk og kontakter. Du lærer på Nav at du må ha en nordmann som kan gå god for deg og si at du er grei. Folk arver hus, folk arver penger, men vet du hvor lang tid det tar å bygge seg opp fra null?

Leo Ajkic prater mye, nesten i ett. Han er dårlig til å sitte i ro. Han sier selv at han var skoleflink, men at han «ikke varmet stolen nok» til å få gode karakterer. Konsentrasjonen har ikke alltid vært på topp. De siste månedene på videregående fikk han være vaktmester på Bryggen i Bergen.

– Det er først nå jeg klarer å lese bøker. Før så kunne jeg prøve å lese Ibsen, og så tenkte jeg bare på hun der... hva er det hun heter igjen... Dorte Skappel. Haha, han ler høyt.

Ajkic ler mye, er mye, og folk snur seg etter tv-kjendisen på gata. Men det kunne gått galt med Leo Ajkic. Han kom seg til Norge, var trygg og hadde framtida foran seg. Men den lille gutten og krigen var der på innsiden. I det siste programmet møter Leo en ungdomsarbeider i Løvstakken som fikk han inn på rett spor.

Ajkic sier at alle kan være den personen som gjør det litt lettere å være helt ny i et helt nytt land. Si hei til de nye naboene, den nye gutten i klassen eller han som vasker på kontoret ditt.

– Om det bryter ut krig i Norge om tjue år og du må flykte, hvordan vil du bli tatt imot? Det er jo det du må tenke på. Jeg har ikke noe fasitsvar. Jeg kan si hva som fungerte for meg. Og det var å være sammen med nordmenn. Aktiviteter vi alle kjente og kunne gjøre sammen, som hiphop, fotball, gøye aktiviteter som kanskje ikke engang krever at man snakker samme språk.

Leo Ajkic svarer at han har hundre prosent norsk statsborgerskap på spørsmålet om han føler seg norsk. Han sier at han aldri kommer til å bli hundre prosent norsk. Eller bosnisk, eller kroatisk.

– Fordi jeg ikke er det.

Men han har heller ikke noe ønske om å bli det. Nasjonalitet og fellesskap rundt et flagg eller en hudfarge er ikke viktig for Leo Ajkic.

– Det er jo når det er krig de spør deg hva som er norsk? Og du svarer fjell, fjord, hvit hud, stolthet, ære, brorskap, kongen vår.

Han setter seg brått opp i giv akt. En flat hånd inntil pannebrasken. Og smiler. Men budskapet er krystallklart.

– Du skjønner hva jeg mener. Når du definerer deg med ti ord. Da er det krig. Da er det krisetid. Når vi finner fellesskap i et flagg, i en hudfarge, da går vi i feil retning, mann. Jeg trodde vi var på vei litt vekk fra de greiene der, sier han og slår ut med begge armene i fullt vingespenn.

Leo Ajkic er kanskje ikke hundre prosent norsk. Men usynlig kommer han aldri mer til å bli.

Tidslinja

1983: Blir født i Mostar, en liten by i Bosnia.

1991: Leo og familien flykter til Munchen.

1994. Leo flytter til Løvstakken i Bergen sammen med mor, far og lillesøsteren Sanja.

2007: Starter med tv, i lokal-tv-kanalen BTV.

2011: Begynner i NRK P3, radio.

2012: Debuterer på NRK tv, blant annet i Trygdekontoret, Leo & de utstøtte og Typen til.

Navn: Leo Ajkic

Alder: 33 år

Bakgrunn: Flyktning fra Bosnia som uten medieutdanning har gjort stor suksess på tv og radio.

Yrke: Reporter og programleder.

Aktuell: Fulgte i flyktningers fotspor i NRK-serien «Flukt».

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy