– Jeg er motivert for å lære noe nytt så lenge det gjør arbeidet enklere og bedre, sier Annette Groth (66)

Anne Siri Renå

anne.siri@lomedia.no

Annette Groth (66) lar ikke en rivende teknologisk utvikling sette stopper for journalistiske ambisjoner. Hun lot seg heller ikke skremme vekk fra bransjen da hun ble tatt av NRK-skjermen.

Annette Groth var lei seg en god stund da hun ikke fikk fortsette som programleder for Urix på NRK2. Jobben hun delte med kollega Christian Borch i fire år, ble gitt videre til to langt yngre kolleger.

Groth hadde fylt 63 år og spurte etter hvert om hun ikke hadde gjort en god nok jobb. Hun fikk aldri noe klart svar, men antok at hun var blitt for gammel for tv-skjermen.

Hva nå? Hadde hun egentlig lyst til å gå tilbake til kjedeligere arbeidsoppgaver i NRK?

• Arbeidsgiveren ville heller betale millionsum enn å beholde Jorunn (67)

Stille jenta i klassen

I 1972 var hun 20 og kom inn på Norsk journalisthøgskole i Oslo. Der satt hun som et ganske stille, men tent lys blant unge menn proppfulle av selvtillit og politiske meninger langt utpå venstrekanten. Flere av dem hadde allerede studert på universitetet. At Groths stemme snart skulle sive ut fra flere verdenshjørner via landets radioer, visste ingen ennå. Heller ikke hun, for veien fram til å få en etablert radiostemme var ikke helt uten humper. Etter flere runder i ulike aviser uten å få noe fast, lurte hun på om hun kanskje ikke var så flink likevel? Hun studerte litt statsvitenskap på universitetet, jobbet i en Narvesen-kiosk. Hun var også innom den «dritkjedelige» sekretærlinjen på Oslo handelsgymnasium. Så skjedde det. I 1977 fikk hun et sommervikariat i NRK radios Østlandssendingen, og var dermed i gang på ordentlig. Nå spurte hun tidlig om tilbakemeldinger fra sjefene, hun ville hele tiden vite hvordan hun kunne bli bedre.

Inn på 1980-tallet var hun med og startet kanalen P2, der reisebudsjettet var like stort som friheten og viljen til å eksperimentere.

Sissel M. Rasmussen

Hjalp flyktninger

Da Annette Groth nylig fylte 66, nynnet hun litt på Wenche Myhre-låta «Når jeg blir 66». Da gjør jeg som jeg vil. Nå drikker hun te på Oslo Media House midt i hovedstadens travle sentrum, mens den blå trikken dundrer forbi på utsiden. Alle årene i Storbritannia gjorde henne til te-drikker. Her på huset leier hun og flere frilansere sin egen arbeidsplass. Hun har ikke en fast krok, men setter seg der det er ledig fra dag til dag. Helt greit for ei dame som knapt har hatt sitt eget kontor.

– Da jeg sluttet som programleder i Urix, måtte jeg virkelig tenke over hva jeg hadde lyst til, forteller Groth.

Nei, hun var absolutt ikke klar for turnusarbeid og kjedeligere oppgaver. I 2015 grep hun derfor NRKs tilbud om sluttpakke med begge hender: ett år i frihet med full lønn!

Først la hun helt vekk mikrofon og notatblokk, og tidlig i 2016 reiste hun i to omganger til den greske øya Chios. Hver natt gikk flyktninger i land på steinete strender. Hun patruljerte sammen med andre hjelpearbeidere, lyttet. Groth drar fram mobilen og viser bilde av det første lille barnet hun tok imot.

– Det kom mange flere kvinner og barn enn jeg hadde trodd, forteller Groth.

Hun ønsker å gjøre noe lignende igjen, fortsatt uten notatblokk og mikrofon.

– Som journalist ville jeg fått mer avstand til folk i en sånn situasjon. Da måtte jeg ha brukt energien på å fortelle historiene deres og sende stoffet over for publisering, fortsetter hun.

– Det er kunnskapsløst å fjerne goder for seniorer i arbeidslivet

THAILAND: Annette Groth rapporterer for NRK under tsunamien i Thailand i 2004.

Harald Henden/VG/Scanpix

Uten mobil og internett

Groth ble god på å sende over journalistisk materiale fra den store verden, til tross for store teknologiske hindringer. Hun ble sendt til Timișoara i Romania på sin første store utenriksjobb i 1989. Groth ble der lengre enn hun hadde avtalt med redaksjonen hjemme, for ingen drar da vel hjem midt i en revolusjon? Saken var bare den at diktator Ceaușescu hadde stengt de fleste telefonlinjene til utlandet for at verden ikke skulle få vite. Groth fant til slutt et kontor som hadde tilhørt kommunistpartiet, og der var det en linje ut. Hun skrudde hun opp en gammeldags telefon, festet «krokodilleklemmer» til metallet i telefonen, og sånn ble radioreportasjene sendt hjem igjen til Norge.

Sånn, som en annen spion, drev hun også på under Golfkrigen. Siden har Groth lagt videokassetter med ferske reportasjer i plastposer og sendt dem til Norge med fly. Hun har hatt vondt i ryggen av å bære rundt på tunge spolebåndopptakere.

Både mobilen og internett har på mange måter gjort yrket enklere, mens kravet til teknologiske ferdigheter blir høyere. Journalister må rett og slett gjøre flere oppgaver selv. Filme, ta opp lyd, redigere, skrive.

– Jeg vet ikke om det er så bra for selve det journalistiske håndverket. Men det skremmer meg ikke. Må jeg, så skal jeg få det til, sier Groth.

Hun har lært av kolleger hele veien, og gått fra radio til også å jobbe med tv. Den eneste studiepermisjonen hun har hatt i løpet av karrieren, var for å lære spansk.

Mer ferie og fritid gjør at seniorene vil stå lenger i jobb

Journalistisk landhandleri

Det britiske eventyret startet da hun som 15-åring gikk språkskole i Brighton. Hun forelsket seg både i en lokal 18-åring og i selve England. Mens romansen med gutten tok slutt, ble hun siden korrespondent og var der sammenhengende i nesten ti år.

– Det var som å drifte et journalistisk landhandleri, der jeg dekket alt fra fotball og kongehus til fredsavtalen i Nord-Irland, erindrer Groth.

Siden ble det Washington, fra 2007-2009. Da orkanen Katrina traff New Orleans, var Groth på plass før George W. Bush's soldater kom. Opp mot 2000 mennesker omkom.

– Dette var en varslet katastrofe, og mange var evakuerte på forhånd. De hvite og unge kom seg unna, mange svarte og eldre ble igjen. Klassesamfunnet ble skingrende tydelig for meg da, forteller hun.

Groth har også ledet opplæring av radiojournalister i NRK og vært sjef for Dagsrevyen. Å være sjef innebar altfor mye møtevirksomhet, selv om hun sier hun forsøkte å gjøre møtene både korte og morsomme.

– Ambisjonen min var i utgangspunktet absolutt ikke å være sjef, erru gæren. Og etter hvert ville jeg jo tilbake til journalistikken, sier Groth.

FELLESSKAP: På Oslo Media House praktiseres såkalt clean desk; du setter deg der det er en plass. Annette Groth har vært mye på farten, og sjelden hatt eget kontor.

Sissel M. Rasmussen

Brenner fortsatt

Mens hun var korrespondent i Washington, ble hun hanket inn til Marienlyst som programleder i Urix. Gøy, synes hun. Før hun ble lei seg igjen fire år etterpå.

– Så tenkte jeg meg om. Jeg har vært sjef selv, og vet hvordan kabalene legges. Noen skal på, andre av. Jeg er ikke forbannet på NRK som har gitt meg så mange muligheter, sier hun.

Journalist-ilden brenner fortsatt. Sommeren 2016 sa det britiske folket ja til Brexit, og Groth var selvsagt på plass. Hun kommenterte for NRK og reiste siden alene rundt og gjorde det hun elsker: snakket med alle slags folk. Høsten 2017 kom boka hennes om Brexit.

Alder ingen hindring

Som programleder-vikar fortsetter hun å skape bilder i hodene på folk i kanalen NRK P1+. Hun holder faste radiokåserier og har vært reiseleder til Nord-Irland. Hun diskuterer en ny bokidé med forlaget. Ferie har hun ikke hatt på lenge.

Groth er et vel etablert navn, og hun vet hun kommer lettere til oppdragene enn mange andre. Hun synes ikke det har vært særlig vanskelig å lære nye ting i voksen alder.

– Jeg er motivert for å lære noe nytt så lenge det gjør arbeidet enklere og bedre, sier hun.

Hun mener alder ikke børe være noen hindring, og syns det er synd at eldre folk presses ut av deler av arbeidsmarkedet.

– Har du noen tips til godt voksne som fortsatt vil jobbe?

– Tenk nøye over hva du har lyst til å gjøre. Ta initiativ. Jobb frivillig, det er givende. Og ta noen sjanser! fortsetter hun.

Hvis Annette Groth skulle valgt yrke om igjen, er det liksom ingen tvil om hva hun ville blitt.