– Jeg ønsker ikke unødig konflikt

LINN STALSBERG

tips@fagforbundet.no

{f2}

«En hedersmann» var det noen som hvisket oss i øret før møtet med Heimli, mens andre understreket at «han har hjertet på rett plass og lytter til andre» og «absolutt ikke er en løs kanon på dekk! Han tenker før han snakker.» For Roger Haga Heimli liker seg best når partene i det norske arbeidslivet følger reglene de er enige om, til felles beste for økonomi og arbeidsliv. Men han er klar over at det kan bli mer konfliktfylt med et arbeidsliv i rask endring.

Heimli har klasseperspektivet i ryggmargen. Fyllingsdalen, hjemme i Bergen, var så todelt, forteller han, at noen borettslag var velstående, mens andre rett bortenfor var belastet, og om han gikk fra den ene blokka til den andre, var det som å tre inn i ulike verdener. Heimlis far jobbet på ubåtbunker som sandblåser. Moren jobbet i butikk.

– Det var et merkelig system på ungdomsskolen. Klassene var sammensatt etter hvilket borettslag vi bodde i. Det ble diskutert den gangen, og det reflekterer debatter vi ser i Oslo i dag, sier Heimli.

På videregående fullførte han ett år på handel og kontor, før han fant ut at dette overhodet ikke var noe for ham og tuslet ned på arbeidskontoret og fikk jobb i et flyttebyrå. Etter hvert havnet han på et arbeidsmarkedstiltak i Bergen kommune og begynte i Vann- og avløpsseksjonen. Der fikk han etter hvert fast ansettelse. Det vil si, den jobben hadde han ikke fått uten at den lokale tillitsvalgte tok grep.

– Seksjonen hadde rotet bort søknaden min, men da kom fagforeningen inn og banket og i bordet og krevde at de ryddet opp. Da skjønte jeg betydningen av kollegaer, og da fikk jeg respekt for fagbevegelsen. Jeg var ung, uerfaren, og ikke engang medlem. Likevel tok de saken for meg. Det har jeg hatt med meg siden.

For unge Heimli var fagbevegelsen noe som trygget, som bygget ham opp, som var spennende, men han hadde ingen større planer om å drive fagforeningsarbeid selv. Han forsto ikke de lange linjene eller dybden i arbeidet. Det skulle imidlertid snart snu. For ikke før var han blitt ungdomstillitsvalgt, så havnet han på fylkesnivå, en periode han husker med høyt engasjement, der han og de andre var søkende og nysgjerrige og diskuterte livlig etter arbeidstid.

OPPVEKST: På tross av at han selv kommer fra arbeiderklassen i Fyllingsdalen utenfor Bergen, var ingen av foreldrene opptatt av fagbevegelsen, så den interessen fikk han ikke med seg hjemmefra. – Men fokuset på lønnsarbeidersjiktet, det har jeg med meg fra familien, sier Heimli, og det har han tenkt å holde fast ved.

Werner Juvik

Også en annen erfaring med fagbevegelsen ble skjellsettende for Heimli. I 1992 streiket daværende Norsk Kommuneforbund, og blant dem som ble tatt ut i streik, var renovasjonsetaten i Bergen. Heimli var streikevakt mens sola stekte både streikende og søppelet som fløt omkring. I gatene var det opphetede diskusjoner mellom vakter og folk, og beskyldninger om at de «satt der og solte seg», prellet av på Heimli. For han hadde oppdaget hvilket sterkt virkemiddel streik er.

– Men jeg ønsker ikke unødig konflikt, og vil helst finne løsninger innenfor systemet og i enighet med motparten. Streik er en siste vei ut, sier han, diplomatisk.

På slutten av 90-tallet utdannet Heimli seg til rørlegger, ble valgt som hovedtillitsvalgt i Bergen kommune. Deretter ble han leder av Fagforbundet Hordaland i 2003, mens de siste tre årene har betydd ukependling til Oslo med plass i politisk ledelse i Fagforbundet.

Heimli er på flyttefot fra kontoret til Fagforbundet og over i maktens høyborg – Folkets Hus på Youngtorget – da vi treffes. Utsikten over Oslo fra sjuende etasje i Fagforbundets lokaler er preget av heisekraner i alle retninger. For Oslo bygges, og de som bygger den, er i stor grad uorganiserte arbeidere.

– Dette er en utfordring i det nye arbeidslivet. For, streik er en mekanisme som benyttes når man ikke kommer til enighet innenfor de formaliserte forhandlingene. Men det nye arbeidslivet har ingen formelle forhandlinger, og da blir partsforholdene utfordret. Dette, og lav organisasjonsgrad, gjør det vanskelig med streik. Det fins bare ett virkemiddel for å rydde opp i dette; og det er at både arbeidsgiver og arbeidstaker organiserer seg, sier Heimli.

Må vi jobbe i flere år, er det lurt med kortere dager om folk skal holde ut.

LO-toppen er en arbeiderpartimann som føler seg mer beslektet med politikken til Torbjørn Berntsen enn Jens Stoltenbergs moderne variant med privatiseringer og anbud. Han utrykker respekt for både arbeidsgivere og arbeidstakere og ønsker helst høflig samkvem mellom partene.

– Styrken i den norske modellen er gjensidig respekt mellom partene. Vi skal være gode forhandlingspartnere også etter en streik.

Det er bare to ganger i løpet av samtalen han høyner stemmeleiet litt: Den ene er når han snakker om hobbyen sin, å fotografere folk, den andre er når han snakker om partiet Rødt.

– Jeg leste prinsipprogrammet deres igjen og igjen. Problemet er at de ikke anerkjenner arbeidsgivers integritet. Rødt utfordrer ideen om trepartssamarbeidet, der en aktiv stat, arbeidsgiver og arbeidstaker sitter sammen i en lønnsforhandlingsmodell med respekt seg imellom. Dette må Rødt forklare. Hvordan tenker de seg et trepartssamarbeid?

– Når du snakker høres alt så fredelig og fint ut partene imellom. Kan det bli for vennskapelig på toppen?

– Det er alltid en grense for hvor vennskapelig tre parter skal bli. Men den norske modellen bygger på at vi har respekt for hverandre og holder oss innenfor spilleregler når vi uenige. Om vi tar uformelle samtaler med hverandre, om det er rundt Sognsvann eller ikke, kommer an på hvem som styrer Norge. Alt er nok mer formelt nå enn om vi hadde hatt en Ap-regjering, sier Heimli.

REGJERINGSSKIFTE: Roger Haga Heimli håper på en reprise med de rødgrønne i regjering til høsten. Rødt derimot, mener han må anerkjenne arbeidsgiversiden før de kan være med.

Werner Juvik

Årets LO-kongress hadde en håndfull vedtak som skapte frisk debatt langt ut over kongressen selv. Vedtakene skal Heimli forvalte, men hva syns han om dem selv?

– Boikott av Israel, hva tenker du om det?

– Isolasjonen av Palestina må ta slutt, og boikott er et virkemiddel når alt annet ikke fungerer. Jeg stemte for. Det vil øke trykket på Israel. Nok er nok.

– Hva med seks timers arbeidsdag i framtida, et godt vedtak?

– Jeg velger å kalle det en arbeidstidsreduksjon, det er lettere å diskutere. Fagforbundet har hatt dette på agendaen lenge, og nå skal vi endelig realitetsdiskutere det. Det er en god ide å se det opp mot pensjonsdebatten. Må vi jobbe i flere år, er det lurt med kortere dager om folk skal holde ut. En arbeidstidsreduksjon kan være fornuftig i mange belastende yrker, og det kan også være fornuftig økonomisk politikk å dele arbeidet på flere.

– Hva med vedtaket om å konsekvensutrede noen områder utenfor Lofoten og Vesterålen?

– Jeg er bekymret for miljøet, men samtidig har jorden overlevd det utroligste. Jeg syns dette vedtaket er greit, ikke minst fordi en enstemmig LO-kongress er bedre enn en splittet LO-kongress. Jeg er diplomat. Vi må på sikt vekk fra fossil energi, men jeg tror vi oppnår mer på sikt med kompromisser nå.

– EU og EØS-avtalen?

– Jeg er motstander av EU og ønsker ikke at Norge skal bli medlem. Når det gjelder EØS, trenger vi folkeopplysning og kunnskap. Det ligger et mye større handlingsrom i denne avtalen enn norske regjeringer og Stortinget bruker. En handelsavtale som gir tilgang til Europa, er viktig for arbeidsliv og næringsliv.

– Hva er dine største bekymringer for arbeidslivet i framtida?

– At det blir mindre organisert og mindre langsiktig med tanke på ansatte. Det er også en bekymring at vi får stadig flere utenlandske eiere som utfordrer tariff og struktur.

– Og det som gleder deg?

– Vi har fremdeles det gamle samholdet og evner å se på arbeidslivet som en helhet, mellom by og land, nord og sør. Vi er fremdeles ett folk, og det er en grunnpilar i det organiserte arbeidslivet, både for arbeidsgivernes og arbeidstakernes organisasjoner.

{f1}