Vegard Velle

vegard.velle@fagbladet.no

LES OGSÅ:

Drammen er flyktningmester

– Ingen kan leve med at det utvikler seg en flyktningleir midt i Oslo

– Folk spratt opp for å gi penger til flyktningene

– Vær et medmenneske for andre i en vanskelig situasjon

– Jeg tilbrakte 11 av årene i fengsel uten å bli stilt for retten, og uten noen tiltale. Jeg visste aldri når jeg ville komme komme ut, forteller han i Oslo, under et møte om situasjonen i Syria, i regi av Norsk folkehjelp.

– Fengselet jeg satt i var verre enn Guantanamo. Folk ble torturert der hele tiden. Jeg gikk drastisk ned i vekt og veide 50 kilo. Da jeg ble løslatt i 1996, var jeg 36 år. Jeg hadde sittet store deler av mitt unge liv i fengsel.

Syria var et demokrati

Han forteller at tiden etter andre verdenskrig var en periode preget av politisk åpenhet i Syria. Landet hadde demokrati, frie valg og et livlig politisk liv. Det fantes kommunistpartier, arabiske nasjonalister og islamister. Men så, i 1966, tok Baath-partiet makten, og i 1970 konsoliderte Hafez al-Assad makten gjennom et kupp.

Han etablerte et nytt dynasti, hvor all makt ble samlet i hans hender. Syria gikk fra å være en republikk til å bli et dynasti, noe nytt. Dermed kopierte Assad Tunisia, Jemen, Marokko, Jordan og Egypt, hvor statsoverhodene eller kongefamiliene la til rette for at deres sønner eller svigersønner skulle ta over makten etter dem.

LES OGSÅ:

Trenger tid, folk og penger til flyktningene

Sunndal sier ja takk til flere flyktninger

Skolebarna måtte hylle Assad daglig

Hafez al-Assad styrte eneveldig i 30 år. Han tvang alle skolebarn mellom 6-12 til å være med i en organisasjon som skulle hylle lederen i landet. Hver morgen måtte barna rope For alltid, for alltid, Hafez el-Assad. Over alt hang plakater av diktatoren. Den eneste felles identiteten de mange ulike etniske og religiøse grupperingene i landet skulle sitte igjen med var lojaliteten til regimet og til lederen.

– Det var likevel alltid motstand mot regimet, påpeker Yassin Al-Haj Saleh.

– Folk gjorde alltid motstand

– På slutten av 70-tallet utviklet deg seg en dyp alvorlig og sosial krise og folk gjorde opprør mot Assad-diktaturet. Assad svarte med å fengsle og torturere titusener. Sikkerhetsstyrker kunne ta deg når som helst, og du forsvant i to dager, to uker eller to år. Du visste aldri. Det skapte frykt hos folk, som fikk følelsen av å leve i et stort fengsel.

– Folk var redde. Det var ulovlig å ha offentlige møter, og det var heller ikke mulig å protestere i gatene eller ha møter i hjemmet. Assad-familien lente seg på sikkerhetsapparatet og ettpartisystemet. De styrte et system for politisk død, ikke politisk liv, sier Yassin Al-Haj Saleh.

LES MER:

Flyktet fra et land uten håp

Asylbarna har både navn og ansikt

232 millioner mennesker har forlatt sitt hjem. Noen av dem drukner i Middelhavet

Alt politisk liv ble konsentrert rundt presidenten. Hafez el- Assad oppfattet landet som sin egen private eiendom og la til rette for at sønnen skulle ta over etter hans død. Da Assad senior døde, ble grunnloven endret over natta slik at man ikke lenger trengte å være 40, men 34 for å bli president. Tilfeldigvis samme alder som sønnen, Bashar al-Assad.

Et nytt kapittel i syrisk historie

Samtidig, i 2000-01, oppsto den såkalte Damaskus-våren, med åpne offentlige debatter, krav om ytringsfrihet og retten til å organisere seg. Fra 2005 samlet en bred koalisjon av grupper seg bak den såkalte Damaskus-erklæringen. Denne samlet opposisjonen, inkludert Det muslimske brorskapet, bak et krav om et demokratisk Syria.

Og fra 2011 reiste folk i Midtøsten seg i den arabiske våren. Syrere ble inspirerte av opprørene i nabolandene og gikk ut på gatene, torgene og plassene og krevde at Assad måtte gå. I Egypt og Tunisa kastet folk diktatorene sine i løpet av henholdsvis 18 og 28 dager, med noen få hundre døde. Demonstrasjonene virket som en magisk formel.

– Vi hadde endelig muligheten til å skape et nytt kapittel i syrisk historie. Vi ønsket å frigjøre oss fra diktaturet, sier Saleh.

Opprøret ble møtt med vold

I to måneder var opprøret fredelig. Men så bestemte regimet seg for å undertrykke det med soldater. I Homs samlet folk seg på torget i sentrum, og de holdt seg der hele natten, etter modell fra Tahrir-plassen i Kairo.

Men den natten ble 200 drept, og kroppene ble fjernet med bulldosere. I Hama demonstrerte 200.000 mennesker, og byen ble okkupert av tanks. Da begynte de første syriske offiserene å desertere, og de dannet Den frie syriske armé og De frie offiserene.

Demonstrasjonene fortsatte. Frem til juni 2012 var det ukentlige demonstrasjoner mot regimet på mer enn 700 steder. Regimet tok i bruk kampfly og kjemiske våpen.

– Jeg så med egne øyne folk blåse oransje gass ut av munnen, en karakteristisk virkning av sarin-gass, forteller Saleh.

LES MER: Sarin-gass brukt i Syria (VG)

Syria er en stormaktskonflikt

– På slutten av 2012 var det slutt på de fredelige demonstrasjonene. Fra da var det ikke lenger en syrisk borgerkrig. Nusra-fronten oppsto, og folk visste ikke om de var en oppfinnelse fra regimet.

Konflikten er blitt en stormaktskonflikt, hvor USA, Russland, Iran og Saudi-Arabia aktivt intervenerer. Iran sponser 8000 Hizbollah-krigere, som aktivt kriger i Syria, og har fraktet 2000 Hazara-krigere fra Afghanistan for å forsvare Assad-regimet. Krigere fra hele verden deltar, ikke minst fra de ekstreme islamistiske organisasjonene.

– Det er uforståelig at verden ikke sørger for at Assad må gå. Regimet står nå bak drapet på en kvart million syrere og kan ikke få et nytt mandat til å styre. Det ville være som å jobbe for fred med Hitler før andre verdenskrig.

Saleh synes det har vært en mangel på interesse for lidelsene i Syria. Men vi er ikke annerledes enn folk i resten av verden. Han mener initiativet til å fjerne Assad og ISIS nå ligger i hendene på det internasjonale samfunnet, som på mange måter allerede deltar aktivt i konflikten.