YNGVIL MORTENSEN

yngvil@lomedia.no

Velferdsbransjen tilbyr stabile inntekter, liten kapitalinnsats og forutsigbar profitt. Derfor ønsker tunge investeringsselskaper - såkalte oppkjøpsfond - å eie både skoler, barnehager, sykehus og sykehjem. De har hendene sine dypt nede i slunkne kommunekasser rundt om i Norges land.

Linn Herning, nestleder i For Velferdsstaten, har tatt dem for seg i boka Velferdsprofitørene som kommer på Forlaget Manifest i dag.

– Oppkjøpsfondene snylter på oss

Oppkjøpsfond er rene finansielle investorer, og Herning har gått gjennom alle oppkjøpsfondene med investeringer i sykehjem, barnehage og skole i Norge.

Oppkjøpsfondene etablerer ulike fond som ofte eksisterer i rundt ti år. I løpet av den tiden skal de kjøpe et selskap og selge det igjen, og tjene godt på salget.

– De samler kapital rundt i verden og har ett mål: å øke kapitalen sin. De har ikke kunnskap om bransjene de går inn i og investerer i barnehager som i en hvilken som helst annen bransje, sier Herning.

– Oppkjøpsfondene snylter. De kjøper allerede etablerte selskaper, og bidrar ikke med kompetanse. Det eneste de gjør er å hente ut penger, fastholder hun.

Usynlig og billig profitt

Utbytte er den gamle måten å ta ut profitt på. I Norge er det forbudt å ta utbytte av skoler, mens det er lov å ta utbytte fra både barnehager, sykehjem og hjemmetjenester.

Haken for de profittglade eierne er at utbytte beskattes og at utbytte er så synlig i offentlig tilgjengelige regnskaper. Dette har ført til tilsynelatende endeløs finansiell kreativitet.

– Velferdsprofitørene tar sjelden utbytte, i alle fall ikke fra det selskapet som driver barnehager eller sykehjem. Når eierne sier «vi tar ikke utbytte fra barnehagen» høres derfor ut som om de ikke tjener ikke penger, sier Herning.

Kreative profitører

Men det er mange andre måter å flytte penger ut av selskapet og over til eierne, skattefritt og nesten usynlig for offentligheten, forteller Herning og kommer med noen eksempler:

• Øker egenkapitalen: Overskuddet blir i selskapet. Jo større egenkapital selskapet har, dess mer øker selskapets verdi sammenlignet med da det ble kjøpt. Målet er å kjøpe billig og selge dyrt.

• Låner av seg selv: Selskapet har lån med høy rente fra eget selskap som er registrert i skatteparadis og eierne unndrar seg slik beskatning. Selskapet bruker overskuddet fra driften til å nedbetale gjelden.

• Husleie: Selskapet leier lokaler av et annet selskap med samme eier. Husleia kan være langt over markedspris – noe som er ulovlig, men ofte vanskelig å finne ut av.

De ideelle taper

Herning mener det er grunnleggende problemer forbundet med å få denne typen eiere inn i velferdstjenestene. Tradisjonelt har de private eierne i velferdstjenestene vært ideelle organisasjoner som jobber etter folks behov. Oppkjøpsfondene er på sin side opptatt av hvor mye penger de kan få ut av driften. De ideelle sliter med å vinne anbudskonkurransen mot de profittbaserte. De prises ut.

– De ideelle aktørene står overfor viktige valg: De kan alliere seg med de kommersielle og bli med på anbudskjøret. Eller de kan si nei.

Herning viser til at det kommer nye EU-regler i 2016 som gjør det vanskeligere for myndighetene å prioritere ideelle. Også Norge må følge disse reglene. Samtidig, det nye regelverket åpner for en mellomløsning utenfor markedskonkurransen: Å drive ideelle institusjoner i tettere samarbeid med det offentlige.

– Hvis myndighetene ønsker ideelle aktører, må de velge den løsningen, mener Herning.

Fagbevegelsen må styrke innsatsen

Linn Herning påpeker at de profittbaserte omsorgsselskapene setter fagbevegelsen på prøve.

– Fagbevegelsen har undervurdert disse selskapene. Vi vet at de bruker både gulrot og pisk ovenfor tillitsvalgte for å stoppe kritikk og kjøpe lojalitet, sier hun.

– Vi kan ikke forutsette at vanlige ansatte som blir tillitsvalgte forstår helt hvor store interesser ledelsen i disse selskapene har av å manipulere. Det er fagbevegelsens oppgave å ruste sine tillitsvalgte i møte med disse selskapene, og fagbevegelsen må sette mer ressurser bak sine mest utsatte tillitsvalgte.

– Det offentlige må følge bedre med

Herning mener de aktuelle fagforbundene bør ansette egne folk til å følge med på omsorgsselskapene.

– De ansatte og tillitsvalgte vet ofte bare det de blir fortalt av ledelsen. Når du ikke vet hvor mye penger arbeidsgiveren din egentlig tjener på sykehjemmet, barnehagen eller skolen du jobber i, hvordan skal du drive lønnsforhandlinger og på hvilket grunnlag? Disse selskapenes struktur gjør det vanskelig og tidkrevende å finne ut.

– Vi har vært for sløve overfor disse selskapene og med «vi» mener jeg hele det politiske Norge, staten og kommunene som kjøper velferdstjenestene. De er ikke nok opptatt av hvor det blir av pengene.