– Vi imamer har viktig påvirkningskraft. LO burde ønske å ha oss med på møtene sine

Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

Brå bevegelser, høye stemmer, sirener, skrensende biler og flappende helikopterrotorer. Knust glass. Blod. Våpen.

Imam Syed Muhammad Ashraf (57) sitter på to puter, med ryggen mot veggen i bønnerommet. Lette barneføtter beveger seg lydløst over tykke tepper. Lavmælte stemmer takker for i dag. Ettermiddagsbønnen er avsluttet. Bare en gutt i ti-tolvårsalderen er igjen, han har noe han vil snakke med imamen om. Imam Ashraf lytter. Samtidig beveger blikket hans seg, skanner rommet, vandrer ut gjennom døråpningene, til hallen, mot glassdørene. Så han en bevegelse? Var det noen på trappa? En ukjent bil på parkeringsplassen?

{s1}

Werner Juvik

Terrorangrepet skjedde på en stille veistrekning i Bærum, utenfor Oslo, en lørdag ettermiddag i august 2019. Fire minutter før terroristen skjøt seg inn i Al Noor moskeen på Ringeriksveien, hadde seks eldre menn avsluttet den tredje av dagens fem bønner. To befant seg fortsatt i moskeen. Imam Syed Mohammed Ashraf skulle som snarest hjemom for å hente iPaden og bøkene sine. Planen var å bruke ettermiddagen og kvelden til å forberede eid-feiringen dagen etter.

Hva hadde skjedd hvis terroristen hadde kommet dagen etter, under festen med flere hundre barn og voksne? Eller dagen før, under fredagsbønnen, med 3–400 mennesker i bygningen? Eller om imamen ikke hadde forlatt moskeen fire minutter før terroristen Philip Manshaus skjøt seg gjennom sidedøra?

{F1b}

Imam Syed Muhammad Ashraf har trukket en svart vest utenpå det hvite, løstsittende antrekket. Han har halvannen time til rådighet, før neste bønn kaller. Pauserommet har TV, mikrobølgeovn og dype skinnsofaer. Døra til naborommet står på gløtt. En stiftelse jobber med å lage et museum der inne, et slags 10. august-senter, for å unngå at det som skjedde for to år siden blir glemt.

Selv jobber han og moskeens besøkende med å rydde hodet for scenene som møtte dem da de kom tilbake til moskeen. Det er vanskelig, for hver dag ser de den knuste glassdøra i enden av korridoren utenfor bønnerommet, kulehullene på hver sin side av døråpningene, riftene i teppegulvet og de brune blodflekkene nederst på veggene. Alt er fortsatt der. Imam Ashraf har forsøkt å følge rådene om å hvile mer, men det er vanskelig å bli kvitt minner som fortsatt er så tilstedeværende.

Werner Juvik

Al Noor Islamic center ble grunnlagt i 1983. Trossamfunnets hovedformål er å representere det muslimske samfunnet i Bærum og dele islamsk lære med troende og ikke-troende. De første åra flyttet menigheten rundt mellom ulike stuer og kjellerlokaler. I 2007 fikk de kjøpt huset ved Ringeriksveien på Skui, hvor de flyttet inn i 2011. I dag har senteret nesten 1000 medlemmer og flere ulike tilbud til barn og voksne, sju dager i uka.

{p2525815}

Hvordan havnet Syed Muhammad Ashraf her?

Werner Juvik

{/p}

For snart tretti år siden var Ashraf en religiøs akademiker med flere masterstudier i bagasjen. I tillegg til islam, urdu og arabisk hadde han studert journalistikk. Han underviste ved et institutt i Lahore i Pakistan, da arbeidsgiveren i 1994 fikk en henvendelse fra Danmark: En religiøs skole i København trengte en lærer i islam. Hadde de noen som kunne egne seg?

– Jeg hadde aldri planlagt å reise utenlands, men religion er mitt hovedfag. Hvis man blir kalt til en sånn oppgave, så reiser man.

Etter noen år i København kom det en henvendelse fra Helsingfors: Det skulle bygges en moské i den finske hovedstaden. Den trengte en leder. Etter fire og et halvt år vendte han tilbake til København. I 2005 kom en ny forespørsel. Denne gangen var det Al Noor-moskeen i Norge som trengte en imam. Ashraf flyttet med sin kone og tre barn til Bærum.

{f3c}

Ashraf er moskeens eneste imam. Han tilbringer mange timer her hver uke. Han sier han skulle ønske de var to, slik at de kunne avløse hverandre. Kanskje kunne én hatt dagvakter og den andre tatt nettene?

Werner Juvik

Bønnetidene i islam styres av sola og endrer seg fra dag til dag, men dagens første bønn er alltid ved soloppgang. Den siste ved solnedgang. I sommerhalvåret er det to timer mellom solnedgang og -oppgang i Bærum.

I tillegg kommer undervisning av barn og voksne flere ganger i uka, brylluper, begravelser, religiøse markeringer og fester. Skoleklasser og pensjonistklubber kommer på besøk, og stadig er det noen som trenger gode råd, mekling, sjelesorg eller bare en prat.

– For mange har religion større innflytelse på livskvalitet og helse enn psykologer og leger. Vi imamer skal være samtalepartnere og sørge for at folk er så lykkelige som mulig. Hvis et medlem av moskeen har familieproblemer, diskuterer de med meg. Det kan være konflikter mellom ektefeller, problemer med barneoppdragelse eller ungdommer, men også individuelle utfordringer på jobben, eller noen som har innvendig uro og trenger hjelp til å meditere. Folk kommer hit, eller vi drar hjem til dem. En imam er en stille hjelper og en travel person, sier Ashraf og legger til:

– Moskeen har en viktig rolle i manges liv, og mange oppsøker oss når de har det vanskelig. Vi gjør mye her for å løse enkeltmenneskers og familiers utfordringer. Ofte ønsker folk å få hjelp her før de eventuelt går til kommunene.

Støtten og omtanken etter terrorangrepet var overveldende: Et hotell lånte ut lokaler til eid-feiringen, og prester, jøder, sikher, vanlige folk, kommunetopper og myndighetspersoner troppet opp. Statsminister Erna Solberg dukket opp to ganger.

– Mange kom med blomster. Vi følte oss veldig beskyttet, særlig dagen etter angrepet. Det hjalp enormt og ga oss mot, vi følte oss absolutt ikke alene.

– Hva med nå, to år seinere?

Imamen flytter på seg i sofaen. Retter på brillene.

– Tida går …, begynner han.

– Det er greit, vi har ikke lyst til å bli minnet på situasjonen hele tida, og spesielt andre prester har vist stor støtte. Jeg er blitt invitert på kaffe og middag flere ganger. At 0,5 prosent av befolkningen, kanskje enda færre, er involvert i slike handlinger eller deler kriminelle tanker, kan vi ikke gjøre noe med. 99 prosent hjalp oss, og samfunnet viste solidaritet, men vi kan ikke slappe av. Vi må være på vakt og holde et øye åpent hele tida.

Werner Juvik

Moskeen hadde mottatt trusler før Manshaus valgte den som mål for sine ugjerninger i 2019. Ikke mange, men såpass ubehagelige at politiet ble varslet. Likevel var det først etter terrorangrepene mot to moskeer i New Zealand i mars 2019 at imamen og hans medarbeidere ble ordentlig bekymret.

– Vi monterte kodelåser på dørene. Og derfor måtte terroristen knuse glasset i dørene for å komme inn.

Imam Ashraf sier han har deltatt i utallige diskusjoner om hva som kunne vært gjort annerledes for å unngå det som skjedde, men konkludert med at alle gjorde hva de kunne. Diskusjonene har også handlet om hva som kan gjøres for å sikre moskeen og menneskene som bruker den i framtida. Kommunen, staten og politiet har hjulpet til, både med råd og finansiering. Nå er det flomlys på parkeringsplassen og overvåkingskameraer både inne og ute.

– Kameraer kan ta opptak, men de kan ikke beskytte deg. Dette er et offentlig sted. Hvis det kommer en fremmed og sier at han vil be, så vil vi ikke nekte ham. Da hjelper verken kodelåser eller kamera.

Imam Ashraf kikker diskret på klokka. Det er 32 minutter til han igjen skal stille seg med ansiktet mot Mekka ved kortveggen i bønnerommet og fremføre sine takksigelser og bønner til Allah.

{p2525815}

Hver eneste dag takker han gud for at ingen ble drept i angrepet mot moskeen.

Werner Juvik

{/p}

{p2525815}

Når det gjelder andre han trodde han kunne regne med i vanskelige situasjoner, er han skuffet.

Werner Juvik

{/p}

Han har mistet tellingen på hvor mange ganger han har blitt intervjuet i etterkant av terrorangrepet, men sjelden har noen spurt hvilke konsekvenser dette har hatt for ham og andre imamer i Norge.

{u1}

Ashraf har vært medlem av Fagforbundet siden 2015 og er en urokkelig tilhenger av fagorganisering i arbeidslivet. Likevel mener han Fagforbundet og LO kunne ha gjort en bedre jobb.

– Jeg vet ikke hvordan prestene i kirkene har det, men det virker som om organisasjonene glemmer at moskeen ikke bare er et religiøst sted, men også en arbeidsplass. Det virker som om verken Nav eller LO har særlig mye erfaring med eller kjennskap til imamers arbeidssituasjon. Jeg håper Fagforbundet leser dette og inviterer norske imamer til et møte om hva deres medlemskap kan bety for dem.

Ashraf mener det er flere grunner til at LO burde interessere seg for imamer i Norge og deres arbeidsforhold.

– Vi er trolig nærmere 100 imamer i Norge. Før lockdown hadde vi 3–400 mennesker her på fredagsbønn hver uke. De sitter ikke bare stille foran meg og tar imot en bønn jeg leverer. De er ikke bare tilknyttet moskeen som religiøst samfunn. Disse menneskene kommer fra ulike samfunnsfelt. De er leger, advokater, butikkfolk, taxisjåfører, bussjåfører og businessmenn, og jeg snakker ikke bare med dem om religion. Vi snakker om livssituasjoner, om personlige og allmenne behov, utdanning, samfunnsutfordringer, ja, også om hvordan man skal komme seg ut av terrororganisasjoner. Når 1. mai nærmer seg, snakker vi om betydningen av arbeid.

Vi imamer har stor påvirkningskraft. En organisasjon som LO burde ønske å ha oss med på møtene sine.

Werner Juvik

Imam Ashraf stiller gjerne opp som mellommann:

– Jeg er nestleder i Norges Imamråd og aktiv i Bærum tros- og livssynsforum, og hjelper gjerne LO og Fagforbundet med å opprette kontakt. Jeg tror at et medlemskap vil øke imamenes kunnskap om det norske samfunnet og samfunnets kunnskaper om oss, sier han.

Selv har han deltatt på alle årsmøter i sin avdeling av Fagforbundet siden han ble medlem for seks år siden.

– Der har jeg møtt mange ulike mennesker fra andre religioner og andre samfunnsfelt. Vi blir kjent, vi diskuterer og vi åpner oss for hverandre. Vi imamer er ikke mainstream, men kanskje LO kan være med å gjøre oss til det? Jeg tror hele samfunnet kunne dratt nytte av at imamer ble mainstream.

TeoLOgene: – Et nybrottsarbeid vi gjerne vil ta tak i

– Vi er glade for at imam Ashraf ønsker å jobbe for økt organisering blant imamer og deler fullt ut hans mening om at arbeidsmiljøet også er en vesentlig del av det å være imam, sier Gjøa Kristine Aanderaa, som er fungerende leder i Fagforbundet teoLOgene, en landsdekkende fagforening for teologer og prester i offentlig sektor, i statlig, kommunal eller privat virksomhet. De fleste medlemmene jobber i Den norske Kirke, men teoLOgene har også noen få imamer blant medlemmene. Syed Ashraf i Al-Noor Islamic center i Bærum er en av dem.

Madian Djebbar

Kritisk imam

I et intervju med Fagbladet sier imam Syed Ashraf at han mener LO og Fagforbundet kunne gjort en bedre jobb, både i oppfølgingen etter terroranslaget mot moskeen i 2019 og generelt:

– Jeg vet ikke hvordan prestene i kirkene har det, men det virker som om organisasjonene glemmer at moskeen ikke bare er et religiøst sted, men også en arbeidsplass, sier imamen.

Han sier videre at han håper at Fagforbundet leser intervjuet med ham og inviterer norske imamer til et møte. Imamen tror et slikt møte kan ha stor samfunnsmessig betydning:

– Vi er trolig nærmere 100 imamer i Norge. Før lockdown hadde vi 3–400 mennesker her på fredagsbønn hver uke. De sitter ikke bare stille foran meg og tar imot en bønn jeg leverer. De er ikke bare tilknyttet moskeen som religiøst samfunn. Disse menneskene kommer fra ulike samfunnsfelt. De er leger, advokater, butikkfolk, taxisjåfører, bussjåfører og businessmenn, og jeg snakker ikke bare med dem om religion. Vi snakker om livssituasjoner, om personlige og allmenne behov, utdanning, samfunnsutfordringer, ja, også om hvordan man skal komme seg ut av terrororganisasjoner. Når 1. mai nærmer seg, snakker vi om betydningen av arbeid. Vi imamer har stor påvirkningskraft.

Få, men viktige medlemmer

Fungerende leder i Fagforbundet teoLOgene er positiv til oppfordringen fra imam Ashraf:

– Erkjennelsen av at du som imam også er en ansatt som må ivaretas og ha rettighetene godt ivaretatt, er en del av grunnlaget for vår forening, sier Gjøa Kristine Aanderaa.

Aanderaa påpeker at Fagforbundets prinsipprogram og verdigrunnlag innebærer at forbundet skal være uavhengig av etnisk eller kulturell bakgrunn, alder, kjønnsidentitet, funksjonsnivå, seksuell orientering, religion eller livssyn.

– Vi har en tydelig politikk der vi skal bekjempe undertrykking, rasisme, hatefulle ytringer og diskriminering. Imamene utgjør foreløpig en liten gruppe, og vi setter derfor ekstra pris på at de deltar på årsmøtene til teoLOgene. Når en imam melder inn saker som vi som fagforening må følge opp, så gjør vi det, og om nødvendig i samarbeid med Fagforbundet.

Viktig nybrottsarbeid

Aanderaa sier at organisasjonsbygging er viktig for teoLOgene, og at de gjerne reiser ut og møter mulige medlemmer og informerer om Fagforbundet.

– Vi kommer gjerne ut og snakker med imamer også. Hvis Imam Ashram vil arrangere et møte for imamer for å få vite mer om Fagforbundet teoLOgene kommer vi. Vi tenker at det er viktig at imamene i Norge fagorganiserer seg. Dette er et nybrottsarbeid som Fagforbundet ønsker å ta tak i.

Aanderaa legger til at TeoLOgene gjerne deltar i dette arbeidet, men at de i så fall vil trenge hjelp fra sentralt hold:

– Vi er en liten avdeling, med et lite sekretariat, så da må det for vår del følge med større ressurser til dette arbeidet, sier Aanderaa.