VEGARD VELLE

vegard.velle@fagbladet.no

– Rapporten kaller formuleringene om ytringsfrihet i noen av arbeidsavtalene som uakseptable, hva er din kommentar?

Vi mener at kommunen trekker forhastede slutninger når de bokstavfortolker avtalene. De sier at «Kvaliteten på oversettelsene ikke er god og gjør tekstene vanskelig å lese. Videre er informasjonen stykket opp i ulike dokumenter, som inngås til ulike tider».

Verken ansatte eller arbeidsgivere leser avtalene slik kommunen gjør. Deres konklusjoner baserer seg ene og alene på oversettelser av avtaler fra litauisk, samtidig som de selv skriver at oversettelsene er av dårlig kvalitet. Det blir det feil konklusjoner av. Vi har tilbudt kommunen å snakke med hvem som helst av nåværende eller tidligere ansatte, med tillitsvalgte og med rådgivere i Litauen om hvordan slike klausuler forstås og praktiseres i Litauen. I norsk rett skal det foretas en fullstendig bevisvurdering av hva som er avtalt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og da tar man utgangspunkt i det skriftlige og supplerer med forklaringer fra de involverte, det ses hen til praksis, om de ansatte noen gang har fått munnkurv i praksis og om erstatningsansvar har blitt reist. Først da kan man fastslå hvordan det skriftlige skal forstås. Kommunen har ikke villet foreta noen fullstendig bevisvurdering, men baserer sine antakelser på en dårlige oversettelse av litauiske juridiske tekster.

– Det reises tvil ved om de ansatte ser rekkevidden av de økonomiske konsekvensene ved inngåelse av språkskolekontrakt, hva er din kommentar?

Det er snakk om å betale tilbake kr. 36 000 for en grunnutdanning i norsk. De studentene som velger å ikke begynne å arbeide hos oss, men for eksempel hos konkurrenter, betaler kursbeløpet ved kursets slutt. Studentene får på første informasjonsmøte om språkkurset vite hva det koster. På hjemmesiden til språkskolen står også prisene på undervisningen oppgitt. Hva skulle grunnen være til at studentene skulle tro at det var gratis? Studentene gis informasjon om hvor mye de vil få i stipend (400 Euro pr eksamen x 3) hvis de består språkkurset, og begynner å arbeide hos oss. Dette er gjengitt i rapporten fra kommunen. Hvorfor skulle de få informasjon om stipend på 1200 EUR hvis de egentlig tror at kurset er gratis? Vi har fremlagt all informasjonsmateriell som brukes på det første orienteringsmøtet, og vi har fremlagt forklaringer fra HR-ansvarlig i Litauen om hva studentene får informasjon om. De tillitsvalgte i bedriften var med på møte med Innkjøpskontoret og fortalte at informasjonen om hva kurset koster og hva som vil bli gitt i stipend gis før oppstart av språkstudiene. At Bergen kommune likevel velger å så tvil om hva de ansatte forstår, er totalt uforståelig for både oss som arbeidsgiver og våre arbeidstakere. Dette har provosert våre ansatte så sterkt at en gruppe gikk ut i Bergens Tidende med leserinnlegg hvor de forklarte deres syn på saken.

– Rapportens inntrykk er at arbeidstakere i samme selskap og ved samme arbeidssted, ansettes på ulike vilkår. Hva er din kommentar?

Noen ansatte er ansatt på norske vilkår, andre på litauiske vilkår, alt avhengig av hvor de er bosatt og hva de har ønsket.

Det Bergen kommune finner problematisk er at de som bor i Litauen får litauiske arbeidskontrakter. At det skal være noe problem, beror på en rekke misforståelser som jeg gjerne forklarer litt nærmere:

Vi i Norge liker å tro at norsk rett alltid gir best rettigheter til ansatte, og at vilkårene i arbeidsavtalene derfor må være i samsvar med norsk rett. Dette er feil på flere måter. For det første: norsk rett gir ikke alltid best vern. For eksempel gir litauisk arbeidsrett krav på garantilønn mellom oppdrag, det gjør ikke norsk rett. I Litauen kan de ansatte si opp et arbeidsforhold med to ukers varsel, mens arbeidsgiver har fire måneders frist. Det litauiske arbeidstilsynet brukes aktivt av ansatte hvis de mener at arbeidsgiveren har brutt litauisk arbeidslovgivning – terskelen for å bruke arbeidstilsynet er svært lav, og tilsynet iverksetter granskninger av arbeidsgivere basert på slike meldinger. De litauiske arbeidsavtalene har omfattende klausuler i arbeidsgivers favør nettopp fordi litauisk arbeiderlovgivning gir de ansatte ganske sterkt vern som ikke trenger å fremgå av arbeidsavtalene. Husk at vi snakker om en tidligere kommuniststat, der de ansatte fortjente vern, mens arbeidsgiverne i utgangspunktet ikke stod høyt i kurs hos makthaverne.

De litauiske ansatte ønsker avtaler ut fra et regelverk de kjenner godt, og det er det litauiske. Også norske arbeidstakere vil helst ha avtaler med norske vilkår når de sendes til utlandet, og det til tross for at mange land (for eksempel Frankrike) har et langt sterkere vern av ansatte enn det arbeidsmiljøloven gir norske ansatte. Det har noe med å gjøre at det er tryggest å bruke det en selv kjenner best. Og nettopp derfor mener Bergen kommune at alle bør ansettes på norske vilkår, fordi det er de vilkårene kommunen kjenner best. Men kommunen virker å ha vanskeligheter med å forstå at dette også går den andre veien, det vil si at de litauiske ansatte helst vil ha litauiske avtaler og vilkår.

– Fagforeningsleder Sara Bell omtaler arbeidsforholdene hos Orange helse som «i grenselandet til tvangsarbeid». Hva er din kommentar til dette?

Slike karakteristikker viser hvorfor vi hadde en genuin interesse å teste rettslig om kommunens vurderinger i rapporten holdt vann.

I rapporten vises det til at ILOs konvensjon om tvangsarbeid kommer til anvendelse. Men Bergen kommune har valgt å ikke følge denne konvensjonens definisjon av tvangsarbeid. Bergen kommune skriver at "Tvangsarbeid handler typisk om ulike former for gjeld til arbeidsgiver som skal nedbetales/godtgjøres gjennom arbeid over en viss tid. Slike nedbetalingsordninger kan være kurante, men kan også være utformet med vilkår som tenderer mot eller sågar innebærer tvangsarbeid".

Konvensjonen sier i artikkel 2 at «Ved uttrykket tvangsarbeid i denne overenskomst menes alt arbeide eller enhver tjeneste som forlanges av nogen under trussel om straff og til hvilket arbeide eller tjeneste vedkommende personer Ikke frivillig har tilbudt sig».

Det er en vesensforskjell her, Bergen kommune viser til nedbetalingsvilkår for arbeidstakers gjeld til arbeidsgiver, mens konvensjonen viser til ufrivillig arbeidsutførelse under trussel om straff. Hva er bakgrunnen for at Bergen kommune viser til ILO-konvensjonen om tvangsarbeid og så introduserer en definisjon av tvangsarbeid som verken konvensjonen eller norsk strafferett gir grunnlag for?

Våre ansatte tjener i snitt mellom kr. 406 000 – 440 000 per år. Gjelden fra språkstudiene utgjør ca. 38 000 kroner, og den skal tilbakebetales i løpet av 1850 arbeidstimer, det vil si omtrent ett årsverk. I tillegg har de i studieperioden mottatt vel kr 10 000 kroner i stipender. At Bergen kommune i det hele tatt trekker inn tvangsarbeid og Sara Bell beskriver arbeidsforholdene for å være "i grenseland til tvangsarbeid", er helt absurd og viser hvor useriøst dette er. Og at Bergen kommune i tillegg bryter norsk lov ved å publisere rapporten før denne og en rekke andre tilsvarende definisjoner i rapporten kunne vurderes av domstolene, viser hvor lite vern vi har når kommunen bestemmer seg for å felle dom over private.

– Rapporten peker på avvik i hviletidsbestemmelsene. Hva gjør dere med dette?

Brudd på arbeids- og hviletidsbestemmelser er et stort problem innen norsk helsevesen, enten det er det offentlige eller private som tilbyr helsetjenester. Grunnen til bruddene er jo arbeidets natur, der hensynet til brukerne tilsier at en ansatt ikke bare kan la være å stille opp hvis en annen pleier blir forsinket eller syk. Nettopp derfor har Arbeidstidsutvalget foreslått å lempe på arbeidstidsregelverket, fordi det er laget for en annen tid.

Når det er sagt, så plikter vi å ha systemer som minsker risikoen for avvik i størst mulig grad, og vi har meldt inn til kommunen at vi jobber systematisk og kontinuerlig for å ha rutiner som fanger opp brudd så tidlig som mulig. Som rapporten også påpeker, har vi implementert systemforbedringer som sikrer full sporbarhet og logg over avvik som har funnet sted samt varslinger om brudd som er nært forestående. Dette har ført til en kraftig innskjerping av våre rutiner.

– Hvorfor lager Bergen kommune en slik rapport?

Det har faktisk vi også lurt på – vi har blitt revidert av Bergen kommune i alle år siden vi begynte å levere tjenester her i 2010. Dette er på samme lønnssystemer og arbeidsavtaler som vi er revidert nå. Innkjøpsavdelingen har i en egen pressemelding tidligere påpekt at Orange Helse hadde «ingen avvik» ved en av disse revisjonene. I 2016 finner kommunen svært mye som er galt, samtidig som det nye byrådet avslutter ordningen med fritt brukervalg. Det er mulig at det kan være noen sammenheng her, uten at vi kan bevise noe.

– Dere har tidligere truet med rettslige konsekvenser dersom kommunen går ut med rapporten, hvordan vil dere følge opp dette?

Vi er svært uenig i kommunens vurderinger, og trodde det var vår opplagte rett å få prøvd de juridiske vurderingene i rettsapparatet før vi ble hengt ut i offentligheten. Men kommunen ønsket tydeligvis ikke at vi skulle få anledning til dette, og de valgte da i strid med loven å publisere rapporten før tingretten hadde fått sagt sitt.

Vi synes det er svært klanderverdig at kommunen krever at alle andre skal holde seg til gjeldende lover og regler, men selv velger å bryte norsk lov ved å publisere noe som skal prøves av domstolene.

Av hensyn til at andre borgere ikke skal oppleve lignende behandling, så kommer vi til å gå gjennom med våre rådgivere hvilke alternativer vi har, og så beslutte hva som blir neste skritt. Men at kommunens klanderverdige opptreden ikke skal forbigås i stillhet, det er helt sikkert.